mars 2010

Leserinnlegg i Vårt Land om: “Den katolske kirkes krise”

Generelt, Katolsk /

Professor ved MF, og katolikk, Bernt T Oftestad, skrev i går i Vårt Land et leserinnlegg, som tar utgangspunkt i p. Arnfinns Harams kronikk i Aftenposten siste uke – som jeg skrev om her. Her skriver Oftestad bl.a.:

«I Aftenposten 24. mars anfører pater Arnfin Haram at opphevelse av kravet om sølibat for det alminnelige presteskap vil bidra til å forhindre overgrepskriminalitet i Kirken. Men også en gift katolsk prest vil kunne være overgriper. Her er ekteskap ingen hindring. I det katolske systemet ville han imidlertid ha vært beskyttet av den hemmelige forvaltning innen hierarkiet – forflyttet, men ikke anmeldt. De skjebnesvangre virkninger av det katolske hierarkiets autoritære struktur og det overdrevne hemmelighold er kommet for dagen gjennom overgrepssakene.

Hemmeligholdet er et alvorlig systemproblem i Den katolske kirke. Det har vært en avgjørende forutsetning for overgrepenes omfang både i antall og tid. …

For den umoralske breddevirkning av det autoritære hemmeligholdet er øyentjeneri, karrierisme og medløperi. Allerede i USA var det whistleblowers som i lang tid gjorde anskrik om overgrep. De ble overhørt, marginalisert, trakassert. Systemet lukket seg og løste sexkriminaliteten i presteskapet på sin egen ødeleggende måte. Å være whistleblower i Den katolske kirke er med andre ord ikke noe for sarte sjeler. Heller ikke her i Norge. Man spør seg hvordan kirken skal komme over den krise vi nå gjennornlever. Det vil knapt være tilstrekkelig å finne prester og biskoper som har sviktet.

Man bør endre mentalitet og kultur innen hierarkiet. Krisen er ikke påført kirken utenfra. Vi står overfor en indrekirkelig krise.»

At presteskapet har sitt eget fellesskap, med en indre lojalitet, er det ingen tvil om. Og at det kan være uheldig i denne sammenheng er det nok noe i, men det er knapt den mest sentrale faktoren i overgepsskandalen. Jeg var selv i Forsvaret i 3 år (som feltprest) og oppdaget der det sterke fellesskapet offiserene der har, og flere andre profesjoner har også et sterkt indre samhold, f.eks. politiet og legene. Et slikt fellesskap er ofte en styrke og en hjelp, selv om det også kan ha negative konsekvenser (for utenforstående) av og til.

For meg er det nok en viktigere måte å forklare problemet på, at holdningen i hele samfunnet til slik misbruk var annerledes inntil ganske nylig, det vitner jo fortellinger fra skoler og ulike barneinstitusjoner om også her i Norge – og legene trodde tydeligvis at terapi kunne helbrede forbryterne. Hvor lenge er det f.eks. siden lærere, helsesøstre o.l. i Norge ble pålagt å anmelde seksuelle misbruk av barn og ungdommer når det fikk mistanke om det – er det så mye mer enn 15-20 år?

Alt dette er svært beklagelig (og det er riktig at man skulle kunne vente seg noe mer av Kirken), men det blir samtidig ubalansert på man angriper Kirken uproporsjonalt mye – som man nå gjør. Den katolske Kirke har jo også for noen år siden ryddet opp forholdsvis godt. Her er f.eks. reglene i Den katolske Kirke i Norge om hva man skal gjøre ved seksuelt misbruk av barn og unge – fra 2003.

Matutin, onsdag stille uke: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner

Kirkefedre, Liturgi /

(Fra kommentaren til Johannesevangellet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss. For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For sa sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld. …

Matutin, onsdag stille uke: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine vennerLes mer »

I St Patrick’s Cathedral i New York klappet en fullsatt kirke da erkebiskop Dolan forsvarte pave Benedikt

Generelt, Katolsk /

Overgrepsskandalene er et alvorlig problem for Den katolske Kirke, men katolikker flest føler at det er svært urettferdig når pave Benedikt personlig blir beskyldt for å være medansvarlig. Slik skrev zenit.org i går:

Archbishop Timothy Dolan of New York brought hearty approval from a standing-room-only crowd at St. Patrick’s Cathedral on Palm Sunday when he defended Benedict XVI against «unrelenting insinuations» in the scandals of sexual abuse.

