februar 2010

Pave Benedikts synspunkter diskuteres i England

Katolsk /

I England raser debatten over pave Benedikts protest mot den foreslåtte nye loven ang ansettelser, som heller ikke vil tillate kirkesamfunn å være «diskrimninerende» på noen måte. Fra the Times, som har tatt med dette flotte bildet av paven:

The Roman Catholic Archbishop of Westminster today attempted to defuse a row that threatens to overshadow the Pope’s forthcoming visit to Britain by claiming that Benedict XVI was merely giving voice to what many people felt when he attacked this country’s record of promoting equal rights for gays.

Surprise at the Pope’s remarks was giving way today to more determined opposition to his views, with the National Secular Society vowing to set up a Protest the Pope campaign to hold demonstrations during Benedict’s visit this year.

Aware of the growing controversy, the Most Rev Vincent Nichols, in Rome leading the 34 other bishops of England and Wales on an ad limina, or five-yearly visit to see the Pope, said that Benedict XVI was only saying publicly what many devout people believed.

«I think [the Pope’s] words will find an echo in many in our country who are uneasy that perhaps one of the unintended consequences of recent legislation is to drive religious belief and practice into the sphere of the private only,» the Archbishop said.

Katolske Catholic Herald skriver om samme sak på følgende måte:
Pope Benedict XVI has criticised Labour’s equality legislation in a remarkably direct speech to English and Welsh bishops at the end of their ad limina visit to Rome.

He said the legislation put unjust limits on religious freedom and «in some respects actually violates the natural law».

He made the remark just moments after he confirmed that he would be visiting Britain this year. …

Hyrdebrevet om voksenkatekumenatet

Katekisme, Katolsk /

Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.

Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.

Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.

De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:

«Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. …

Katekumenatet åpner ikke bare en mulighet for dem som ønsker dåp, eller ønsker å konvertere, til å tre inn på veien som fører inn i Kirkens hus. I katekumenatet ligger det også en stor mulighet for de aktuelle menighetene. Når en har opplevd hvordan en voksen dåpskandidat trer frem for menigheten og uttrykker sitt ønske om å bli døpt og bli tatt opp i menighetens fellesskap, da trer plutselig spørsmålet etter ens egen dåp, ens egen kirketilhørighet og ens egen tro frem. Her blir det tydelig at Kirken ikke bare har en misjon, den er misjon, og hun kan derfor ikke gi avkall på å være misjonerende.

Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget …

Hyrdebrevet om voksenkatekumenatetLes mer »

“Prestebloggere er en gave til Kirken”

Data/blogg, Katolsk /

Man tar gjerne til seg all den oppmuntring man kan finne, for det er jo ikke alltid jeg mottar ros for å drive denne bloggen. Rosen det her er tale om finner vi på The Catholic Herald, og de nevner og roser en presteblogger spesielt: Father Tim Finigan.

Avisa skriver at pave Benedikt nylig ba prestene blogge mer (som jeg nevnte HER), og fortsetter slik:

The secular media have interpreted this as a papal invitation to priests to «get blogging». We suspect they are right. Pope Benedict XVI is unlikely to spend much of his day online, but he is almost certainly aware that blogging has become a powerful phenomenon in Catholic circles. Many of the world’s most engaged Catholics visit blogs several times a week, to pick up information and rumours about the Church, and also to air their views. One might protest that some of the information is inaccurate, that some of the rumours are false and that some views aired are contrary to Church teaching – but the fact remains that blogs fill a vacuum created, in part, by ecclesiastical structures that have lost the knack of communicating with the laity.

It is no accident that among the most successful blogs are those run by individual priests, rather than dioceses. Not only do the faithful like to know what their parish priest is up to, but a seasoned and witty evangelist can build a cyber-parish that extends for thousands of miles. An outstanding example is our columnist Fr Tim Finigan of Blackfen in Kent, who spreads the Gospel alongside authoritative news of papal and other liturgical initiatives that are sometimes overlooked by the official channels.

His blog is called The Hermeneutic of Continuity, a phrase used by Pope Benedict XVI to emphasise the lack of rupture between the Church’s teaching before and after the Second Vatican Council; so well-known is Fr Tim’s blog that it has helped popularise the Pope’s thinking on this subject throughout the English-speaking world.

Many priest-bloggers are conservative in their liturgical preferences; but there is room in cyberspace for clerical writers who embody many different authentic Catholic approaches. The internet can empower priests who have felt their influence decline as vocations and congregations decline. Indeed, it has the ability to reverse these trends.

We should therefore welcome it for what it is: a gift to the Church.

