I en annen post (om kvinnelige prester) på denne bloggen har det vært en diskusjon om hva en kultisk handling er. Der kan vi lese:
«Katolske prester utfører ikke kultiske handlinger. Enten tror man på dette eller ikke, så: vi tror at Kristus er sann Gud, og dermed, katolske prester formidler messeofferet hvor vi som troende mottar Kristi realpresens. Dette er ingen kultisk handling fra prestens side – det er Kristus som utfører handlingen. Tror vi. Prester/prestinner fra andre og tidligere religioner, tilhørte et religiøst paradigme hvor selve handlingen, utført av personen, er den bevegende årsak til et eller annet ønsket resultat. Vi kaller dette kultisk handling. Kult – kultur = noe man gjør.»
«Jeg er ikke sikker på at ordet kultisk trenger å brukes så strengt; den katolske kirkes katekisme bruker det f.eks. én gang: § 1346. … Ordets liturgi og eukaristiliturgien utgjør til sammen “bare én kultisk handling”; det bord som dukes for oss i eukaristien, er nemlig på én og samme tid Guds Ords bord og Jesu legemes.»
«Jeg tror ikke du vil ha mange teologer, og ingen religionshistorikere, med deg på din argumentasjon. … Når presten frembærer det ublodige offeret, en gjenkallelse av Kristi éne offer, gjør han faktisk noe. Med Guds nåde gjør presten selv Kristi offer nærværende. Akkurat som du mener: ikke fordi han vil, men fordi Gud gjør det gjennom ham. Men uten presten skjer det ikke. Det er en handling som utføres. På denne bloggen er det en stor vilje til å fremheve offeraspektet i messen. Det betyr samtidig at vi ønsker å tydeliggjøre messen som en KULTISK handling, og mindre som et sosialt bønnemøte.»
«Den strenge definisjonen er egentlig ikke suget av eget bryst må jeg tilstå, men kommer fra en teologisk forelesningsrekke jeg deltok i for et par år siden. Foreleseren skilte det kultiske fra det katolske for å understreke det kvalitativt forskjellige, for å si det slik, mellom katolisismen og andre religioner.»
«Også salige J. van der Burg bruker begrepet “kult” (og “kultus”) i sin lille avhandling om Alterets Sakrament: “Nattverdsfeiringen hører til den offentlige kult, som skal forene de troende (…)”, heter det bl.a.»
Jeg sjekket med van der Burgs hefte: Læren om Alterets Sakrament, og finner at han der faktisk bruker ordet kult/kultisk hele 16 ganger – og jeg har selv ikke noe problem med å bruke det om messen. Tvert imot mener jeg det er viktig for katolikker å framheve nattverden/ messeofferet som en kultushandling, som ganske grunnleggende skiller oss fra de protestantiske kirkenes praksis.
Slik leser vi hos van der Burg:
——-
Eukaristi; bokstavelig «takksigelse» er oldkirkens vanlige betegnelse for Alterets sakrament, som jo er Guds store gave vi skal takke ham for, og den store kultushandling vi skal takke ham ved.
Alterets sakrament, som fra kristendommens begynnelse av var sentrum i den kristne kult, er et kraftig bevis for evangelienes historiske pålitelighet og en gjendrivelse av den såkalte avmytologiseringsdoktrine.
Nattverdsfeiringen hører til den offentlige kult, som skal forene de troende (sml. Ap. Gj. 2, 42; 20, 7). Derfor vil Jesus at vi bare gjennom Kirken (= de kirkelige ledere) kan få del i den gyldige Nattverd.
Først må vi si noen ord om offerkultusen i alminnelighet. Et offer er en synlig gave som gis til Gud for å bekjenne at han er den høyeste Herre. … Fra menneskeslektens begynnelse av har ofre vært høydepunktet i den religiøse kult. Allerede i paradiset krevde Gud et offer, en frivillig forsakelse … Offerkultusen hos så godt som alle folk til alle tider vitner om at menneskene har et naturlig behov for å dyrke Gud ved ofre (= en spesiell kultushandling som er forbeholdt Gud alene).
Den Gamle Pakts ofre var bare forbilder på Kristi offer, og som sådanne måtte de avskaffes. Men derav følger ikke at med Kristi korsdød enhver offerkult skulle opphøre. … Gud, som fra menneskeslektens begynnelse av hadde oppdratt menneskene til å ære ham ved ofre, ville ikke ved Jesu komme avskaffe enhver offerkult.
