En leser av bloggen spurte meg i dag tidlig: «Jeg kjenner jo godt til dette i teorien, men det kunne være interessant å høre mer om avlat har noen betydning for oss katolikker i Norge i dag? Har vi for tung luthersk balast til forholde oss til det? Sigrid Undset samlet visstnok på «indulgenser», men jeg føler meg faktisk alltid litt brydd når avlat kommer opp, spesielt i forhold til andre kristne. Har det gått litt ut på dato?»
Gått ut på dato har avlat (selvsagt) ikke, men min erfaring sier også at norske katolikker tenker lite på skjærsilden; på hjelp med de «timelige syndestraffene», både for seg selv og for sine kjære. Det er f.eks. sjelden at norske katolikker ber om messer lest for sine kjære avdøde, noe katolikker fra andre land og kulturer ofte gjør.
Kanskje leserne her kan komme med sine egne innspill og reaksjoner; hva tenker dere om avlat og bønn for de avdøde, og hva skal til for å gjøre oss norske katolikker mer katolske?
Jeg er opptatt av avlat pga. at skjærsilden er en virkelig plass, og det er nok stor sansynlig for at de fleste som til slutt kommer til himmelen må via skjærsilden. Jeg er også av den oppfattningen at skjærsilden er en smertefull plass, men samtidig en plass hvor det er stor glede for de som er der er jo frelst. Når vi synder får vi jo to straffer en vi blir tilgitt ved å skrifte men i tilleg til dette får vi en straff som varer lenger, men som vi kan bli kvitt ved å oppnå avlat. Det er veldig viktig å be for de i skjærsilden siden de ikke kan gjøre noe selv for å komme ut der fra. Novemeber er tradisjonelt måneden man fokuserer mest på skjærsilden, og det kunne gjerne vært en idé å preke mer om det da, for det kan jo være mange som bare ikke tenker på det. Personlig vil jeg nok sørge for å være innrulert i et «purgatorian society» og passe på at noen leser messe for meg fast, etter som en ikke kan stole på at det blir gjort av andre, vi glemer de som er døde skremmende fort er min erfaring.
Jeg synes nok avlat for en selv er det som skurrer litt. Spesielt avlat for en gitt tidsperiode som man noen ganger ser. Da blir det ganske vanskelig. Men bønn for våre avdøde og messefering for dem er viktig for meg. For en venn som døde i Sverige for 15 år siden, fikk vi tilbud om å opprette et messelegat, det var en slags kontrakt, som innebærer at han minnes i messen i Sta Eugenia i 30 år på dødsdagen. Vet ikke om noe tilsvarende finnes i Norge?