Det meste av pastor van der Burgs kritikk av den nye Hollandske katekismen har jeg nå skannet inn og korrigert – og den kan leses her. Her følger starten av kapittelet om «Forløsningen – Jesu sonende lidelse»:
Særlig betenkelig er den Nye katekismens omtydning av den kristne grunnlære om Jesu fyldestgjørende lidelse og død. Den avviser den oppfatning at «Jesu død var et offer som skulle gjøre fyldest», og påstår at den har sin opprinnelse i «den middelalderske idé at en misgjerning eller en synd forstyrrer rettsordenen som straff og pine kunne gjenopprettet. Faderen – så sies det – forlangte av Jesus bare «et skjønt og godt menneskeliv», ikke hans død. Denne var en uunngåelig følge av menneskenes ukjærlighet, «Gud hadde bruk for Jesu liv som en stedfortredende kjærlighet. Men den som vil leve et liv i kjærlighet i denne verden, støter på en tilværelse, hvor dette ikke er mulig».
En slik fremstilling er i strid med Bibelen og kirkens lære. Konsilet i Trient sier i sitt dekret om rettferdiggjørelsen (kap. 7): «Vår Herre Jesus Kristus har, da vi var fiender, ved sin hellige lidelse på korset fortjent for oss rettferdiggjørelsen og gitt for oss fyldestgjørelse til Faderen». Benektelsen av Jesu fyldestgjørende død er en av de modernistiske setninger som ble fordømt av Pius X og av Pius XII.
Den hl. Skrift taler på mangfoldige steder meget ettertrykkelig om Jesu lidelse og død som en fyldestgjørelse, hvorved vi er blitt forsont med Gud. «Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv som løsepenger for de mange» (Matt. 20,28; sml. 1 Tim. 2,6). «Han er en soning for våre synder» (1 Joh. 2,2). «Gud har gjort ham til synd for oss» (2 Kor. 5,21). «Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet» (1 Petr. 2,24; sml. Joh. 1,29). «Tuktelsen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom … Herren lot våre alles misgjerninger ramme ham … Han bar manges synd» (Es. 53,5-12). Spesielt Jesu blod nevnes mange ganger som et middel til å bli renset fra syndene og forsont med Gud. «Uten blodsutgydelse skjer ingen forlatelse» (Hebr.9,22 – se videre Matt. 26,28; Ap.Gj. 20,28; Rom. 5,9; Ef. 1,7; Kol. 1,20; 1 Petr. 1,2.19; 1 Joh. 1,7; og de mange tekster i Hebreerbrevet og Joh. Åpenbaring.) Uten død intet testamente (H. 9).
Den N.K. vil ikke vite av en fortørnet eller «vred» Gud (s. 291). Forsoningen består ifølge den bare deri at det onde menneske ikke lenger er fiendtligsinnet mot Gud og gjenoppretter sin pakt med ham (s. 291 ). Den hl. Skrift sier derimot ofte at synden vekker Guds «vrede» (dvs. krenker Gud og derved fortjener straff), som vi «blir frelst fra ved at Kristus døde for oss» (Rom. 5,8-9). Guds vrede betyr at han unndrar sin kjærlighet, uten at det skjer noen forandring eller forstyrrelse i hans indre.