De siste månedene har jeg lest flere steder om det som noen opplever som et problem; at det gis kommunion til barn (som ennå ikke har mottatt førstekommunion), til voksne katolikker (som ikke kan eller ønsker å motta kommunion) og til protestanter (som en økumenisk gest). Noen opplever det som et ekstra problem at også de ekstraordinæe kommunionsutdelerne gir slike velsignelser, ikke bare prestene.
I Norge vet jeg ikke om noen som har opplevd dette som et problem, så disse synspunktene synes kanskje noe fremmede for oss, men jeg leser i dag hos ZENIT (en svært god, katolsk nyhetstjeneste) at p. Edward McNamara, liturgiprofessor ved Regina Apostolorum Universitetet i Roma (som hver eneste uke svært grundig og godt på ulike liturgispørsmål) at Vatikanets Liturgikongregasjon faktisk ser grundig på dette spørmålet. Her er kjernen i saken:
En prest i Liturgikongregasjonen, p. Anthony Ward, SM, svarer i et brev av mer privat karakter (så langt ikke noe offisielt ennå) at: «this matter is presently under the attentive study of the Congregation,» so «for the present, this dicastery wishes to limit itself to the following observations»:
«1. The liturgical blessing of the Holy Mass is properly given to each and to all at the conclusion of the Mass, just a few moments subsequent to the distribution of Holy Communion.
«2. Lay people, within the context of Holy Mass, are unable to confer blessings. These blessings, rather, are the competence of the priest (cf. Ecclesia de Mysterio, Notitiae 34 (15 Aug. 1997), art. 6, § 2; Canon 1169, § 2; and Roman Ritual De Benedictionibus (1985), n. 18).
«3. Furthermore, the laying on of a hand or hands — which has its own sacramental significance, inappropriate here — by those distributing Holy Communion, in substitution for its reception, is to be explicitly discouraged.
«4. The Apostolic Exhortation Familiaris Consortio n. 84, ‘forbids any pastor, for whatever reason or pretext even of a pastoral nature, to perform ceremonies of any kind for divorced people who remarry’. To be feared is that any form of blessing in substitution for communion would give the impression that the divorced and remarried have been returned, in some sense, to the status of Catholics in good standing.
«5. In a similar way, for others who are not to be admitted to Holy Communion in accord with the norm of law, the Church’s discipline has already made clear that they should not approach Holy Communion nor receive a blessing. This would include non-Catholics and those envisaged in can. 915 (i.e., those under the penalty of excommunication or interdict, and others who obstinately persist in manifest grave sin).»
I tsjekkiske kirker har jeg observert at alle barn går opp og mottar velsignelse på slutten av messen. Dette er øyensynlig noe som varierer fra land til land?
Skikken med at voksne går opp med høyre arm på venstre skulder for å motta velsignelse tror jeg ble oppfunnet under pavebesøket i 1989. Dette er kanskje spesielt for Norge eller Norden?
Det er nok ikke korrekt at gesten ble oppfunnet under pavebesøket til de nordiske land i 1989 — skikken er langt eldre, og det var etter det jeg vet høykirkelige engelske anglikanere som begynte.
Men det er likevel helt rett å relatere dette litt til JPIIs besøk i Norden, fordi skikken fikk en pavelig oppbacking etter dette besøket. Johannes Paul II nevner den med tilslutning i punkt 72 i encyklikaen «Ut unum sint» (1995):
«In this respect I would like to mention one demonstration dictated by fraternal charity and marked by deep clarity of faith which made a profound impression on me. I am speaking of the Eucharistic celebrations at which I presided in Finland and Sweden during my journey to the Scandinavian and Nordic countries. At Communion time, the Lutheran Bishops approached the celebrant. They wished, by means of an agreed gesture, to demonstrate their desire for that time when we, Catholics and Lutherans, will be able to share the same Eucharist, and they wished to receive the celebrant’s blessing. With love I blessed them. The same gesture, so rich in meaning, was repeated in Rome at the Mass at which I presided in Piazza Farnese, on the sixth centenary of the canonization of Saint Birgitta of Sweden, on 6 October 1991.»
Her er konteksten ikke-katolikker som kommer frem. Men det er ikke noe dristig sprang fra dem og til de katolikker som av aldersgrunner eller annet ikke kan motta nattverden.