Jeg har fått flere hilsener fra katolikker i Oslo-området (det setter jeg pris på), etter at det ble klart at jeg skal flytte dit om ikke lenge. En person har tydeligvis lest mine feste nettsider (se her), og sendt meg en hilsen på min gjestebok. Han skriver slik:
«Håper du vil trives iblant oss … Jeg er nysgjerrig. Det står at du er gift. Jeg går ut fra at du ble gift før du konverterte til den katolske kirken. Måtte du få dispensasjon fra Roma for å beholde standen som gift samtidig som du ble katolsk prest? Jeg visste ikke i så fall at gifte, katolske menn hadde anledning til å bli prester, bare at de kunne bli diakoner.»
Jeg sendte ham følgende svar, som kanskje kan virke oppklarende også på andre:
Regelen for å tillate gifte prester er nokså begrenset; man må være gift og må ha vært protestantisk prest som er blitt katolikk, for at det skal være mulig. Tanken er at slike personer skal få en mulighet til å fortsette i sitt kall når de blir katolikker. Så langt jeg kjenner til ble en slik dispensasjon første gang (i moderne tid) gitt av pave Pius XII tidlig på 50-tallet, til en tidligere luthersk prest i Tyskland. Nå er det kommet med et lite punkt om dette i kirkeretten, og der står det klart at det er paven selv som kan gi denne dispensasjonen.
I mitt tilfelle snakket jeg med biskop Schwenzer om muligheten for å bli katolsk prest litt etter at jeg ble opptatt i Den katolske Kirke i 1994. Han søkte dispensasjon for meg vinteren 1996 (hos troskongregasjonen i Vatikanet), og fikk da en foreløpig dispensasjon for meg ganske lett; der stod det at jeg skulle forberede meg to år til, bl.a. ett år på prsteseminaret Allen Hall i London – før endelig dispensasjon kunne gis. Da disse to årene var omme, søkte han om en endelig dispensasjon for meg i mai 1998. Denne søknaden ble tydeligvis liggende langt nede i noen papirbunker, og ingenting skjedde (på tross av biskopens purringer), før han skrev direkte til kardinal Ratzinger i februar 1999. Da fikk han raskt svar, og etter en tre måneders behandlingstid ble søknaden lagt fram for pave Johannes Paul II i midten av mai 1999, og godkjent av ham. Dispensasjonen ble så sendt til biskop Schwenzer i juni 1999, og 8. september 1999 ble jeg diakonviet og 8. januar 2000 ble jeg presteviet.
Vatikanets regler for gifte prester (bare i latinsk ritus, for katolikker i østlig ritus har jo alltid hatt mange gifte prester) er likevel ganske begrensende: Vi kan ikke bli sogneprester, og skal helst også gjøre institusjons-tjeneste heler enn vanlig menighetstjeneste. Å finne ut hvordan disse reglene skal appliseres har vært litt vanskelig, og disse problemene er nok hovedgrunnen til at jeg nå flytter til Oslo.
Takk for forklaring, pastor Oddvar. Jeg torde ikke spørre om detaljer men det har alltid gjort meg veldig nysgjerrig. Har du ikke skrevet på nettstedet ditt at det fantes ca 1000 gifte prester i Den romersk-katolske kirke? Siden du er den eneste gifte presten i Norge, lurer jeg på hvor i verden bor de meste av de 999 andre.
Syns forresten at valget ditt om å fortsette sånn i ditt kall er noe som er beundringsverdig og vitner om hvor sterkt og viktig er Guds kall i et menneskelig liv.
Kanskje 600-800 er et mer nøyaktig tall, Loup.
Det er flest slike prester i England (flere hundre anglikanskje prester konverterte ca 1992, og mange av dem var gift) og i USA (som har hatt en jevn strøm av konvertitter blant anglikanske og lutherske prester i lang tid), Tyskland har også flere. Men jeg vet ikke om noen statistikk over gifte prester innenfor latinsk ritus.