The archbishop asked the congregation for a couple of minutes of patience at the end of the lengthy Mass, and then said the «somberness of Holy Week is intensified for Catholics this year» by a «tidal wave of headlines about abuse of minors by some few priests, this time in Ireland, Germany, and a re-run of an old story from Wisconsin.»

«What deepens the sadness now is the unrelenting insinuations against the Holy Father himself, as certain sources seem frenzied to implicate the man who, perhaps more than anyone else has been the leader in purification, reform, and renewal that the Church so needs,» Archbishop Dolan stated.

The 60-year-old prelate suggested that Sunday Mass is «hardly the place to document the inaccuracy, bias, and hyperbole of such aspersions,» but it is «the time for Catholics to pray for Benedict our Pope.»

According to the Associated Press report of the archbishop’s words, the congregation responded with 20 seconds of applause. … …

Prest som behadlet overgrepssaken i USA 1996-98 er aldri bitt kontaktet av media

Generelt, Katolsk /

Father Thomas T. Brundage var ansvarlig for behandlinga av presten som forgrep seg på døve barn fra 1950 til 1974, da man senere satte i gang en prosess for å få tatt fra presten alle presterettigheter, sier han aldri er blitt kontaktet av New York Times eller andre aviser – som kanskje ville sjekke at det de skrev var korrekt. Mye av det avsiene skriver er feil, og F. Brundage skriver også svært tydelig at kardinal Ratzinger/ pave Benedikt er en av de som har jobbet aller mest for å få sannheten fram i lyset, og straffe overgriperne. Han skriver bl.a.:

… In 1996, I was introduced to the story of Father Murphy, formerly the principal of St. John’s School for the Deaf in Milwaukee. It had been common knowledge for decades that during Father Murphy’s tenure at the school (1950-1974) there had been a scandal at St. John’s involving him and some deaf children. The details, however, were sketchy at best.

Courageous advocacy on behalf of the victims (and often their wives), led the Archdiocese of Milwaukee to revisit the matter in 1996. In internal discussions of the curia for the Archdiocese of Milwaukee, it became obvious that we needed to take strong and swift action with regard to the wrongs of several decades ago. With the consent of then-Milwaukee Archbishop Rembert Weakland, we began an investigation into the allegations of child sexual abuse as well as the violation of the crime of solicitation within the confessional by Father Murphy.

We proceeded to start a trial against Father Murphy. I was the presiding judge in this matter and informed Father Murphy that criminal charges were going to be levied against him with regard to child sexual abuse and solicitation in the confessional. In my interactions with Father Murphy, I got the impression I was dealing with a man who simply did not get it. He was defensive and threatening.

Between 1996 and August, 1998, I interviewed, with the help of a qualified interpreter, about a dozen victims of Father Murphy. These were gut-wrenching interviews. In one instance the victim had become a perpetrator himself and had served time in prison for his crimes. I realized that this disease is virulent and was easily transmitted to others. I heard stories of distorted lives, sexualities diminished or expunged. These were the darkest days of my own priesthood, having been ordained less than 10 years at the time. Grace-filled spiritual direction has been a Godsend.

I also met with a community board of deaf Catholics. They insisted that Father Murphy should be removed from the priesthood and highly important to them was their request that he be buried not as a priest but as a layperson. I indicated that a judge, I could not guarantee the first request and could only make a recommendation to the latter request. …

With regard to the inaccurate reporting on behalf of the New York Times, the Associated Press, and those that utilized these resources, first of all, I was never contacted by any of these news agencies but they felt free to quote me. Almost all of my quotes are from a document that can be found online with the correspondence between the Holy See and the Archdiocese of Milwaukee. …

… in the documentation in a letter from Archbishop Weakland to then-secretary of the Vatican’s Congregation for the Doctrine of the Faith Archbishop Tarcisio Bertone on August 19, 1998, Archbishop Weakland stated that he had instructed me to abate the proceedings against Father Murphy. Father Murphy, however, died two days later and the fact is that on the day that Father Murphy died, he was still the defendant in a church criminal trial. No one seems to be aware of this. Had I been asked to abate this trial, I most certainly would have insisted that an appeal be made to the supreme court of the church, or Pope John Paul II if necessary. That process would have taken months if not longer.

Second, with regard to the role of then-Cardinal Joseph Ratzinger (now Pope Benedict XVI), in this matter, I have no reason to believe that he was involved at all. Placing this matter at his doorstep is a huge leap of logic and information.

