Den nye katolske messen var klar til bruk første søndag i advent 1969. Den latinske teksten var (selvsagt) utgangspunktet, og så ble messen oversatt til mange språk i full fart. Å si «i full fart» er kanskje litt overdrevet, for det var jo mange tiår siden man hadde oversatt (den gamle messen) til norsk for første gang, og utgitt hefter med messen på både latin og norsk. Men nå skulle den norske teksten bli hovedteksten, og offisiell. Vi ser da – på norsk som på mange andre språk – at man først får en foreløpig utgave, og så etter hvert en stabil og offisiell oversettelse.
På norsk kom den første utgaven av den nye messen i 1969 (og jeg har trykt forordet til den her), og når jeg sammenligner denne med den offisielle oversettelsen som kom med den fullstendige messeboken i 1982, ser jeg egentlig bare to forskjeller:
1) syndbekjennelse hadde i 1969 tre ganger ‘min skyld’:
Alle: Jeg bekjenner for Gud, den allmektige, og for dere, brødre, at jeg har syndet meget, i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser: ved min skyld, min skyld, min store skyld. Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere, brødre: Be for meg til Herren, Vår Gud.
2) ‘Orate fratres’ var i 1969 en ganske ordrett oversettelse av latinen:
P: Brødre, be at mitt og deres offer må bli funnet verdig hos Gud, den allmektige Fader.
M: Herren motta dette offer fra dine hender, til lov og ære for sitt navn og til gavn for oss og hele hans hellige Kirke.
Sannsynligvis etter påvirkning fra andre oversettelser (Kanskje noen av leserne har dirkete kjennskap til prosessen?) har man fått en forenkling av teksten på disse to områdene; ‘min skyld’ sies bare én gang, og ‘orate fratres’ har fått denne (etter mitt syn svært dårlige) oversettelsen:
P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.
M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.
Jeg har også stusset litt over følgende avvik fra den normerte latisnke orginalen, når man ser på missaler fra før konsilet hvor den latisnke tekst er oversatt til norsk finner man en mer «riktig» oversettelse, etter mitt skjønn.
Men på den annen side regner jeg med at oversettelsene av Messen etter konsilet antakelig må sees i lys av hvem som oversatte, hvilken teologisk tradisjon vedkommende stod i osv… de norske oversettelsene på disse to punktene ligner jo i stor grad på de oversettelsene som finnes på fransk, så her kan det jo spekuleres. Andre varianter fra fransk oversettelse finner vi jo i litt mer moderert form i alternativene til akklamasjonen etter konsekrasjonen. (Rett meg hvis jeg tar feil her, dette har jeg kun fra egen observasjon og refleksjon).