Slik lyder dagens lesning fra kirkefedrene til Matutin:
Om adventstiden
Høytelskede! Se, nå er den tid som feires med så stor høytidelighet, og som den Hellige Ånd kaller den rette tid (jf. 2 Kor 6,2), frelsens, fredens og forsoningens dag. Dette er den tid som profeter og patriarker i gammel tid så brennende lengtet etter og håpet på. På samme måte som den rettferdige Simeon ble fylt av glede da han endelig så den komme, og slik som Kirken alltid høytidelig har feiret den siden, slik må også vi tilbringe denne tiden ved med fromt sinn alltid å lovprise og takke den evige Fader for den barmhjertighet han har vist oss i dette mysterium.
For det var jo ved sin enbårne Sønns komme at han av uendelig kjærlighet til oss syndere sendte ham som skulle fri oss ut fra djevelens tyranni og velde, innby oss til himmelen, føre oss inn i dens innerste saler, vise oss sannheten selv, befeste oss i et rett levnet, så i oss dydenes såkorn, gjøre oss rike ved sin nådes skatt, og til sist gjøre oss til sine barn og arvinger til det evige liv.
Når Kirken hvert år minnes dette mysterium, beveges vi til alltid å komme i hu den store kjærlighet som er blitt vist oss. Likeledes lærer vi at Kristi komme ikke bare gagnet dem som levde på Frelserens egen tid, men at hans kraft fremdeles gis til oss alle dersom vi er villige til, ved den hellige tro og sakramentenes hjelp, å ta imot den nåde han gjorde oss fortjent til, og rette vårt levnet etter den, i lydighet mot ham.
Kirken ber oss stadig begripe at på samme måte som han en gang kom til verden i kjødet, slik er han rede til å komme til oss igjen, hva tid og stund det skulle være, dersom vi ikke legger hindringer i veien, og bo i vår sjel på åndelig vis med hele fylden av sine nådegaver. Derfor er det at Kirken som en omsorgsfull mor, ivrig etter vår frelse, benytter denne tid til å belære oss ved hymner og sanger og andre av den Hellige Ånds ytringer og riter på hvilken måte vi i takknemlighet skal ta imot så stor en velgjerning, og hvordan vi kan berikes av dens frukter. Slik blir vår sjel gjort like rede til å ta imot Herren Kristi komme som om han atter skulle komme til verden. På samme måte lærer fedrene oss i det Gamle Testamente, ved ord og eksempel, hvordan vi skal etterligne dem.
—–
Fra et hyrdebrev av den hellige Karl Borromeus, erkebiskop av Milano. 1538‑1584, utnevnt til erkebiskop av Milano av Pius den 4.1 1559. Acta eccleslæ mediolanensis, t. 2, 916‑917, Lyon, 1683
Litt malapropos her kanskje, men jeg så akkurat en nyhet på katolsk.no om noen (mulige) små endringer i messen, hvor særlig muligheten for alternativ utgang interesserte meg mest: man ønsker å sende kirkelyden ut med en påminning om misjonsplikten. Synes den kom betimelig etter det vi har diskutert om misjon her.
Og egentlig passer en misjonspåminnelse spesielt godt i advent. Den beste måten å misjonere på, tror jeg, må vel være å få folk til å tenke at slik kunne jeg klart å leve også, det der virker fint. Her må adventstiden ha et særdeles stort misjonspotensiale. Mange mennesker er oppriktig plaget av stressnivået i dette underlige seremoniellet som går under betegnelsen «juleforberedelser», samt avviklingen av selve julen, som mange gruer seg til, av forskjellige årsaker. Det er noe av det mest perverse og triste med den sekulære julefeiringen, at så mange lider og gruer seg. Aldri lider og gruer de seg mer enn da!