og likesom alle dør i Adam, således skal alle få livet tilbake i Kristus.
I dag feirer vi allesjelers dag – og inngangsverset er overskrift i dette innlegget.
Første lesning i messen handler om at og hvorfor det er viktig å be for de avdøde, mens andre lesning og evangeliet har som fokus mest hvor sikkert det er å høre Herren til, og evangeliet handler om vårt håp om det evige liv. Og bønnene i dag er (som i en vanlig requiemmesse) for vår kjære avdøde.
Det er mange tekster å velge mellom denne dagen (i alt 14), her har jeg tatt med tre, to som står i de norske bøkene, pluss en passende andre lesning. Allesjelers dag har nok ikke blitt feiret på en søndag i Norge siden ca 1970, derfor mangler andre lesning helt i våre messebøker. Pga. denne mangelen trykker jeg her alle bønnene og tekstene til dagens messe:
KIRKEBØNN
Herre, lytt i nåde til våre bønner. Gi oss som bekjenner vår tro på din Sønn, den oppstandne, å styrkes i håpet om den oppstandelse som venter dine tjenere. Ved vår Herre …
Første lesning 2 Makkabeerbok 12,43-46
I de dager samlet Juda inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere to tusen drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres frem et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde så de kunne bli løst fra sin syndeskyld. Slik lyder Herrens ord.
Salme 103 (102)
Omkved: Hos Herren er barmhjertighet og hos ham er forløsningens fylde.
Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn. Han gjør ikke med oss etter våre synder og gjengjelder ikke våre misgjerninger.
Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han kommer ihu at vi er støv.
Menneskets dager er som gresset, mennesket er som blomsten på marken, når vinden farer forbi, er den borte, og stedet der den stod, har glemt den.
Men Herrens miskunn varer fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Og hans rettferd når fra slekt til slekt, når fedrene holder hans pakt og kommer hans bud ihu, så de lever etter dem.
(På søndager) Andre lesning Romerbrevet 8, 31-35,37-39
Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Slik lyder Herrens ord.
Allelujavers
Alleluja. Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal aldri i evighet dø, sier Herren. Alleiuja.
Evangelium Johannes 11, 17-27
På den tid kom Jesus til Betania og fant at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger bare omkring femten stadier fra Jerusalem, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror. Da Marta hørte at Jesus nærmet seg, gikk hun ham i møte; Maria satt hjemme i huset. Og så sier Marta til Jesus: «Herre, dersom du hadde vært her, da ville min bror ikke vært død i. Men fremdeles vet jeg, at alt du ber Gud om, det gir han deg …» Jesus svarer: «Din bror skal oppstå.» Og Marta sier: «Jeg vet at han skal oppstå: Ved oppstandelsen på den ytterste dag.» Jesus svarer på ny: «Jeg er Oppstandelsen og Livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død. Og enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Hun sier: «Ja, Herre; jeg er fullt forvisset om at du er Messias, Guds Sønn, han som skulle komme til verden.» Slik lyder Herrens ord.
BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta nådig imot disse offergaver. Gi dine hensovede tjenere del i din Sønns herlighet, og gjør oss alle til ett ved hans kjærlighets sakrament, han som lever og råder fra evighet til evighet.
Prefasjon for sjelemesser.
KOMMUNIONSVERS
Jeg er Oppstandelsen og Livet, sier Herren. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør, og hver den som lever og tror på meg, skal i evighet ikke dø. (Joh 11. 25-26)
SLUTNINGSBØNN
Herre, vi har feiret påskens sakrament for våre brødre og søstre som er sovnet inn i Kristus, og vi ber deg at de må vandre inn til lysets og fredens bolig. Ved Kristus, vår Herre.
«Sove inn» kontra «sovne inn»: Selv om jeg etterhvert har hørt den en del tusen ganger, skurrer denne liturgiske formuleringen. Spesielt når den trekkes fram i en overskrift, som her. Problemet med formuleringen, er at det er brukt feil ord. «Å sove» er ikke det samme som «å sovne». Man sovner inn, man sover ikke inn. Da jeg hadde opplæring i generell liturgi med sogneprest Eidsvig i 1986-87, sukket den språksikre mannen kraftig over denne formuleringen. Jeg har hørt både ham og andre språksikre prester trosse denne åpenbare språkfeilen i litugiteksten, og brukt ordene «sovnet inn».
Spørsmålet mitt er: Går det ikke an å få rettet opp en slik åpenbar språkfeil? Eller er det noen som mener at det er riktig å bruke «sov inn»?
Jonas
Det viser seg at den norske messeboken av ukjent grunn har skrevet «sov inn» isteden for «er sovnet inn», som både Bibelselskapets oversettelse har av 1. Tess 4,14, og også det katolske Gunnes-NT fra 1968.
Den katolske Kirke bruker Gunnes i veldig stor grad for NT-tekster, så når messeboken her ikke har fulgt Gunnes, er det ganske underlig. (Jeg har forøvrig korrigert overskrifta – som jeg i utgangspunktet bare hadde kopiert direkte fra messens inngangsvers, slik det stod i det norske missalet.)
Kjære deg, du behøvde ikke rette opp overskriften på blogg-artikkelen din. Den var jo «riktig», i den forstand at den avspeilet liturgien i den katolske kirke i Norge.
Det som forundrer meg, er at dette språklige sammensurium blir stående i missalet / liturgien – i flere årtier. Jeg antar at det har vært slik siden det norske messetekstene post-Vatican-II må ha blitt klare for bortimot førti år siden. Jeg ble kjent med formuleringen i 1986, ved at han som nå er biskop i Oslo gremmet seg over nettopp denne formuleringen. Dette er nå over tjue år siden. Jeg har hundrevis av ganger hørt katolske prester med varierende kontroll over det norske språk, som pliktoppfyllende bruker formuleringen «som sov inn» når de feirer messe. Man kan ikke forvente seg at disse reagerer. Men hva med språsikre innfødte teologer, som f.eks. Kjell Arild Pollestad, og omtalte biskop Eidsvig?
For å spør på en annen måte: Hvorfor endres ikke denne formuleringen i missalet? Er det virkelig noen som ønsker at det skal være slik?
Se mitt svar i et nytt innlegg: http://aomoi.net/blog/arkiv/1545 – og fortsett diskusjonen der.