Prestens hovedfokus: Bønn, omsorg for de troende, forkynnelse av evangeliet

Katolsk /

I tillegg til det jeg skrev om pave Benedikts tale til de engelske biskopene HER, knytta paven i samme tale også disse tankene om prestenes tjeneste til kardinal Newman:

Much attention has rightly been given to Newman’s scholarship and to his extensive writings, but it is important to remember that he saw himself first and foremost as a priest. In this Annus Sacerdotalis, I urge you to hold up to your priests his example of dedication to prayer, pastoral sensitivity towards the needs of his flock, and passion for preaching the Gospel. You yourselves should set a similar example. Be close to your priests, and rekindle their sense of the enormous privilege and joy of standing among the people of God as alter Christus. In Newman’s words, «Christ’s priests have no priesthood but His … what they do, He does; when they baptize, He is baptizing; when they bless, He is blessing» (Parochial and Plain Sermons, VI 242). Indeed, since the priest plays an irreplaceable role in the life of the Church, spare no effort in encouraging priestly vocations and emphasizing to the faithful the true meaning and necessity of the priesthood. Encourage the lay faithful to express their appreciation of the priests who serve them, and to recognize the difficulties they sometimes face on account of their declining numbers and increasing pressures. The support and understanding of the faithful is particularly necessary when parishes have to be merged or Mass times adjusted. Help them to avoid any temptation to view the clergy as mere functionaries but rather to rejoice in the gift of priestly ministry, a gift that can never be taken for granted.

“Det er sannheten åpenbart gjennom Skriften og Tradisjonen og definert av Kirkens Magisterium som setter oss fri”

Katolsk /

Mandag holdt pave Benedikt en tale til de katolske biskopene fra England og Wales, der han bl.a. sa det jeg her har satt som overskrift. Bakgrunnen for setningen var hans uttalelse om at katolikker må påvirke samfunnet de lever i, og enda mer konkret; forslag til en lov i Storbritania som vil nekte også kirker/kristne organisasjoner frihet fra anti-diskriminerende regler ved ansettelser.

Vårt Land skriver om dette under overskriftene «Vil trosse britisk lov» (papirutgaven) og «Paven utfordrer England» (nettutgaven). De skriver videre at «Paven ber sine biskoper «forsvare troen» i møte med nye religionsfiendtlige lov. En ny likestilingslov er i ferd med å passere Parlamentet, og paven stiller seg nå i spissen for massive kirkelige protester i en sak med paralleller til den pågående norske debatten om ansettelsesfriheten for kristne organisasjoner. Også i Storbritannia har tros- og livssynssamfunn unntak fra anti-diskrimeringsparagrafene som gjelder ved ansettelser. Dette vil regjeringen ha slutt på, og paven ber sine 35 biskoper i England og Wales forsvare kirkens interesser mot nye statlige inngrep. Han oppfordrer dem til å stå fast ved kirkens tradisjonelle morallære og «tale med en samlet stemme mot lovgivningen». »

Her er mer av sammenhengen i pavens tale: Your country is well known for its firm commitment to equality of opportunity for all members of society. Yet as you have rightly pointed out, the effect of some of the legislation designed to achieve this goal has been to impose unjust limitations on the freedom of religious communities to act in accordance with their beliefs. In some respects it actually violates the natural law upon which the equality of all human beings is grounded and by which it is guaranteed. I urge you as Pastors to ensure that the Church’s moral teaching be always presented in its entirety and convincingly defended. Fidelity to the Gospel in no way restricts the freedom of others – on the contrary, it serves their freedom by offering them the truth. Continue to insist upon your right to participate in national debate through respectful dialogue with other elements in society. … …

… In a social milieu that encourages the expression of a variety of opinions on every question that arises, it is important to recognize dissent for what it is, and not to mistake it for a mature contribution to a balanced and wide-ranging debate. It is the truth revealed through Scripture and Tradition and articulated by the Church’s Magisterium that sets us free. Cardinal Newman realized this, and he left us an outstanding example of faithfulness to revealed truth by following that «kindly light» wherever it led him, even at considerable personal cost. Great writers and communicators of his stature and integrity are needed in the Church today, and it is my hope that devotion to him will inspire many to follow in his footsteps. …

Det har vært en hel del diskusjon om denne talen på nettet; jeg har lest uttalelser som priser paven høyt HER (Father Z) og HER (Continuity-bloggen) – og flere som ikke liker den, bl.a. HER.

“Den katolske kirke i Vårt Land” – et leserinnlegg

Generelt, Katolsk /

Noen av bloggens lesere har sikkert merka seg Ola Tjørhoms leserinnlegg i Vårt Land torsdag i sist uke, der han klager over at VL er vridd i sin dekning av Den katolske Kirke – og skriver for mye om den «betongkatolske» delen av Kirken. Jeg skrev et svarinnlegg til Tjørhom, som ble trykt i VL i dag:

Jeg leser i Vårt Land at Ola Tjørhom ikke er fornøyd med avisas dekning av Den katolske kirke. Selv om det noe ganger kan glippe litt med detaljene, er jeg ikke enig i denne kritikken. Jeg syns VL i stor grad reflekterer det som skjer i vår Kirke på en korrekt måte – og de gjenspeiler også den internasjonale dekningen nokså presis.

