I min gjennomgang av van der Burgs bok om Kirken, har jeg nå kommet til hans mange eksempler fra kirkefedrene som understøttet det katolske synet på apostel(dvs. bispe-)embedets betydning. Som første vitne nevnes pave Klemens I, deretter kommer Ignatius, Ireneus, Tertullian, Kyprin, Augustin og mange flere. Slik skriver pastor van der Burg:
Klemens var en medarbeider av apostlene Peter og Paulus (noe som berettes av Ireneus, Origenes og Eusebius), og var biskop av Rom fra året 91 til 100. Særlig kjent er han på grunn av et brev som han (ca. året 96) skrev til menigheten i Korint i anledning av at noen der hadde reist seg mot geistligheten. Med strenge ord formante han de troende til lydighet og angir som grunn at den kirkelige øvrighet har fått sin innsettelse fra apostlene og gjennom dem fra Kristus, som selv var sendt av Faderen.
Dette er en av hovedtankene i brevet, og at det ikke var et påfunn av Klemens, garanterer oss den store anseelse brevet har hatt i oldtiden og det faktum at han skrev det sammen med den romerske menighet.
Vi lar her følge hans ord: Kap. 42, 1 flg.: ”Apostlene er av Herren Jesus Kristus gjort til trosforkynnere; Jesus Kristus er sendt av Gud. Kristus er altså av Gud og apostlene av Kristus . …. Apostlene dro ut gjennom landsdeler og byer og valgte blant dem som først kom til troen, menn som de etter å ha prøvet dem ved Ånden innsatte som episkoper og menighetstjenere for de troende i fremtiden”. Ordet ”episkop” er hos Klemens ikke ennå blitt det faste navn for biskopen alene. Likevel gir han i sitt brev tydelig nok til kjenne at det (også i Korint) var en geistlig leder som sto over de andre prester. Sml. kap. 40, hvor han skjelner mellom ”ypperstepresten, prestene, levittene (= menighetstjenerne) og legfolket”.
Kap. 44, 1 flg.: ”Apostlene visste av vår Herre Jesu Kristi munn at det ville oppstå uenighet om Kirkens ledelse, og det er derfor at de, idet de klart forutså fremtiden, innsatte de før nevnte og deretter gav befaling om at når de døde, andre prøvede menn skulle overta deres embete. Derfor anser vi det for urett når de personer som av disse eller etterpå av andre ansette menn er innsatt med hele menighetens samtykke, …. blir avsatt fra sitt embete”. Innsettelsen av de geistlige embetsmenn tilkom altså ikke menighetene, men bare dem som fra før var Kirkens ledende (ansette) menn.
Dessuten sier jo St. Augustin at «jeg ville ikke trodd på evangeliet dersom ikke den katolske Kirkes autoritet beveget meg til det.»
Hvorfor ville Kirken bevege noen til å tro på noe som ikke bekreftet Kirkens lære både om seg selv og annet?