van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)

Jeg kom for et par uker siden over et lite skrift av pastor van der Burg, som han utga i 1944. Det heter Forklaring av den hellige messe; første deler av heftet gjennomgår og forklarer messen ledd for ledd, mens andre del gir en grundigere forklaring av deler av messen. Jeg har skannet det inn og holder nå på å fullføre gjennomgangen/ korreksjonen. (De som husker van der Burg fra Stavanger, sier at han la heftet ut i kirken, slik at de som hadde behov for det, kunne få hjelp under messen.)

Jeg legger snart ut hele heftet på nettet, men i første omgang tar jeg med kap. IV om messen:

Om Eukaristien som offer.

Jesus gjør seg nærværende på alteret ikke bare for å være en gave til oss, men også for å hengi seg som en offergave til sin himmelske Fader. At Jesus – således som vi vil bevise har innstiftet Nattverden som et offer, er et nytt bevis på Jesu virkelige nærvær i Alterets hellige Sakrament. Et offer av bare brød og vin ville være uverdig for den Nye Pakt.

Hva er et offer? Et offer er en synlig gave, som gis til Gud for å anerkjenne Ham som den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi Gud noe, da alt tilhører Ham. Men vi kan for hans skyld gi avkall på noe (for eks. ved tilintetgjøring eller slaktning) for derved å uttrykke Guds herredømme (Guds rett til å kreve alt av oss). Fra menneskeslektens begynnelse av har frembæring av ofre vært høydepunktet i den religiøse kultus. Allerede Kain og Abel frambar ofre og uten tvil bar Gud selv lært dem det. Også patriarkene ofret, og i Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk vitner om at det er et naturlig behov hos menneskene å dyrke Gud ved ofre.

Den Gamle Pakts ofre var forbilleder på Kristi offer, og måtte derfor avskaffes i den Nye Pakt. Men derav følger ikke at det etter Kristi korsdød ikke lenger skulle finne sted noen offerritus. Liksom det i den Gamle Pakt trengtes ofre til forkynnelse av Kristi kommende korsdød, således trenges det i den Nye Pakt en vedvarende offerritus til å ”forkynne Herrens død”, som er fullbrakt, for at minnet om den kan holdes levende helt inntil verdens ende (1 Kor. 11, 26). Men den store forskjell mellom den Gamle Pakts ofre, som skulle forkynne Kristi kommende korsoffer, og den Nye Pakts offer, som skal forkynne Kristi fullbrakte korsoffer, er at de første bare var billeder, mens det siste samtidig inneholder den ofrede Kristus.

På korset ”ofret Jesus seg én gang for alle” (Hebr. 7, 27) i den betydning at Han led én gang for alle (9, 26). Men denne ene lidelse ofrer Jesus gjennom den hellige messe stadig på nytt for oss til sin himmelske Fader. Han lider ikke på nytt, men Han tilbyr på nytt det Han har lidt. Og det gjør Han på en sådan måte at Han samtidig fremstiller sin korsdød ved å bringe seg i en utvortes tilstand av slaktoffer. For å etterligne sin blodsutgytelse på korset forbinder Han sitt legeme og blod til de adskilte skikkelser av brød og vin. ”Ved ordet drar presten Ordet ned, og med sin munn som sverd skjærer han ved et ublodig snitt Herrens legeme og blod fra hverandre” (Greg. av Naz. Ep. 171). Liksom på korset fornedrer Jesus seg selv, idet Han i det ytre legger sin herlighet fra seg. Bundet til livløse skikkelser ligger Han tilsynelatende død på alteret.

Nattverdens offerkarakter fremgår klart:

1.
Av Jesu ord. Nattverden er ifølge Jesu ord det nye påskelam hvorved den Gamle Pakts påskelam gikk i oppfyllelse (Luk. 22, 15-16). Derfor innstiftet Han Nattverden på samme tid som jødene holdt sitt påskemåltid. Men det jødiske påskelam var et virkelig offer, et ”påskeoffer” (2 Mos. 12, 27), et ”Herrens offer” (4 Mos. 9, 13). Og derav følger at også Nattverden er et virkelig offer.

I Nattverden hengir Jesus seg for oss (og ikke bare til oss). ”Dette er mitt legeme som gis (=allerede nå, og ikke først på korset) for dere” (Luk. 22, 19).

Nattverdkalken er en offerkalk, hvori Jesu blod ble utgytt, allerede før det ble utgytt på Golgata. ”Dette er mitt blod som utgydes” (Matt. 26, 28; Mark. 14, 24; Luk. 22, 20). Jesus taler om en utgydelse av blodet for så vidt det er inneholdt i kalken. Særlig tydelig fremgår det av teksten hos Lukas, hvor ordene ”som utgydes” forbindes med ”denne kalk”.

Innstiftelsesordene er en bevisst hentydning til den offerritus hvorved Moses opprettet den Gamle Pakt. Sml. 2 Mos. 24, 8: ”Dette er den Pakts blod som Herren har inngått med dere”.

2.
Av Paulus’ ord. Paulus kaller nattverdbordet et ”slaktofferalter” (thusiastérion Hebr. 13, 10), som han henviser til for å holde de troende borte fra deltagelsen i de jødiske og hedenske offermåltider (Hebr. 13, 9-11; 1 Kor. 10, 18-21). På sistnevnte sted skriver Paulus, straks etter at han har talt om Nattverden: ”Se til Israel etter kjødet; har ikke de som spiser offerne, samfunn med alteret? …. Hva hedningene ofrer, det ofrer de til de onde ånder”. Og så tilføyer han: ”Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i de onde ånders bord”.

