PAVE BENEDIKTS FASTEBUDSKAP FOR 2008

“Kristus ble fattig for deres skyld” (2. Kor 8,9)

Kjære brødre og søstre!

1. Hvert år tilbyr fastetiden oss som en forsynets gave muligheten for å utdype betydningen og verdien av vårt kristne liv, og den stimulerer oss til å gjenoppdage Guds barmhjertighet, slik at vi til gjengjeld kan bli mere barmhjertige mot våre brødre og søstre. I fastetiden gjør Kirken det til sin plikt å foreslå noen spesifikke oppgaver, som konkret ledsager de troende i denne prosess av indre fornyelse: Disse oppgaver er bønn, faste og almisse. I dette års fastebudskap vil jeg gjerne bruke litt tid på å reflektere over det å gi almisse, som utgjør en spesifikk måte å hjelpe dem som er i nød, og samtidig en øvelse i selvfornektelse for å befri oss fra avhengigheten av jordiske goder. Tiltrekningskraften ved materielle rikdommer og hvor kategorisk vår beslutning nettopp skal være for ikke å gjøre dem til en avgud, bekrefter Jesus på en resolutt måte: «Dere kan ikke tjene både Gud og mammon» (Luk 16,13). Å gi almisse hjelper oss til å overvinne denne konstante fristelse ved å lære oss å reagere på vår nestes nød og dele med andre, hva vi enn har mottatt av guddommelig godhet. Dette er meningen med de særlige innsamlinger til fordel for de fattige, som det oppmuntres til i fastetiden i mange deler av verden. På denne måten blir indre renselse ledsaget av en gestus av kirkelig fellesskap, som avspeiler hva som skjedde allerede i Urkirken. I sine brev taler den Hellige Paulus om dette med hensyn til innsamlingen til menigheten i Jerusalem (jf. 2. Kor 8-9; Rm 15, 25-27).

2. I følge Evangeliets lære er vi ikke eiere, men snarere forvaltere av de goder vi besitter: slik skal disse ikke anses for vår eksklusive besittelse, men midler, ved hvilke Herren kaller hver enkelt av oss for å virke som forvaltere av hans forsyn over for vår neste. Som Den katolske Kirkes Katekismus minner oss om, inneholder materielle goder en sosial verdi ifølge prinsippet med deres universelle bestemmelse (jf. nr. 2404).
I Evangeliet formaner Jesus uttrykkelig den, som har besittelser og kun bruker jordiske rikdommer for seg selv. Konfrontert med de mange mennesker, som lider hungersnød, fordi de mangler alt, får den Hellige Johannes’ ord en tone av streng irettesettelse: «Den som har jordisk gods og ser sin broder lide nød, men lukker sitt hjerte for ham – hvorledes kan Guds kjærlighet bli i ham?» (1. Joh 3,17). I de land hvis befolkning for størstedelens vedkommende er kristne, er kall til å dele enda mere påtrengende, siden deres ansvar over for de mange som lider fattigdom og svikt er enda større. At komme dem til hjelp er en rettferdighetsplikt, før det er en kjærlighetshandling.

3. Evangeliet fokuserer på et typisk trekk ved den kristne almisse: Den skal være skjult: «Når du gir almisse, må din venstre hånd ikke vide, hva din høyre gjør,» understreker Jesus, «for at din almisse kan gis i det skjulte» (Matt 6,3-4). Blot en liten stund før ber han om, at man ikke praler av sine egne gode gjerninger for således ikke å risikere å bli berøvet den himmelske belønning (jf. Matt 6,1-2). Disippelen skal bekymre seg om Guds større ære. Jesus advarer: «Således skal deres lys skinne for mennesker, så de ser deres gode gjerninger og priser deres fader, som er i himlene» (Matt 5,16). Således skal alt gjøres til Guds større ære og ikke til vår egen. Denne oppfattelse, kjære brødre og søstre, må ledsage enhver hjelpende gestus over for vår neste for å forhindre, at den blir et middel til å gjøre oss selv til sentrum for oppmerksomhet. Hvis vi, når vi utfører våre gode gjerninger, ikke som mål har Guds herlighet og våre brødre og søstres sanne vel, men snarere i form av gjengjeld ser etter, hva som gavner våre personlige interesser, eller blot er ute etter bifall, så setter vi oss selv uten for Evangeliets visjon. I dagens verden av billeder er oppmerksom aktpågivenhet påkrevet, siden fristelsen er stor. Almisse ifølge Evangeliet er ikke ren filantropi: snarere er det et konkret uttrykk for nestekjærlighet, en guddommelig dyd, som krever indre omvendelse til kjærlighet mot Gud og nesten, til etterfølgelse av Jesus Kristus, som ved å dø på korset gav seg selv helt og holdent for oss. Hvordan skulle vi ikke kunne takke Gud for de mange mennesker, som i det stille, fjernt fra verdens, medienes blikk, i denne ånd utfører sjenerøse handlinger til støtte for deres neste i vanskelighet? Det nytter kun lidt å gi sine egne personlige besittelser til andre, hvis det fører til et hjerte, som blåses opp i forfengelighet: av denne grunn søker den, som ved, at Gud «ser i det skjulte» og belønner i det skjulte, ikke menneskelig anerkjennelse for barmhjertighetsgjerninger.

