Dagbladets nettsider illustrerer denne artikkelen med et flott bilde av pave Benedikt:
Jeg hørte for noen dager siden at Einar Gelius hadde skrevet svært så kritisk om Den katolske Kirke i Dagbladet, som et svar på konvertitt-artikkelen der sist lørdag. Jeg leste det Gelius skrev i går og ble ikke imponert; det var egentlig bare en usystematisk oppsamling av gamle angrep på Kirken, uten noen ny vinkling eller ny informasjon – med overskrifta: «Den katolske maktkirken». Les selv han skrev her.
Konvertitten Arne Berggren har senere svart i Dagbladet, bl.a. på måten han ble omtalt av Gelius. Han skriver ganske godt, syns jeg, og åpner slik:
Kjære Einar Gelius, jeg ser at du er rasende. Jeg ser at du svinger den antikatolske storslegga i Dagbladet, som en reaksjon på artikkelen om norske konvertitter til katolisismen i Magasinet sist helg. Vel, en artikkel som handler om konvertitter, blir nødvendigvis direkte eller indirekte kritisk til noe av det man har forlatt, det er umulig å snakke om et valg uten å berøre de man velger bort. Når du hisser deg opp over og flere ganger gjentar at jeg sier Gelius og Stålsett knapt kan regnes som kristne, gjør du det jo mot bedre vitende. Det er for lengst presisert og dementert, noe du selv også nevner. Journalisten har skriftlig beklaget og bekreftet at dette er et sitat som ikke skulle stått på trykk. Men du gir meg jo en kjærkommen til enda en gang si at så dum er jeg ikke, at jeg gjør meg til dommer over andres tro. …
Poenget mitt var at det av og til er vanskelig å se en felles kurs i statskirken, og for mange er det noen av det viktigste i en kirke. Noe absolutt. Noe som hever den over meningsmålinger og trender i tiden. Det er enkelt å spille på fordommene mot katolisismen, og ingen ting er lettere enn å trekke frem homofili, pedofili, kvinnelige prester og Pavens makt, man trenger bare å si ordene. Hiv på redselen for donger også, så fyrer vi opp under det ingen av oss er tjent med, en generell skepsis mot religion.
Skulle man være interessert i forskjellene på lutherdom og katolisisme, må man sette av et par-tre timer. Man oppdager jo at likhetene er flere enn forskjellene. Og at Luther er vrien å forstå for mange. Man oppdager kanskje også at den versjonen av reformasjonen vi lærte på skolen, ikke er den helt korrekte, nødvendigvis og at Paven ikke er så ufeilbarlig og umulig å kritisere som så mange protestanter skal ha det til. Kan hende oppdager man at det er i Lutherdom man hører hjemme. Eller man forundres over Statskirken pessimistiske menneskesyn, og får en følelse av at noe skurrer når katolske ritualer og skikker får stadig større innpass i den samme kirken. …
«Presten» Gelius er da ingen verdig motstander, hvis man teologisk har noen interesse for nettopp det.
Dette er bajaseri, og det er dessverre altfor lett å argumentere imot den mannen. Kunnskapene om den katolske Kirke er så mager, at det ikke er noen utfordring. Hersketeknikk eller ei, dette minner sterkt om psykiatri,,
Idehistorikeren Trond Berg Eriksens kunnskaper om Italia kan man også undres over. Jeg fikk en bok skrevet av TBE i julegave for noen år siden om Italia. På den förste siden fant jeg fire – 4 – feil. Hvilken tillit gir det da mon tro ?
Så overraskende – du er ikke imponert over Gelius, men synes Berggren skriver godt (sic).
Selv om Gelius presenterte en «oppsamling av gamle angrep på Kirken», så er de likevel gyldige. For alle andre enn dere katolikker som åpenbart ikke evner å ta inn over dere kritikk. Tenkes det i hele tatt noen tanker i den katolske kirke? Eller gjelder «det absolutte» også at katolske menneskers hjerne skal forbli på stedet hvil?
Jeg klarer ikke å ta Einar Gelius helt alvorlig. Hans indignasjon overfor Kirken er patetisk.
Nils
Jeg skal gi noen eksempler på at Gelius’ kritikk ikke er verken ny, interessant, eller saklig. Når Gelius f.eks. klager på at katolikker ikke har et åpent nattverdbord overfor protestanter, og sier at Kirkens seksualmoral er uakseptabelt konservativ, er det jo gammelt nytt, og det viser vel bare at vi er uenige.
Når han i forb. med overgrepsskandalene i USA sier at det er inngått forlik fordi «sannheten ikke skal bli kjent», så er vel det ganske drøyt. Det er fryktelig at det er gjort overgrep mot ungdommer og barn også av prester i vår Kirke, som det også gjøres i andre kirker, skoler, idrettslag o.l., men erstatningsbeløpene i veldig mange typer rettssaker er astronomisk høye i USA, og alle foreldesesregler i disse sakene er tatt bort, og dette forklarer de store beløpene.
Å si at det er skandaløst at Kirken har strenge regler som nekter prester å bli politikere i alle land (også Nicaragua) er vel litt drøyt, og å påstå at Kirken generelt står på de rikes side mot de fattige, syns jeg er litt for dumt til å kommentere.
Og når han sier at Kirken presenterer «ferdigtygde dogmer som man ukritisk bare skal følge», faller dette i samme usaklighetskategori.
P.Oddvar:
Det er et utbredt fenomen blant katolikker i Norge at man svarer på kritikk av katolisismen med at det er så «usaklig». Det er for enkelt! Et ordentlig spørsmål krever et ordentlig svar, ikke generelle avvisninger av typen «åh, det er så usaklig». Dette er noe du gjør deg skyldig i flere ganger ovenfor. Gelius’ kritikk av Kirkens holdning til interkommunion er gammelt og velkjent stoff, og det kan absolutt debatteres om kirken presenterer «ferdigtygde dogmer som man ukritisk bare skal følge», men er det egentlig så veldig «usaklig»? I så fall, hvordan da?
Jeg følger deg ikke her, Ståle.
I mine kommentarer rett over her er jeg ganske konkret. Når det gjelder hvor åpent nattverdbordet bør være, er jo dette et teologisk spørsmål, der det knapt er passende å si noe annet enn at man er uenig. Og uttrykket “ferdigtygde dogmer» er også et lite saklig uttrykk uansett sammenheng.
Når det gjelder mitt syn på Gelius artikkel generelt, vil jeg fortsatt kalle det et sop-i-hop av likt og ulikt. Jeg var lite impomert over kvaliteten av det han skrev.