Jeg har i det siste sett litt på BARNAS BØNNEBOK, utgitt på St Josephs institutt i 1958, med imprimatur fra biskop Mangers.
Jeg har skannet inn deler av boka; først en del bønner som barna bør lære: Det hellige korstegn, fadervår, Hill deg, Maria, Trosbekjennelsen etc. Her vil man kjenne igjen bønner som barna lærer også dag. Se disse bønnene her (pdf-fil).
Boka inneholder også seks ulike oppsett av den hellige messen, som skal hjelpe barna til å følge med i messen (husk at man den gang brukte den tradisjonelle messen på latin). Den første av disse messene kan man se her (stor pdf-fil).
TILLEGG:
Jeg er ikke så kritisk til dagens katekese som noen av kommentarene under; mange steder lærer barna nå bl.a. mange viktige bønner – det er faktisk blitt store forandringer fra 70- og 80-tallet.
Jeg er heller ikke helt tilfreds med at ordets del av messen på 50-tallet var på latin. Hvis den gamle messen virkelig skal komme tilbake til store grupper av katolikker, må det enkelte forandringer til – syns jeg. Og man må kunne skille mellom ordets del og selve offeret/canon; under den helligste delen må gjerne barn (og voksne) delvis meditere ved hjelp av egne bønner på morsmålet (som vi ser i barnas bønnebok), men det blir lite naturlig om en slik parallell-kjøring foregår under hele messen.
Det er alltid spennende å se hvordan kirken formidlet troen til barn før i tiden, sammenlignet med i dag. Forskjellen ligger både i hva de katolske barna lærer og ikke minst hvilket nivå man legger seg på når man henvender seg til barn. Barnas Bønnebok ble utgitt for første gang i 1940 av St. Josephs institutt, og bare fra denne til 1958-utgivelsen er det klare forskjeller. Går man enda lengre tilbake i St. Olav forlags historie og ser på norske katolske bøker rettet mot barn fra perioden 1892-1930, så er forskjellene naturligvis desto større. Store biskoper som Fallize og Offerdahl undervurderte tydeligvis ikke barn! Størst er nok kontrasten likevel, når man sammenligner disse med postkonsilære utgivelser som for eksempel dette: http://www.katolsk.no/forlag/utgivelser/Den_hellige_messe.jpg Min umiddelbare reaksjon er enten at barn har blitt betydelig dummere med årene eller at vi voksne undervurder dem. Forhåpentligvis er det siste korrekt..
Christian B,
Ja, den boken er ikke akkurat noe eksempel til etterfølgelse.
Blant annet burde innbindingen heller vist den normative måte å motta kommunion på, nemlig knelende og på tungen, i stedet for det som er en unntaksregel. Masse annet å kommentere bare fra bildet, men i frykt for å virke sur så lar jeg heller være, selv om St. Paul vitterlig skrev et langt stykke om akkurat det jeg tenker på :)
Christian B.
Hvis den normative regelen er å motta kommunion knelende og på tungen, hvorfor er da kommunionsbenkene (alterringen) fjernet fra våre kirker ?
Jeg kan forstå at enkelte ønsker å motta kommunionen knelende og på tungen som tidligere, men jeg synes at vi da burde ha beholdt kommunionsbenkene så sant dette er den normative måte.
Hans
Alterne ble vel snudd og kommunionsbenkene fjernet uten at det står skrevet noe sted at det skal skje – så langt jeg vet. (Det står at man skal vise et ærbødighetstegne – bøye seg dypt, eller kanskje knele – før man mottar, men det er det nok svært få som gjør.) Og pave Benedikt ønsker at alle som mottar kommunion av ham alltid skal knele. Men man kan vel si at det ikke er forbudt å motta kommunion i hånden i svært mange bispedømmer, og å stå når man mottar.
Vel talt, Pastor!
Jeg har notert meg for lenge siden (med glede), hvordan DU nærmest bokstavtro, lojalt følger Pavens anmodninger og anbefalinger ved-gjellende hans doktrinære og liturgiske linje, og nennsomt forklarer det. – Savner derfor egentlig, at noen innen det katolske kleresi her i Norge, kanskje kunne «støttet» Deg litt en gang i blandt, i dette viktige arbeide, som det her så møysommelig er lagt ned en masse tid i – for opplysningens tjeneste! Kristen solidaritet ER nestekjærlighet og forståelse, OG – en hjelpende hånd! –
Til det som Hans Bj. – Christian B. og Trond skriver, så husker man veldig godt denne fine lille sak, som «Barnas Bønnebok» var – da man selv gikk på St. Sunniva Skole – en herlig tid, – den gang!
Tor
Jeg har skrevet et tillegg til dette opprinnelige innlegget – les det gjerne. Og jeg syns det blir for mange negative ting sagt om Kirken i dag, for bildet er nok ikke ganske så svart-hvitt.