Messen er først og fremst en offerhandling
Mange vet sikkert at en av de viktigste tingene som skjedde ved reformasjonen var et oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av messen som Kristi fullkomne offer båret fram for Gud Fader i himmelen. Siden jeg vokste opp i Den norske (lutherske) kirke hadde jeg derfor tidligere ikke tenkt på messen som et slikt offer. Det var heller ikke spesielt viktig for meg da jeg ble katolikk, det tok faktisk flere år før jeg langsomt begynte å forstå at en slik forståelse av messen er avgjørende for Den katolske (og den ortodokse) kirke.
Når jeg i kveld skal snakke om Den tradisjonelle latinske messen vil jeg ta utgangspunkt i dette sentrale poenget. I den gamle messen er det svært tydelig at her bærer presten, og menigheten sammen med ham, Golgata-offeret (i en litt annen, og sakramental form, men det samme offeret) fram for Gud vår himmelske far. I den nye katolske messen er dette dessverre blitt noe mer uklart, (i alle fall blir det oppfattet mindre tydelig av mange katolikker) derfor trenger vi den gamle messen til å justere vår forståelse.
Slik begynner foredraget som jeg holder samtidig med at det legges ut på nettet – søndag kveld kl 19.00. Det er kanskje litt dristig, for jeg må kanskje forandre en hel del på det når jeg får prøvd det foran ei forsamling. Jeg planlegger også å ta opp foredraget, og gjøre det tilgjengelig som mp3-fil.
GÅ HIT for å lese eller høre hele foredraget.
Jeg håper du hadde mange tilhørere i kveld ! Dette må jeg formidle til de som ikke er på nett, med de varmeste anbefalinger. Jeg håper du vil skrive noe om kommentarene du fikk ikveld.
Jeg synes nok hele fordraget virker svært preget av foredragsholderens korte kjennskap til Den Hellige Messe, både i gammel og ny form. Jeg ønsker ikke å kommentere de enkelte momentene som berøres i foredraget, bare si følgende: Det kan overhodet ikke være den minste tvil om at Messen i dagens normale form – i likhet med Messen etter tridentinsk ritus – er fullstendig ‘messe’. Dens gyldighet har aldri blitt redusert som følge av de endringer som ble gjort gjeldende fra 1970. Det hele dreier seg om – for presten så vel som for menigheten – å feire messen med konsentrasjon og hengivenhet og et absolutt fokus på det ingen av oss har lov til å betvile et øyeblikk: Kristus er midt blant oss når vi samles i Hans navn, det er ren og skjær realitet. Dette siste understrekes i dagens messe ved at presten er vendt mot menigheten, slik Jesus var/er overfor sine venner.
For øvrig anbefaler jeg å lese fordraget «Ros og ris til messen før og nå» av Pater Olav Müller på http://www.katolsk.no/artikler/20080103.htm
Helmut Krane
Mitt kjennskap til messen strekker seg over nesten 14 år, og jeg sa i foredraget at jeg ønsket å feire den nye messen som ordinær form, men at jeg samtidig mener at kjennskap til den gamle messen er nødvendig for å kunne feire (den nye) messen på en bedre måte. Jeg bekreftet selvsagt den nye messens gyldighet, så jeg forstår egentlig ikke hva du mener med denne kommentaren.
Man støter stadig på dette med at «der to eller tre er samlet i mitt navn, er Jeg midt iblant dem» og en forståelse av dette utsagnet løsrevet fra den hellige Messe. Etter tradisjonell katolsk bibelforståelse, så henspeiler dette primært på Jesu fysiske nærvær i sakramentet, deretter Jesu åndelige nærvær nært sammenvevet med det fysiske nærvær. Kirken lærer at Jesus mente sitt fysiske nærvær i sakramentet og ikke som protestanene lærer; et rent åndelig nærvær.
Jfr et av Fr. Aidan Nichols punkter for Englands omvendelse i en tidligere post, som går på en tradisjonell katolsk bibelforståelse)
Vår Frue, som klynget seg på kne til Jesu Kors i bønn og tilbedelse på Golgata, er et bilde på hva Messen er. Slik Jesus var der fysisk for henne, er Han der fysisk for oss «midt iblant oss».
Jesus ofret seg for vår frelses skyld ovenfor Faderens åsyn. Derfor bør presten gjenta det evige og uplettede Offer vendt mot Faderens åsyn.
En general fører ikke sin hær gående bakover, med ryggen mot fienden. Ei heller vil en møteleder, som henvender seg til møtedelegatene, snakke til dem med ryggen til.
Presten ofrer ikke TIL oss, han ofrer På VEGNE av seg selv og oss.
Novus Ordo eller TLM, så er dette realiteten, til tross for at det doktrinære, som pastor sier, er klarest uttrykt i TLM.