I disse dager feirer Menighetsfakultet 100 år og Vårt Land skriver litt om dette. Her tar de bl.a. med tidligere studenters erfaringer, og lar dem fortelle hva de opplevde som best og verst med MF. Her er en av dem:
«Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og redaktør av Utsyn «likte veldig godt å studere teologi på MF».
– Det mest skuffende med MF var at jeg møtte forholdsvis få lærere som hadde særlig vilje til å forsvare Bibelens troverdighet, spesielt innenfor etikk. Noe av det første jeg gjorde da jeg var ferdig på MF, var å skrive en artikkel om etikkbøkene som er forfattet av MF-lærere. Jeg opplevde bøkene som frustrerende utydelige, sier Ottosen.»
Jeg studerte selv på MF fra 1975 til 1982, og mitt best minne er dagen jeg kom dit første gang og henvendte meg til «kontordamene» Marit og Dagny, og de visste hvem jeg var uten at jeg sa navnet mitt! De hadde tydeligvis pugget bilder og navn på alle de 100 nye studentene! Det varmet for en helt fersk 19. åring som nesten aldri hadde vært utenfor Jæren før.
Likevel var mine år på MF forholdsvis mye preget av frustrasjoner. Jeg savnet veldig sterkt noe som kunne binde tro og viten sammen; man kunne kritisere Bibelen (særlig GT) sønder og sammen, samtidig som man hadde en sterk tro. Hvordan kunne det være mulig? Jeg opplevde at teologien der var svært så fideistisk (dvs. at troen ikke bygger på kunnskap eller sannsynlighet), og den forståelse klarte/ønsket jeg aldri å godta.
Da jeg flere år senere ble katolikk – pga liturgi- og sakramentsyn, og betydningen av den apostoliske suksesjon – kom det som en uventa bonus at Den katolske Kirke har et mye mer helhetlig syn på tro og fornuft.
Men tross dette opplevde jeg mye fint på MF, og jeg sier derfor: Gratulerer med dagen!