Jesus vil at hans offer også skal være vårt offer, dvs. skal bli tilbudt Faderen av oss. Det er derfor han vil ofre seg i var midte. I kraft av dåpen, som gjør oss til lemmer på Kristus, vår yppersteprest, er alle de troende «et hellig presteskap» (1. Petr. 2, 5) med myndighet og rett til å ta del i den kristne kult.
På messeofferet hviler for en stor del hele den kristne kult. Kommunionen alene er ikke nok til å samle menigheten til regelmessige søndagsgudstjenester.
Den Nye Pakts nådemidler inneholder den virkelighet eller sannhet som den Gamle Pakts kultus var et forbilde på. Det var ikke Jesu mening at gudsdyrkelsen bare skal være noe indre. Tempeltjenesten i Jerusalem og på Garisim skulle nok opphøre, men derav følger ikke at de kristne ikke skulle ha sine helligdommer og gudstjenestelige sammenkomster. En utelukkende indre gudsdyrkelse er i strid med vår menneskelige natur, som består av sjel og legeme, og som ved hjelp av sanseinntrykk må erverve sin erkjennelse. En som forkaster enhver ytre bønn, vil komme til å slutte med å be i det hele tatt. Uten noen ytre kultus ville det heller ikke eksistere noen offentlig kultus, og uten denne ville enhver gudsdyrkelse dø bort.
Det var langt fra Jesu mening å fordømme den ytre kultus …
Ikke Kristus, men nettopp antikristen vil ta fra Gud «alt som kalles helligdom», dvs. den offentlige kultus (2. Tess. 2, 4). At Jesus ikke ville avskaffe enhver ytre form for gudsdyrkelse, fremgår også av det at han innstiftet en rekke synlige rituser (sakramenter) for å meddele oss sin nåde: så som dåpen, nattverden, …
Heisann!
Kan man TEOLOGISK bruke ordet «kult» om kristendommen, og om alterets sakrament? Ja, hvis man absolutt vil, så kan man kanskje det? Ordet rommer ingen særskilt betydning utover å fortelle at man gjør, foredler eller odler noe, og i en religiøs kontekst betyr det gudsdyrkelse, gudstjeneste – fordi det er det man gjør i en religiøs kontekst. I det hele tatt alle handlinger knyttet til en religion kan sånn sett kalles kultiske,(kultur, kultivere, kultus, kultivert, kulturlandskap, osv.) og i så måte kan man sikkert si at eukaristien er kultisk. Særlig norske religionshistorikere av det riktig venstrevridde og antikristne slaget ville uten å nøle og med et fett flir kalle eukaristien kultisk, vel vitende om alle konnotasjonene heftet til begrepene «kult» og «kultisk» som kristendommen ikke kan vedkjenne seg.
Nettopp. Uskyldens tid er forbi. Når grisekulter på Ny-Guinea, kristendommen, regnskogsindianeres tatoveringer og konstruerte gudinneKULTER skal dele samme ordet, får vi et problem.
Det er ellers merkelig hvordan van der Burg har en tendens til å dukke opp på denne bloggen som sannhetsvitne og referansepunkt. I den menigheten jeg tilhører har vi ingen van der Burg kultus, og jeg synes derfor det er eksotisk. Jeg tror at når eldre teologer som van der Burg problemfritt bruker «kult»både her og der, er det et utslag av en slags uskyldig etnosentrisitet.
Anna, van der Burg er ikke et sannhetsvitne for meg, men han er et referansepunkt, oppvokst som han var i en helt katolsk kultur, teologisk lærd, og hadde virket i Norge som katolsk prest og skribent i mange år.
Jeg må pgså innrømme at det blir stadig viktigere for meg som katolikk at vi har en kult, religøse ritaler som skal utføres på bestemte måter, et offer vi bærer fram. Og dette skiller oss sterkt fra protestantene, der alt eller nesten alt er blitt åndeliggjort.
Og vi skiller oss ikke fra de primitive religionene du nevner på annen måte enn at vi tror på én Gud, den treenige Gud, skaperen av himmel og jord. Og ved at vi bærer fram det fullkomne offer, Jesus Kristus, som ofret seg selv for oss – og ikke det gamle testamentets dyreoffer, som bare pekte framover mot det som skulle komme.
(Og inntil videre regner jeg de forelesningene du henviser til, som denne foreleserens mening. Hvis det kan påvises at hans bruk av ordet kultisk er den vanlige eller enerådende, må jeg selvsagt se på dette på nytt igjen.)