Third, the competency to hear cases of sexual abuse of minors shifted from the Roman Rota to the Congregation for the Doctrine of the Faith headed by Cardinal Ratzinger in 2001. Until that time, most appeal cases went to the Rota and it was our experience that cases could languish for years in this court. When the competency was changed to the Congregation for the Doctrine of the Faith, in my observation as well as many of my canonical colleagues, sexual abuse cases were handled expeditiously, fairly, and with due regard to the rights of all the parties involved. I have no doubt that this was the work of then Cardinal Ratzinger.

Fourth, Pope Benedict has repeatedly apologized for the shame of the sexual abuse of children in various venues and to a worldwide audience. This has never happened before. He has met with victims. He has reigned in entire conferences of bishops on this matter, the Catholic Bishops of Ireland being the most recent. He has been most reactive and proactive of any international church official in history with regard to the scourge of clergy sexual abuse of minors. Instead of blaming him for inaction on these matters, he has truly been a strong and effective leader on these issues.

Finally, over the last 25 years, vigorous action has taken place within the church to avoid harm to children. Potential seminarians receive extensive sexual-psychological evaluation prior to admission. Virtually all seminaries concentrate their efforts on the safe environment for children. There have been very few cases of recent sexual abuse of children by clergy during the last decade or more. …

LES MER OM DETTE HER.

Matutin, tirsdag stille uke: Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

Kirkefedre, Liturgi /

(Fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».)

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde».

Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. …

Matutin, tirsdag stille uke: Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de dødeLes mer »

Aftenposten hevder av pave Benedikt “gjorde ingenting” med overgrepsskandale

Generelt /

Tidlig søndag morgen leste jeg en artikkel i Aftenposten, som åpna slik: «Tidligere denne uken kom det frem at pave Benedict XVI var en av dem som ble varslet om overgrep av en prest i Milwaukee, Wisconsin i USA. Han gjorde ingenting med varslene, og overgrepene fortsatte.»

Jeg syntes det var ille slik ukorrekt informasjon ble trykket om vår pave, og skrev derfor til journalisten: «Jeg regner med at du har studert denne tragiske saken grundig før du skriver om den i Aftenposten, og vet at presten forgrep seg på gutter fra 1950-1974, og at Vatikanet og kardinal Ratzinger ikke ble varslet før i 1996, (bare kort tid før presten døde) hvorfor skriver du da ting som er direkte feilaktige?»

Jeg fikk svar fra journalisten ganske raskt, der han skriver: «Her påpeker du helt klart en unøyaktighet. Jeg skal rette opp.» Og har retter det, for man kan se at siden er oppdatert søndag kl 10.30 – men han korrigerer bare delvis, og skriver nå: «Tidligere denne uken kom det frem at pave Benedict XVI var en av dem som ble varslet om overgrep av en prest i Milwaukee, Wisconsin i USA. Meldingen kom i 1996, mens han fortsatt var kardinal Joseph Ratzinger. Han gjorde ingenting med den.»

Søndag kveld skriver jeg derfor på nytt til jouranlisten: «Jeg takker for raskt svar og på en korrigering av artikkelen, men det du skriver nå er fortsatt ikke korrekt: … « – og så gå jeg litt mer inn på hva som har skjedd i denne saken, ting som jeg nederst i dette innlegegr ville redegjøre enda bedre for. Denne andre e-posten har jeg så langt ikke mottat noe svar på, og det er heller ikke kommet flere korrigeringer av Aftenpostens artikkel.

La det være klart at jeg syns det er ille at Kirken og mange andre institisjoner i samfunnet i tidligere år tok altfor lett på overgrepssaker – og i dag blir man med rette sjokkert over hvordan man reagerte på 70-, 80- og 90-tallet – men det er likevel ikke OK å bruke slike saker fra tidligere år til å med urette angripe vår pave. Jeg syns heller ikke Aftenposten er spesielt å kladre mht dette, de kan vel sammenlignes med mange andre aviser i verden, også når det gjelder å skrive om ting de ikke helt har greie på.

Jeg har selv oppdatert meg selv om detaljene i denne saken i dag, og gjengir her – skrevet av Father Raymond J. de Souza – informasjon basert på New York Times’ (det var de som først skrev om dette) egen informasjon: …

Aftenposten hevder av pave Benedikt “gjorde ingenting” med overgrepsskandaleLes mer »

Matutin, mandag stille uke: La oss rose oss av Herrens kors

Kirkefedre, Liturgi /

(Fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Vår Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers hender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Kristus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den udødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til dødelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. …

Matutin, mandag stille uke: La oss rose oss av Herrens korsLes mer »

Matutin palmesøndag: Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Kirkefedre /

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst”. Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i møte, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, …

Matutin palmesøndag: Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!Les mer »

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske Kirke

Generelt, Katolsk /

Dette skriver erkebiskop Dolan i New York på sin egen blog, etter først å ha innrømt at Kirken sviktet på dette området tidligere:

The sexual abuse of our young people is an international, cultural, societal horror. It affects every religion, country, family, job, profession, vocation, and ethnic group.

