Zenit.org, en god katolsk nyhetstjeneste (med ikke spesielt tradisjonalistisk) skriver stadig mer om liturgiske spørsmål, med bakgrunn i de gamle tradisjonene. De skrev fredag om bønnene som presten ber når han tar på seg messeklaærne; de er ikke lenger obligatoriske, men det er fullt tillatt (og anbefalelsesverdig) å bruke dem. Jeg har skrevet om disse bønnene før, de kan leses i sin helhet her, og her er tre av dem:
Amikten (som først legges på hodet, før den festes over skuldrene):
Impóne, Dómine, cápiti meo gáleam salútis, ad expugnándos diabólicos incúrsus.
Sett, Herre, frelsens hjelm på mitt hode, så jeg kan overvinne djevelens fristelser.
Albaen:
Deálba me, Dómine, et munda cor meum: ut in sánguine Agni dealbátus, gáudiis pérfruar sempitérnis.
Rens meg, Herre, og tvett mitt hjerte, som når det er blitt vasket hvitt i lammets blod, kan gi meg evig glede.
Cingulum:
Præcínge me, Dómine, cingulo puritátis, et exstíngue in lumbis meis humórem libídinis: ut máneat in me virtus continéntiæ, et castitátis.
Bind om meg, Herre, med renhetens bånd og slukk i mine lemmer den onde lyst, så jeg kan være ren og avholdende.
Zenit skriver om disse bønnene bl.a.:
1) At the beginning of his vesting he washes his hands, reciting an appropriate prayer; beyond the practical hygienic purpose, this act has a profound symbolism, inasmuch as it signifies passage from the profane to the sacred, from the world of sin to the pure sanctuary of the Most High. The washing of the hands is in some manner equivalent to removing the sandals before the burning bush (cf. Exodus 3:5).
The prayer hints at this spiritual dimension: «Da, Domine, virtutem manibus meis ad abstergendam omnem maculam; ut sine pollutione mentis et corporis valeam tibi servire» (Give virtue to my hands, O Lord, that being cleansed from all stain I might serve you with purity of mind and body).
After the washing of the hands, the vesting proper begins.
2) The priest begins with the amice, a rectangular linen cloth, which has two strings and is placed over the shoulders and around the neck; the strings are then tied about the waist. The amice has the purpose of covering the everyday clothing, even if it is the priest’s clerical garb. In this sense, it is important to recall that the amice is worn even when the celebrant is wearing a modern alb, which often does not have a large opening at the neck but fits closely around the collar. Despite the close fitting neck of the modern alb, the everyday clothing still remains visible and it is necessary for the celebrant to cover his collar even in this case.
In the Roman Rite, the amice is donned before the alb. While putting it on the priest recites the following prayer… …
Den vakreste (etter min mening) er den som resiteres av presten når han tar på seg… hmm, vet ikke hva det heter på norsk, «stola» på latin [en stola – stolaen på norsk. Red]. «Redde mihi Domine stolam immortalitatis, quam perdidi in prævaricatione primi parentis…»
Men alle disse bønnene danner som en dyr og fin skatt.