Etter å ha lest ei bok om katolsk liturgi som var 6-7 år gammel (Thomas Kosic: The Reform of the Reform), har jeg nå begynt på ei bok som kom ut i fjor (Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings) – og det har skjedd mye på få år, spesielt etter pave Benedikts motu proprio Summorum pontificum, der paven bl.a. krever (og siteres slik av Whitehead) at de som nå vil bruke den tradisjonelle messen også må godkjenne den nye messen. Altså ønsker paven ikke å gå tilbake til den gamle tradisjonen og utelukke den nye, men heller å la de tradisjonene leve side om side. Slik skriver Whitehead (og jeg syns det er ganske interessant):
… the pope seems to have quite genuinely aimed to foster what he considers to be legitimate liturgical pluralism in the Church, a position that he has long advocated. For example, in his Ratzinger Report, written more than twenty years earlier, the by-then cardinal-prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith stated that:
«Prior to Trent a multiplicity of rites and liturgies had been allowed within the Church. The Fathers of Trent took the liturgy of the city of Rome and prescribed it for the whole Church; they only retained those Western liturgies which had existed for more than two hundred years. This is what happened, for instance, with the Ambrosian rite of the Diocese of Milan. If it would foster devotion in many believers and encourage respect for the piety of particular Catholic groups, I would personally support a return to the ancient situation, i.e., to a certain liturgical pluralism. Provided, of course, that the legitimate character of the reformed rites was emphatically affirmed, and that there was a clear delineation of the extent and nature of such an exception permitting the celebration of the preconciliar liturgy.»
This is exactly what Pope Benedict XVI effected more than twenty years later with his motu proprio. He has been nothing if not consistent in all of this. … …
Så gjenstår det å se hvor mange av «tradisjonalisetene» som virkelig respekterer og følger paven på dette punktet.
Augustin;
I innlegget til Redaktøren om emnet ”Liturgisk pluralisme i Kirken” skriver du;
”Så gjenstår det å se hvor mange av “tradisjonalistene” som virkelig respekterer og følger paven på dette punktet.”
Jeg gjør meg flere refleksjoner i sakens anledning;
Det kan vel ikke akkurat påstås, at det er de såkalte ”tradisjonalistene”, som eventuelt skal respektere – eller ikke respektere Pavens linje og forordninger som for eks. ”motu proprio Summorum pontificum”. Snarere tvert i mot vil jeg nok mene. Man kan vel heller derfor snu på det hele, ved å stille spørsmålet om de progressive og modernistisk orienterte, vil godta Pave Benedikt XVI sin vektleggelse av- og likestilte anbefaling vedrørende den tradisjonelle latinske ritus? For – protestene og innsigelsene mot ”reform av reformen” kommer nettopp fra de kretser, som ingen forandring vil ha etter 40 års hegemoni!
I en annen tråd (ovenfor) bruker du termen venstre/høyre – og begrep som ”sekterisk”. Det virker ganske så forvirrende – og er en avsporing i en katolsk-religiøs sammenheng, å definere den indre ”strid og problematikk” i Kirken, som en kamp mellom politiske fløyer. Det er nok heller slik, at den jevne katolikk ved sin taushet, passivitet og ikke minst autoritetstro, faktisk muliggjorde de mange ekstreme utglidninger og eksperimenter som modernistene postulerte i en rekke sammenheng. Dette siste kunne lett gjøres, da tvetydigheter og missforståelser fra det siste Konsil, ikke ble særlig korrigert, forklart eller avklart, og tidsåndens radikalitet under devisen ”alt kan prøves” – ble en nærmest påtvunget virkelighet. Det ene tok det andre, med andre ord. Det er dette siste, Den Hellige Far nu forklarer og retter opp!
”Politiseringen” av temaet gjør naturligvis debatten enklere og mer tabloid, slik at man kan gå i en form for ”skyttergrav”. Mer ”salgsfremmende” og spennende, er det sikkert også. MEN, er det tjenlig for Kirken, at noen forsøker å ”politisere” Den i en høyre/sentrum/venstre akse (onde – snille – slemme?)!? – Svaret må så absolutt være nei! Det er kun i den ”moderne” tid man har forsøkt knesatt en slik kosmopolitisk båseinndeling for den religiøse virksomhet og innflytelsessfære innen Den Katolske Kirke. Politiske termer av graderinger er en uting for en Kirke, som skal innbefatte HELE menneskeheten hva gjelder troen på Jesu Kristi budskap og Den apostoliske katolske tro. Hva enten man er konservativ eller radikal; hva gjelder sosiale spørsmål eller annen relatert samfunnsvirksomhet, så spiller det ingen som helst rolle hva slags politiske preferanser man har – så lenge en tror på og følger Kirkens tradisjoner og Dens åndelige- og rike liturgiske vesen.
Er det noe de sekulariserte og ateistiske krefter tjener på – og finner hensiktsmessig, så er det å politisere og fragmentere Kirken, for derigjennom lettere å så splid – og dermed defaitisme!
Tor