We Catholics have for a decade apologized, cried, reached out, shouted mea culpa, and engaged in a comprehensive reform that has met with widespread acclaim. We’ve got a long way to go, and the reform still has to continue.

But it is fair to say that, just as the Catholic Church may have been a bleak example of how not to respond to this tragedy in the past, the Church is now a model of what to do. As the National Review Online observes, “. . . the Church’s efforts to come to grips with this problem within the household of faith — more far reaching than in any other institution or sector of society — have led others to look to the Catholic Church for guidance on how to address what is, in fact, a global plague.”

As another doctor, Paul McHugh, an international scholar on this subject at Johns Hopkins University, remarked, “Nobody is doing more to address the tragedy of sexual abuse of minors than the Catholic Church.”

That, of course, is another headline you’ll never see.

Erkebiskopen innrømmer at også Kirken har mye å svare for mht behandlingen av slike saker tidligere, men at de nå (i alle fall i USA) gjør mer enn noen andre grupper i samfunnet.

John Allen skrev også en kommentar i forgårs, der han skriver at Kirken må fortsette å være ærlig mot seg selv, og ikke skjule noen av misbrukene eller tildekningsforsøkene som skjedde tidligere, men han oppklarer mange misforståelser om hva Kirken har gjort og gjør på dette området, og sier bl.a. at etter kardinal Ratzinger (for første gang) fikk ansvar for disse sakene i 2001/02, har han vært svært kontant overfor overgriperne. 80% av prestene der anklagene har kommet til Vatikanet har mistet sine presterettigheter, 60% faktisk uten den kirkelige rettsaken de vanligvis har krav på – fordi anklagene virket så klare, har de bare administrativt blitt avskjediget.

Erkebiskop Dolan reagerer sterkt på hvordan paven urettferdig blir behandlet, og skriver også følgende i sitt innlegg: …

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske KirkeLes mer »

Flere bordalter fra Venezia

Katolsk, Liturgi /

Jeg fortsetter min serie om ‘bordalter’ i Venezia – første del av serien er her. Her er 9 nye bilder, der 7 av dem viser bord foran nydelige høyalter – og man kan enten tenke på hvor dumt det er at disse fine alterne ikke blir brukt, eller hvor lett det vil være å ta bort bordene og stolene, og begynne å bruke alterne igjen.

De to siste bildene i serien er fra en kirke der hovedalteret vel vender versus populum, men er det eneste jeg så på hele turen med et krusifiks på, og til daglige messer bruker man tydeligvis i denne kirken et sidealter, og feirer messene versus Deum.

Og disse to siste bildene viser unntaket, som jeg nevnte over.

Et videre perspektiv på overgrepsskandalene

Generelt, Katolsk /

F. Dwight Longenecker (som selv er gift) skrev nylig på sin blog om overgrepsskandalene i Den katolske Kirke, som nå (igjen) dominerer mediebildet. Han skriver bl.a. at «we should be ashamed of the offenders and those who sheltered them and oppressed the victims. The guilty should be weeded out, removed from office and handed over to the civil authorities where they are guilty of crimes. Systems to avoid abuse must be established and rigorously maintained, and victims should be justly compensated for their suffering.»

Likevel legger han til (og jeg syns det er nyttig informasjon) at blant andre professor Philip Jenkins ved Penn State University (som ikke selv er katolikk) har skrevet en svært nyttig og objektiv bok om emnet, og han understreker sine synspunkter i denne artikkelen. På bakgrunn av hans arbeid bør vi alle huske følgende fakta og prinsipper, skriver Longenecker:


* Priestly celibacy is not the issue – married men are more likely to abuse children than unmarried
* Most child abuse takes place within the home.
* All religious groups have pedophile scandals, and the Catholics (while the largest religious group) are at the bottom of the list statistically.
* Child abuse is prevalent in all areas of society: schools, youth organizations, sports, etc.

