I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktøren interessant om hvor fruktbart det er å kjempe litt med spørsmål om tro og fornuft. Han tar utgangspunkt i at pave Benedikt fortsatt er en svært dyktig teolog, og han avslutter med en oppfordring til oss alle: «Jeg tror Kirken hadde vært tjent med at biskoper, prester og lekfolk hadde utsatt seg selv for litt mer utfordrende teologisk tenkning. Akkurat på dette punktet berøres en av de mest sentrale evner fornuften har: Den kan forholde seg kritisk til seg selv og utfordre seg selv med nye tanker.»
Jeg tar med hele det korte stykket her:
En av de viktigste ting Benedikt XVI har gjort i løpet av de to årene han har sittet på Peters stol, er å sette forholdet mellom tro og fornuft på dagsordenen. Paven vil vise at katolsk tro og menneskelig fornuft ikke er motsetninger, men utfyller hverandre. Det er ikke noe nytt paven gjør. Helt fra de tidligste tider har kristendommen bekjent seg til fornuftens evner. Martyren Justin la ikke av seg filosofkappen da han ble kristen, og Paulus formaner oss til en «fornuftig gudstjeneste» i sitt teologisk sett dypeste skrift, Romerbrevet (Rom 12, 1).Hos den største latinske kirkefader Augustin møter vi også fornuften som det edleste i mennesket, ja det er den som utgjør vår gudbilledlighet. Den unge Augustin går så langt som å si at kristendommen er den sanne religion fordi den er fornuftig.
Forholdet mellom tro og fornuft ble i middelalderen oppfattet på mange forskjellige måter. Først i senmiddelalderen begynte forholdet å bli spenningsfylt. Man diskutert f.eks. spørsmålet om det finnes to sannheter: en fornuftens sannhet og en troens sannhet. Hvis vi gjør et historisk hopp frem til Det første Vatikankonsil, så kan man også her finne en rekke utsagn om at troen og fornuften aldri kan motsi hverandre. Kort sagt: Benedikt XVI pusser støv av en gammel kristen tanke.
Men saken er ikke så enkel som den ser ut til. For hvis vi skal prøve å besvare spørsmålet om hva fornuften egentlig er, begynner mange å famle, og det med rette. Man kan savne en argumentativ diskusjon rundt begrepet fornuft og en kritisk gjennomgåelse av den lange og komplekse begrepshistorien. Enkelte beskylder Benedikt XVI for å fastholde en platonsk forståelse av fornuften som nesten kan virke kunstig i våre dager. Andre mener han ikke har tatt inn over seg nyere tids fornuftforståelse, og at det derfor er vanskelig å forstå hans tanker i dagens debatt. Det hadde vært meget ønskelig om paven kunne klargjort hva han legger i fornuftbegrepet. Han burde det siden han forstår seg selv som en teologisk pave. Det viser forordet i hans bok om Jesus meget klart.
Det kan ikke være lett å være pave, samtidig som man er og fortsatt vil være teolog. Benedikt XVI har nok mange interne kontroverser i sitt hode, hvor paven og teologen ikke alltid vil det samme. Det ærer ham og er ikke ment som kritikk. Nettopp denne spenningen gjør den kristne tro interessant. Jeg tror Kirken hadde vært tjent med at biskoper, prester og lekfolk hadde utsatt seg selv for litt mer utfordrende teologisk tenkning. Akkurat på dette punktet berøres en av de mest sentrale evner fornuften har: Den kan forholde seg kritisk til seg selv og utfordre seg selv med nye tanker. Fornuften er ikke statisk, men dynamisk. Kant sammenligner den med en rettssal hvor fornuften er den tiltalte, anklager, forsvarer og dommer samtidig.
HH