Den gamle og/eller den nye messen
Jeg skrev for noen dager siden om å snu alteret, en post som etter hvert utvikla seg til å bli en samtale for eller mot den gamle og den nye messen. Jeg trykker et par av innlegga derfra under, med mine egne kommentarer. De kommentarene er at det ikke er riktig (for de aller fleste personers del) og heller ikke det mest fruktbare (slik jeg ser det i alle fall), å sette den gamle og den nye formen av messen så sterkt opp mot hverandre.
Det er utvilsomt slik at Vatikankonsilet ønska noen forandringer i messefeiringa, og det er vel like utvilsomt at Consilium-gruppa gikk svært langt i å forandre liturgien – sannsynligvis svært mye lenger enn konsilfedrene hadde tenkt seg. Da blir spørsmålet om alle disse forandringene var nyttige svært aktuelt, kanskje bør man gå tilbake på noen av forandringene? Det andre spørsmålet man diskuterer er så hva en organisk utvikling er, og hvor realistisk det er å gjeninnføre ting som Kirken sannsynligvis gjorde for 1500, men som ikke hadde vært i bruk siden den tid – det er blitt min overbevisning at det er lite fruktbart å forandre ting på en så uorganisk måte.
Jeg argumenter altså en del imot det andre argumantet under, og jeg er også kritisk til at man snakker så mye enten-eller. For det er vel nesten ingen tilhengere av TLM i Norge som deltar særlig ofte i feiringen av denne messen, de deltar vel de aller fleste søndagen i messen i dens nye form. Pave Benedikt gjorde det også svært klart at alle måtte godkjenne Novus ordo som gyldig messefeiring, og det blir derfor en avsporing av debatten å forutsette det motsatte.
Her er de to siste kommentarene fra den tidligere posten: …