4. Ved å innbyde oss til å se almisse med et dypere blikk, som overstiger den rent materielle dimensjon, lærer Skriften oss, at der er mere glede ved å gi enn ved å motta (jf. Apg 20,35). Når vi gjør ting av kjærlighet, uttrykker vi sannheten i vårt vesen; ja, vi er ikke skapt for oss selv, men for Gud og for våre brødre og søstre (jf. 2 Kor 5,15). Hver gang, når vi av kjærlighet til Gud, deler våre besittelser med vår neste i nød, oppdager vi, at livets fylde kommer av kjærligheten, og alt gis tilbake til oss som en velsignelse i form av fred, indre tilfredsstillelse og glede. Vor Fader i himmelen belønner våre almisser med sin glede. Ja mere: Sankt Peter inneslutter blant almissens åndelige frukter syndernes forlatelse: «Nestekjærlighet», skriver han, «dekker en mengde synder» (1 Pet 4,8). Som fastetidens liturgi ofte gjentar, tilbyder Gud oss syndere muligheten for å oppnå tilgivelse. Å dele med de fattige, hva vi besitter, gjør oss i stand til å motta en sådan gave. I dette øyeblikk vender mine tanker seg til dem, som innser vekten av det onde, de har begått, og som nettopp av denne grunn føler seg fjernt fra Gud og fryktsomme og nesten ute av stand til å vende seg til ham. Ved å komme tettere på andre gjennom almisse, drages vi nærmere til Gud; det kan blive et redskap til autentisk omvendelse og forsoning med ham og våre brødre.

5. At gi almisse lærer oss sjenerøsitet i kjærlighet. Sankt Joseph Benedikt Cottolengo anbefaler faktisk: «Hold aldri regnskap med de mynter, du gir, siden – det er hva jeg alltid sier: hvis den venstre hånd ikke vet hva den høyre gjør, når man gir almisse, så skal den høyre hånd heller ikke vite hva den selv gjør.» (Detti e pensieri, Edilibri, nr. 201). I denne henseende er evangelieberetningen om enken, som i sin fattigdom gir alt hva hun har, i tempelkisten (Mark 12,44) så meget desto mere betydningsfull. Hennes lille og ubetydelige mynt blir et talende symbol: Denne enke gir ikke Gud av sin overflod, ikke så meget hva hun har, men hva hun er. Hele seg selv.

Vi finner denne bevegende passasje innføyet i beskrivelsen av dagene som går umiddelbart forut for Jesu lidelse og død, han, som St Paulus skriver, gjorde seg selv fattig for å gjøre oss rike ved sin fattigdom (jf. 2 Kor 8,9); han gav seg selv helt hen for oss. Også gjennom den praksis å gi almisser inspirerer fastetiden til å følge hans eksempel. I hans skole kan vi lære å gjøre vårt liv til en fullstendig gave; ved å etterfølge ham er vi i stand til å gjøre oss selv disponible, ikke så meget ved å gi en del av, hva vi besitter, men vårt eget selv. Er det ikke slik at hele Evangeliet kan oppsummeres i det ene kjærlighetsbud? Fastetidens praksis med å gi almisse blir et redskap til å utdype vårt kristne kall. Ved gratis å tilbyde seg selv, vitner den kristne om, at det er kjærlighet og ikke materiell rikdom, som bestemmer lovene for hans eller hennes eksistens. Altså gir kjærligheten almissen dens verdi; den inspirerer forskjellige former for å gi, alt etter den enkelte persons muligheter og vilkår.

6. Kjære brødre og søstre, fastetiden innbyder oss til å «øve oss selv» i åndelig henseende, også ved å gi almisse, for at vi kan vokse i kjærlighet og gjenkjenne Kristus selv i de fattige. I apostlenes gjerninger leser vi, at apostelen Peter sagde til den lamme, som tiggede almisser ved tempelporten; «Sølv eller gull har jeg ikke; men jeg gir deg, hva jeg har: I Jesu Kristi, nasareerens navn, stå opp og gå!» (Apg 3,6). Ved å gi almisser tilbyder vi noe materielt, et tegn på den høyere gave, som vi kan gi til andre gjennom forkynnelsen og vitnesbyrdet om Kristus, i hvis navn det sande liv finnes. La da denne tid være kjennetegnet av personlig og felles iver etter å være knyttet til Kristus, for at vi kan være vitner om hans kjærlighet. Må Maria, Herrens Mor og trofaste tjenerinne, hjelpe de troende til å begynne fastetidens «åndelige slag», utrustet med bønn, faste og almisse for slik å nå frem til feiringen av påskefesten, fornyet i ånden. Med disse ønsker gir jeg med glede min apostoliske velsignelse.

Vatikanet, 30. oktober 2007
BENEDIKT XVI

( Jeg har ikke funnet denne teksten på norsk på katolsk.no, og har derfor selv fornorsket den danske teksten på www.katolsk.dk )