Den dyptgående reform av messens ritual som ble påbegynt under Vatikankonsilet og førte til etappevise forandringer, er brakt til sin avslutning med de nye disposisjoner promulgert til bruk fra og med 1. søndag i advent 1969. Meningen med denne reformen er på den ene side å forenkle ritualet som i tidens løp hadde fått for mange uvesentlige tilføyelser og gjentagelser, på den annen side å fremheve sterkere messen som en feIles handling etter at den alt for lenge var blitt oppfattet som en mer privat andaktstund.
Hans Bj. har rydda på loftet, og ga meg for noen dager siden heftet med overgangsmessen fra 1966 (se her), og har nå også gitt meg den aller første utgaven av den nye messen på norsk, utgitt senhøstes 1969. Innledningsvis siterte jeg fra starten biskop Grans forord, og under følger hele forordet (i biskopens egen ortografi).
UTDRAG AV DEN HELLIGE MESSE
Endringer i Messens faste deler.
St Olav forlag – Oslo 1969
FORORD
Den dyptgående reform av messens ritual som ble påbegynt under Vatikankonsilet og førte til etappevise forandringer, er bragt til sin avslutning med de nye disposisjoner promulgert til bruk fra og med 1. søndag i Advent 1969. Meningen med denne reform er på den ene side å forenkle ritualet som i tidens løp hadde fått for mange uvesentlige tilføyelser og gjentagelser, på den annen side å fremheve sterkere messen som en felles handling efter at den alt for lenge var blitt oppfattet som en mere privat andaktstund.
l dette lille hefte vil våre katolikker finne hva de trenger for å delta i feiringen av messen. En rekke elementer som her mangler forutsettes kjent; i det minste vil alle lett kunne følge med i messen på norsk. Intet som menigheten skal svare på er utelatt, bortsett fra enkelte selvfølgeligheter. Hovedpunktene er følgende: Trinnbønnen faller bort. Selebranten går opp til alteret mens inngangssalmen synges. Efter å ha kysset alteret sier han: «I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» mens alle gjør korsets tegn og folket svarer: Amen. Selebranten hilser derefter menigheten med en formel fra den hellige Paulus’ brev, eller med: «Herren være med dere», hvortil folket svarer: «Og med din ånd». Hvorefter presten i få ord meddeler de troende hva dagens messe går ut på. Alle ber så sammen en forkortet utgave av syndsbekjennelsen (Confiteor) efterat presten har oppfordret til dette. Absolusjonen følger og folket svarer: Amen. Kyrie eleison er forenklet til to ganger Kyrie eleison, to ganger Christe eleison og to ganger Kyrie eleison. Gloria er uforandret. Likeledes de andre deler av Kyrialet: Credo, Sanctus og Agnus Dei. Efter kirkebønnen følger den del av messen som betegnes som Ordets Liturgi. To lesninger og evangelium er regelen for søn- og helligdager og for større festdager; én lesning er fra Det gamle og én lesning fra Det nye Testamente med efterfølgende salmer og alleluiavers. For årets søndager har vi fått tre leserekker, likesom Den norske kirke har det, mens ferialdagene har to. Men andre ord vil det gå tre år før man får høre de samme søndagsepistler og evangelier om igjen, mens man for hverdagenes vedkommende få; dem om igjen annet hvert år, og ikke som hittil bare en gjentagelse av foregående søndagsmesse. Efter hver lesning sier lektoren: «Slik lyder Herrens ord» og folket svarer: «Gud være lovet». Evangeliet leses som hittil, efterfulgt igjen av: «Slik lyder Herrens ord», hvortil alle svarer: «Lovet være du, Kristus». Ordets liturgi avsluttes med forbønnene.
Nattverdens liturgi tar til med offertoriet, d.v.s. ofringen av brød og vin. Tekstene er her meget forskjellig fra dem vi har hatt hittil, for å unngå at de skal virke som en foregripelse av selve offerhandlingen i Canon. Offertorieverset skal synges, hvis ikke faller det bort. Hvis der ikke er røkelse, følger prestens håndtvett til en forkortet tekst. Oppfordringen «Brødre be . . . » med svaret følger uforandret. Den eukaristiske bønn, eller Canon, begynner nu med prefasjonene. En rekke nye slike er kommet til og fire av de gamle faller bort. Så følger én av de fire Canontekster, slik vi har hatt dem en tid nu, dog er visse deler av den romerske Canon kortet ned, dette gjelder særlig helgenrekkene, og konsekrasjonsordene for brød og vin er de samme som for de tre nye Canontekster.
Efter Fader Vår leser presten en forkortet bønn (embolismen) som avsluttes med menighetens ord: «For ditt er riket, og makten, og æren i evighet». Selebranten leser derefter høyt den første av de tre bønnene han hittil har lest med lav stemme før sin egen kommunion (Herre Jesus Kristus . . .) og sier så: «Herrens fred være alltid med dere», som besvares med: «Og med din ånd».
Efter Agnus Dei og en stille forberedelsesbønn sier selebranten med hostien løftet: «Se Guds lam som tar bort verdens synder. Salige er de som er kalt til lammets bord». Hvorpå følger kun én gang: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet». Messen slutter på samme måte som hittil, bortsett fra at kunngjøringene kommer efter slutningsbønnen.
Noen særskilte rubrikker er foreskrevet for den stille messe når bare én person overværer denne.
Dette var i enkle trekk en presentasjon av den àjourførte messeliturgi. Måtte alle lære å leve seg inn i og bli glad i denne Kirkens ramme og instrument til feiringen av Herrens nattverdsoffer.
Et mere utførlig messehefte vil siden se dagens lys. Inntil da er det mitt håp at dette utdrag vil være til hjelp og orientering for våre troende.
Oslo, november 1969.
+ John W. Gran
Biskop