Dødsstønn omga meg, helvetes kvaler omga meg; i min nød kalte jeg på Herren, og fra sitt hellige tempel hørte han min røst.
Søndag septuagesima kalles nå i Norge (i Den norske kirke) vanligvis vingårdssøndagen, siden evangeliet (fra Mat. 20. 1-16) handler om mannen som fikk tak i folk til å arbeide i sin vingård. Søndagen etterpå kalles så såmannssøndagen, også pga innholdet i evangeliet (Luk. 8. 4-15). Det kan være interessant å legge merke til at disse to evangeliene også brukes på disse søndagene i den tradisjonelle latinske messen, og her innleder også denne søndagen en førfaste-tid, med fiolette messeklær osv. Men ved liturgirevisjonen ble dette fullstednig tatt bort; både søndagenes navn, evangeliene og antifoner og bønner (det gamle inngangsverset er tittelen til dette innlegget).
I Den norske kirke er det også foretatt noen forandringer nylig, men disse to kjente evangeliene er beholdt – fra Liturgisk senter: «Ved siste liturgirevisjon ble det også gjort en endring i lengden på åpenbaringstiden, i tråd med luthersk praksis i bl.a. Tyskland. Kristi forklarelsesdag ble lagt inn som en avslutning og et naturlig klimaks på åpenbaringstiden (og ble dermed flyttet fra sin tradisjonelle plass som er 6. august). Den ble lagt inn etter såmannssøndagen og Vingårdssøndagen, som dermed skiftet preg fra å være førfastesøndager til å høre under åpenbaringstid. De gamle navnene septuagesima og seksagesima falt dermed også bort. Førfastetiden ble redusert til å omfatte søndag før faste.»
Father Z. skriver om dette i dag, og er lite fornøyd med at denne liturgiske perioden ble tatt bort, og også lite fornøyd med en generell tendens i den nye liturgien til å legge mindre vekt på mennesker synd og skyld. Slik skriver han:
This Sunday we begin the Tempus Septuagesimæ, «the time of Septuagesima». In the traditional Roman calendar this Sunday is called Septuagesima, Latin for the “Seventieth” day before Easter. This number is more symbolic than arithmetical. The Sundays which follow are Sexagesima (“sixtieth”) and Quinquagesima (“fiftieth”). Ash Wednesday brings in Lent, called in Latin Quadragesima, “Fortieth”. These pre-Lenten Sundays prepare us for the discipline of Lent, which once was far stricter.
Septuagesima gives us a more solemn attitude for Holy Mass. Purple is worn on Sunday rather than the green of the time through the year. The pre-Lent Sundays have Roman Stations. The Alleluia is sung for the last time at First Vespers of Septuagesima and is then excluded until Holy Saturday.
The prayers and readings for the Masses of these pre-Lenten Sundays were compiled by St. Gregory the Great (+604), Pope in a time of great turmoil and suffering. Pre-Lent is particularly a time for preaching about missions and missionary work, the evangelization of peoples.
With the Novus Ordo there is no more pre-Lent. A terrible loss. We are grateful that with Summorum Pontificum the pre-Lent Sundays have regained something of their ancient status.
NB: The antiphons for the first part of Mass carry a theme of affliction, war, oppression. We hear from 1 Corinthians on how Christians must strive on to the end of the race. The Tract (which substitutes the Gradual and Alleluia) is the De profundis.
TRACT: De profundis clamavi ad te, Domine: Domine, exaudi vocem meam. V.: Fiant aures tuae intendentes in orationem servi tui. V.: Si iniquitates observaveris, Domine: Domine, quis sustinebit? V.: Quia apud te propitiatio est, et propter legem uam sustinui te, Domine. (Out of the depths I have cried to You, O Lord: LetYour ears be attentive to the prayer of Your servant. V.: If You, O Lord, will mark iniquities: Lord, who shall stand it? V.: For with You there is merciful forgiveness, and by reason of Your law I have waited for You, O Lord.)
COLLECT:
Preces populi tui, quæsumus, Domine, clementer exaudi: ut, qui iuste pro peccatis nostris affligimur, pro tui nominis gloria misericorditer liberemur. (We beseech You, O Lord, graciously to hark to the prayers of Your people: so that we who are justly afflicted for our sins, may mercifully be freed for the glory of Your Name.)
The first thing long time readers of this column will note, as well as you who attend mainly the Novus Ordo, is the profoundly different tone of this prayer. It is just as succinct as most ancient Roman prayers. It has the classic structure. But the focus on our responsibility and guilt for our sins is very alien to the style of the Novus Ordo. For the most part, such direct references to our sinful state were systematically excised from the ancient prayers which survived in some form on the post-Conciliar Missale Romanum.
Et par kommentarer til Father Z’s innlegg kommer også med interessante opplysninger:
… Many have lamented the disappearance of the pre-Lenten Sundays in the new calendar including Cardinal Ratzinger himself. It was not on a whim that St Gregory made these Sundays universal in order to prepare for the fasting that accompanies the increased prayer and almsgiving that is asked of us during Lent. The idea of going cold turkey, as it were, straight into Lent ignores human nature as it is weakened by sin. We need to truly see ourselves as sinners in need of redemption if we are to appreciate the deep conversion of mind, body, and soul to the Lord that the period of Lent affords us. …
It is interesting to note that the eastern churches Orthodox and Catholic both keep the pre-lenten sundays. They call it the triodion and it starts with 1. the sunday of the pharisee and publican- no fasting 2. sunday of the prodigal son- regular fasting and then 3. Judgement sunday which includes a week of fasting from meat. When these 3 sundays have past then they start Great Lent. It is significant that the Orthodox and traditional calendar are so very similar. …