Kardinal Avery Dulles som døde i dag, 90 år gammel, er en person jeg ofte har lært mye av. Da jeg skrev en artikkel om den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, brukte jeg i stor grad han analyser, og på denne bloggen har jeg tatt opp ting han har skrevet flere ganger.
Hos First Things nevnes hans død og en lang liste med artikler han har skrevet for tidsskriftet, og John Allen skriver om ham på denne måten:
Over the years, Dulles published 23 books and some 750 articles. Perhaps his best-known book was 1974’s Models of the Church, in which Dulles outlined five different images of the church that have developed over the centuries, from “institution,” “mystical communion” and “sacrament” to “herald” and “servant.” Though Dulles regarded each as valid on its own terms, most readers in the immediate post-Vatican II period regarded the images of “herald” and “servant” as best reflecting the council’s vision, and tended to see Dulles as part of the broadly “progressive” theological outlook associated with Vatican II.
As the post-conciliar period gave way to the John Paul years, however, Dulles began to give voice — along with a broad swath of Catholic opinion — to doubts about whether some of the reforms and innovations associated with Vatican II had perhaps led to a weakened sense of Catholic identity.
In a 2006 interview with NCR, for example, Dulles expressed deep admiration for both Popes John Paul II and Benedict XVI, but added that if he had any criticism, it might be that both men were perhaps “not traditional enough” on some issues, such as the death penalty and the church’s teaching on a just war.
En fabelaktig teolog. Tradisjon og åpenhet for «was Christum treibt» er slettes ikke en motsetning.
Jeg beundrer Kardinalen og respekterer personen hans. Vil heller ikke virke strengere enn man burde være. Men jeg ville si at etter min mening, det hør litt upassende ut at man kritiserer Pavens undervisning, så lenge man er ikke Paven selv. For Pavens forstand blir opplyst av høyere lyser og høyere nåder, ikke sant ? «A fortiori» i dette tilfellet, når to Paver har undervisst det samme… Derfor gjør den siste setningen meg litt flau («but added that if he had any criticism, it might be that both men were perhaps “not traditional enough” on some issues»). Tror ikke det var heldig å si det (dersom Kardinalen har faktisk sagt nettopp denne setningen).
[…hmm…det er vanskelig å forklare seg på et språk man kjenner bare litt – håper man skal forstå akkurat det jeg mente… det var en hard oppgave for meg ! :-) ]
Jeg skjønner godt hva du mener Loup, men jeg tror ikke utsagnet var ment som kritikk i bokstavelig forstand, men mer som en retorisk hyllest til Kirkens arv og tradisjon – i trygg forvissning om at begge paver, og i særdeleshet Benedikt XVI, arbeidet nettopp for Kirkens tradisjon. You see? Jeg går ut fra at du kjenner til at man innen retorikken tilsynelatende uttaler seg negativt for å si noe positivt, og omvendt. Jeg tror dette er et slikt eksempel.
Jeg har jo skjønt at Kardinalen beundret Pavens arbeid for Kirkens tradisjon og var ikke en «fiende» (ord er for sterkt, jeg har ennå ikke nok vokabular på norsk). Requiescat in pace et oret pro nobis ! Men motsetningen: «Dulles expressed deep admiration … BUT added that if he had any criticism…» hører ikke så heldig ut, syns jeg, for man kan tvile på den særlige betydningen…
Nå får det være nok om det, hva meg angår, for jo mer subtil blir diskusjonen, desto vanskeligere blir det for meg å ordlegge meg nøyaktig !
Takk for svar iallfall, Anna ! og beklager for min dårlige norsk :-)