For min del virker det heller som om Tjørhom ikke liker utviklinga i vår Kirke, og derfor ikke er fornøyd med pressens dekning, verken internasjonalt eller nasjonalt. Mange har nok merket seg hans artikler i Morgenbladet, Kirke og Kultur og St Olav tidsskrift det siste året, der han stadig har påpekt det han mener er en «betongkatolsk» tendens.

Ser man på Den katolske kirke de siste 50 år, vil det nok være tydelig for alle observatører, at etter en åpen/liberal tendens først i perioden, har vi sett en tydelig tilbakevending til vår gamle tradisjon. Personlig vil jeg antyde 1965-1980 som en radikaliserende periode, 80-tallet som en periode med status quo (der pave Johannes Paul II klarte å stoppe videre utglidning), og at vi helt fra starten av 90-tallet har hatt en periode der Kirken har vendt mer tilbake til røttene liturgisk og teologisk. At denne utviklinga har skutt fart de siste (ca. fem) åra er jeg også enig med Tjørhom i, men dette er jo ikke VL’s feil.

Tjørhom har også rett i at diskusjonen i vår Kirke i stor grad handler om hvordan Det annet Vatikankonsils dokumenter skal forstås. Jeg venter selv på en ny stor bok om konsilet (av erkebiskop Agostino Marchetto) – etter at jeg for mange år siden leste flere bøker som reflekterte stemningen rundt og tolkningen av konsilet rundt 1970.

Tjørhom kaller det som skjer i Kirken en maktkamp. Det kan på en måte kanskje være korrekt, men på den annen side er det helt naturlig at samfunn, kirker, organisasjoner o.l. har en løpende diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvordan framtida skal formes. Tjørhom nevner National Catholic Reporter som et tidsskrift VLs journalister bør studere. Det må man gjerne gjøre, bare man ikke tror at dette radikale tidsskriftet er representativt for Den katolske kirke i USA i dag – da hadde det vært bedre å f. eks. følge med på hva som skjer innen den store og innflytelsesrike katolske bispekonferansen i USA.

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

Reform av reformen – del 3: Aidan Nichols vurdering av reformbevegelsen

Liturgi /

Fr. Aidan Nichols skriver også et kapittel i Thomas Kociks boks «The Reform of the Reorm». Han diskuterer om katolikker flest virkelig liker den nye liturgien bedre enn den gamle. Sannsynligvis ikke, konkluderer han (men her kan man ikke være sikker), og så fortsetter han (på en avansert og elegant måte, så man må konsentrere seg litt når man leser):

Even were it the case, however, that the Church public is by and large adequately satisfied with the form of worship customarily offered to them in the modern Poman rite, it is still possible to assert that they should not be. The Church is not a business, whose management can rest content if its customers express consumer satisfaction. To «feel comfortable with a worship situation» is an infallible sign that we have missed the real meaning of the liturgy in its sacrality, its difference, its supernatural power. If we are to use commercial analogies here, then we must say of the Church that she is in the business of making people realize they have needs they have barely dreamed of. Because we are made in the image of God, made to tend to our divine archetype when he appears to us in the suffering and glorified God-man Jesus Christ, we have a need precisely not to be confirmed in our ordinary everyday personas by the easy uplift of a worship that consists in quickly appropriated words and sounds. By an apparent paradox, we need the liturgy not to be intrusively relevant to the secular roles that the society of a fallen world constructs for us. We need the liturgy to estrange us from our ordinary workaday selves by enabling us to find a new identity in those voices that speak there of adoration, purification, and the endless transcendence of the peace beyond all understanding of the City of God.

These are the most important tasks that the historic liturgies of Christendom have performed, and from them flow their power to affect us at the deepest level of our being—to bring us not only consolation in the face of unnegotiable evils but also courage to change the world. The power of the Mass to unsettle us and to give us a vocation that takes us beyond our secular identity and the duties we share with others as fellow citizens derives from the identity of the Mass, at its heart, with the Sacrifice of Calvary, considered as the saving revelation of the Holy Trinity, with whom we commune in eucharistic reception, thus anticipating our share in that suffering turned to everlasting joy which is, please God, our destiny in heaven. At every Mass we are to see the Crucified in his glory; and when we communicate, we are to receive him in his own person as he gives us by anticipation a share in the life of blessed sacrifice that is the Holy Trinity, and which will be ours in fullness-if only we cooperate with it-at the end of time.

It follows that three doctrines of the Church about the Holy Eucharist constitute a series of indispensable litmus tests for the right functioning of the liturgical organism that is the Church. …

Reform av reformen – del 3: Aidan Nichols vurdering av reformbevegelsenLes mer »

Skroll til toppen