3.
Av profetene. Messeofret er en oppfyllelse av Malakias’ profeti om det ”rene spiseoffer” som skulle avløse de jødiske ofre og ” bli frembåret på alle steder”. Sml. Mal. 1, 10-11: ”Jeg har ingen lyst til dere (jøder), sier Herren, hærskarenes Gud, og vil ikke mer motta noe offer fra deres hånd; ti fra solens oppgang og inntil dens nedgang skal mitt navn bli stort blant folkene, og på alle steder skal det ofres (vellukt) og frembæres for mitt navn et rent spiseoffer” (Mincha = i det liturgiske språkbruk et ublodig offer, særlig bestående av hvetemel).

På den hellige messe kan vi også anvende Salme 109 (110), 4: ”Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.” En yppersteprests vesentlige oppgave er å frembære ofre (Hebr. 5,1; 8,3). Og Melkisedeks spesielle offermåte (eller ”vis” å være prest på) bestod i det ublodige offer av brød og vin, som var et billede på Jesu vedvarende Nattverdoffer under skikkelser av brød og vin. (1 Mos. 14,18).

4.
Av tradisjonen. Hele oldkirken har betraktet nattverdfeiringen som en offerhandling. Vi har utallige beviser for dette i kirkefedrenes skrifter. Blant de eldste kirkelige forfattere, som stod apostlene nær, kan således nevnes Didake (14,1); Justin (Dial. c. Tryph. 41), Ireneus (Adv. hær. 4, 17, 5), som alle omtaler Eukaristien som den Nye Pakts offer, som er anordnet av Gud, og blir frembåret i hele verden. De ser deri en oppfyllelse av Malakias’ profeti om det rene spiseoffer. Sml. også Ignatius, som kaller nattverdbordet ”et slaktofferalter” (Fil. 4) og Clemens, som taler om de biskoper og prester som apostlene på Kristi befaling innsatte for i frembære ofre til de fastsatte tider (Ep. ad Cor. 40 og 44). Vi kan også henvise til alle de gamle liturgier.

Messeofret forøker ikke korsofrets fortjenester. Det får hele sin kraft fra korsofret, som det ikke overskygger, men nettopp stiller i vår midte. Jesu prestegjerning i Nattverden er like så lite en forringelse av korsofret som hans ”uforgjengelige prestedømme” i himmelen er det (Hebr. 7, 24).

”Ved majestetens trone” (Hebr. 8, 1) står Jesus som evig prest. Og på samme måte som Han er evig prest er Han også evig offerlam. Som ”et lam, liksom slaktet” (Åp. 5, 6) viser Han Faderen de sårmerker Han har beholdt i sitt forherligede legeme (Joh. 20, 20. 27; Luk. 24, 39-40).

Denne himmelske offertjeneste, som er midtpunkt for de helliges eukaristi (takksigelse Åp. 5, 12 flg.), vil Jesus også la oss på jorden ta del i. Og det er i dette øyemed Han har innstiftet den hellige messe, hvorved Han uten å forlate himmelen ifører seg et offerlams skikkelse midt iblant oss. For å neddra Guds miskunn over den syndige jord lar Han hvert øyeblikk sitt utgydte blod tale fra utallige altre på jorden, det ”blod som taler bedre enn Abels” (Hebr. 12, 24).

Når vi overværer den hellige messe, må vi ha den levende forestilling at vi står under Kristi kors. Messeofret er i vesen det samme offer som korsofret, som det på en hemmelighetsfull måte gjør nærværende blant oss. Den samme Jesus som ofret og ble ofret på korset, er prest og offerlam på alteret. Og dessuten må vi tenke på at Jesus innstiftet den hellige messe i den samme natt da Han ble overgitt til å korsfestes (”I den natt da Han ble forrådt” 1 Kor. 11, 23). Det var da at Han uttalte sitt maktord: ”Gjør dette til minne om meg ”, hvorved Han gav sine apostler og deres rettmessige etterfølgere makt til å gjøre det samme som Han hadde gjort. Av dette maktord, som fortsetter a virke inntil verdens ende, får prestenes konsekrasjonsord sin kraft. Og derfor kan man i virkeligheten si at hver messe inntil verdens ende blir frembåret av Kristus i nattverdsalen. I samme fryktelige natt Jesus overgav seg til sin blodige død på korset, overgav Han seg til sin vedvarende mystiske død i Sakramentet. Den himmelske Fader ser i hver hellig messe en handling av en lidende Jesus da Han sto beredt til å la seg korsfeste for oss. Alle hostier og nattverdkalker inntil verdens ende var liksom i Jesu hender i nattverdsalen. På en skjønn måte uttrykkes dette i den bønn presten uttaler like før konsekrasjonen av kalken: ”Likeså tok Han denne kalk i sine hellige og ærverdige hender”.

Jesus bringer sitt korsoffer blant oss for at vi alle kan stå under korset og der erkjenne hans kjærlighet og syndens ondskap. Han vil at vi ved å gå til korset skal vitne om vår tro på korset og således del i fruktene av hans lidelse. Jesus ofrer seg i vårt nærvær, fordi Han også vil bli ofret av oss. Og sammen med Ham må vi også ofre oss selv. Ja, dette må vi ikke glemme: Når Jesus lar oss stå under sitt kors, er det ikke bare for at vi skal være prester sammen med Ham, men også offerlam. I og med Kristus, vårt hode, må også hans mystiske legeme, de troende, ofres. Ved overgivelse av vår vilje må vi gjøre oss til ett offer med Ham, så Han kan bære oss fram sammen med seg selv.