Jeg fikk et tips om at Rogalands avis i dag hadde et oppslag om at et kvinnelig prest her i Stavanger beklager at hun ikke ennå kan vie homofile par. Man blir ganske matt når man leser slikt – hvor er de teologiske argumentene for en slik forandring av både synet på skapelsen (til mann og kvinne skapte ham dem) og synet på ekteskapet? Slik skriver avisa:
Får ikke vie homofile
Sogneprest i St. Petri menighet sier ja til å vie homofile. Det kan hun likevel ikke gjøre på grunn av manglende liturgi. Hun mener homofile samboere bør gifte seg.
– Ekteskap gir tryggere rammer enn samboerskap. Jeg er for at homofile skal få gifte seg i kirken fordi ekteskap gir rammer som støtter kjærlige, gode relasjoner, sier hun.
Den nye ekteskapsloven gir kirken rett, men ikke plikt til å vie homofile.
– Kirkerådet har ikke tatt konsekvensen av den nye ekteskapsloven ved å utvikle ny liturgi, sier presten.
Alle prestene som er domproster har satt av tid til å drøfte situasjonen, men temaet vil først tas opp til diskusjon i mai.
– Jeg kan forstå at homofile par som ønsker å gifte seg i kirken blir utålmodige, sier hun.
Jeg blir og ganske matt og forundrer meg over at presten ikke har fått med seg at DNK ikke (i allefall foreløpig) vier homofile/lesbiske par.
Kan heller ikke tro at denne presten er spesielt tungnem, men det kan synes som St. Petri ønsker å fremstille seg som en «avant garde» menighet. Troskapsløftet som presten ga til Biskopen under ordinasjonen er glemt og redusert til en formalitet.
Har biskopene i DNK ingen styringsmyndighet og kan prestene gjøre og lære som de finner for godt ?
Ser slik ut. «Gnostikeren» Hognestad ble tatt inn i varmen igjen av Rosemarie, men han har neppe tilbakekalt noe av det han ble suspendert for. «Et rike i strid med seg selv kan ikke bestå.»
Dette blr bare mer og mer sørgelig.
Sørgelig er ordet. Mest synd for dem som tilhører et slikt kirkesamfunn.
Vel, denne kvinnelige presten er iallfall på en måte konsekvent. Siden hun ikke bryr seg om Bibelens ord om at homoseksuelle handlinger ikke er i samsvar med Guds vilje, så står hun vel relativt fritt til å definere ekteskapet slik hun vil. Å frigjøre seg fra Bibelen innebærer jo en frihet til selv å bestemme hva som er rett/galt. At Bibelen jo advarer mot just dette, er en annen sak.
Ellers må det vel sies at selv om Bibelen ikke aksepterer homoseksuelle handlinger, så er den samme bibel like klar på at det å tenke ondt om andre, er en styggedom for Herren.
Som forventet synes nå jeg. Sørgelig og opprørende , ja kanskje, men overhodet ikke overaskende, nytt eller uventet. Dette er resultatet av en lang historikk som starter med at reformasjonen var en dypt heretisk og skismatisk handling i utgangspunktet, og som i dag rulles opp i sin fulle konsekvens med prester som bryter med Gud, lov og orden. En kvinnelig prest er skismatisk, ulovlig, i seg selv, et karnevalsinnslag. Bruddet med lov og orden er interessant. Det betyr at de gruppene som står bak nedbrytingen av samfunnet nå er så sterke, så toneangivende, så hver især personer med både formell makt og annen innflytelse, at lovbrudd kan begås så sant de hører hjemme under den politisk korrekte paraplyen, og ingen særlige sankjsoner kan påventes. Snakk om å ha mektige venner. Hvordan kan man vente noe annet når landets justisminister har gått ut over alle begripelser den gangen han skjelte ut Kvarme for åpen presse fordi han utførte sin embedsplikt. Jeg tror vi vil få se mer av det samme fremover i stadig eskalerende tempo og omfang.
Men å synes synd på dem som tilhører et slikt kirkesamfunn, det gjør jeg ikke. Det er alt lenge siden det ble på tide for dem å revurdere hvorvidt de ønsker å fortsette å opprettholde dette karnevalet av en kirke.
Man må alltid miskunn seg over alle sjeler i verden, selv over denne kvinnelige presten, for Kristus har dødd på korset for hun også, og alle som går seg vill i den norske kirken (kan ikke for min del bruke stor bokstav her). Hadde de vært katolikker, kanskje hadde de blitt bedre enn oss som ofte kaster bort Guds nåde.
Det viktigste er allikevel ikke å være fariseistisk, å slå seg på brystet og prise seg lykkelig over at en ikke er som denne kvinnelige presten… Dommen hører Vår Herre til.