* Statistically, of all the professions, Christian clergy are least likely to offend. Doctors, Farmers and Teachers are the professions most likely to abuse children–not clergy.
* Among clergy offenders Catholic priests are least likely to offend.
* Catholic cases of pedophilia make more headlines because of anti Catholic prejudice and because the Catholic Church is bigger and more lucractive to sue.
* Pedophilia and Euphebophilia are different problems. The former is sexual attraction to pre-pubescent children. The latter is attraction to teenagers. Most cases branded ‘pedophila’ are actually ‘euphebophila.’
* Most of the cases of euphebophilia are homosexual in nature, however the politically correct do not want this problem to be associated with homosexuality.
* The number of Catholic priests guilty of pedophilia is very small.
* What we now call ‘cover up’ was often done in a different cultural context, when the problem was not fully understood and when all establishment organizations hushed scandals. They did so for what seemed good reasons at the time: protection of the victims and their families, opportunity for rehabilitation of the offender, the avoidance of scandal to others. It is unfair to judge events thirty years ago by today’s standards.
* When lawsuits are looming people smell money. We must be wary of false accusations.
* The accused must be entitled to a fair hearing. The church should insist on hard proof of the abuse, and for the sake of justice, ensure that the innocent are not prosecuted.
* When guilt is established the offender must be punished, not sheltered.
* Distinctions must be made between types of abuse. Some offenses are worse than others. Verbal abuse or corporal punishment during a time when that was acceptable, while lamentable, is not the same as sexual abuse or extreme physical abuse.
* Sexual abuse of an adult, or a sexually experienced older teenager is wrong, and damaging, and should be punished, but it is not the same as the sexual abuse of a younger, innocent child.
* Number of offenses must be considered. One lapse is not of the same seriousness as repeated, persistent and premeditated offenses.

P. Arnfinn Haram skriver om overgrepsskandalene i Kirken – og om sølibatet

Katolsk /

«Forkasteleg. Den katolske kyrkja opplever no eit veritabelt jordskjelv gjennom overgrepsskandalane som blir rulla opp rundt heile jordkloden. Det som har kome fram i dagen, kan berre beskrivast som horribelt og forkasteleg. Det gjeld både overgriparane og dei som på ulike vis har dekt over eller mangla mot og handlekraft til å fjerne dei.

Når sant skal seiast, har svært mange hovud – også bispehovud – rulla, og enorme summar vore punga ut til erstatning. Det er hjarteskjerande, men naudsynt at oppgjeret kjem. For eigen del kan eg seie at det som her syner seg, er eit verkeleg skandalon, ein snublestein, noko som går på trua laus.»

Slik åpner p. Arnfinn sin kronikk i Aftenposten tirsdag 23. april, og han har rett i at dette er en ‘skandalon’ for Kirken. Men når han senere i kronikken trekker inn sølibatet og undrer på om en oppheving av dette kan bedre situasjonen, syns jeg han bommer litt – siden jeg ikke ser noen sammenheng mellom disse to tingene.

Det er vel også slik at dette ikke er noe nytt; for ca 15 år siden leste jeg om avsløringa av mange slike skandaler i USA og Irland. Noen bispedømmer i USA rydda opp skikkelig allerede da, mens andre venta til etter den ‘fryktelige våren 2002’, før de fikk ordna opp. I Irland tok man heller ikke skikkelig tak i problemet før nå nylig.

Det nye nå er at noen tidligere overgep i Tyskland og Østerrike har blitt avslørt, og det aller nyeste er nok at noen bruker disse skandalene til å angripe pave Benedikt personlig. Spesielt den siste saken som er kommet opp, i New York Times, egner seg dårlig som kritikk av paven, selv om saken i seg selv er tragisk nok. En prest hadde misbrukt mange døve barn mellom 1950 og 1974, først i 1996 ble dette rapportert til Vatikanet, og anklagen mot paven er at hans medarbeidere da ikke tok fra presten alle presterettigheter, men heller lot ham leve tilbaketrukket i stillhet til han døde kort tid etter. Katolsk.no skriver informativt om dette her.

Nedetid for bloggen

Data/blogg /

I dag var bloggen (og alle mine nettsider) nede fra ca kl 06 til kl 12 – og det var også litt nedetid mandag denne uka. Mitt webhotell har beklaget problemene og sagt: «Desverre så vi noe ustabilitet på en av våre webservere tidligere i dag. Problemet er nå rettet opp, og vi beklager ulempene dette har medført.»

Det er ikke ofte det skjer, heldigvis, jeg har brukt servetheworld.net i nesten fem år og har for det aller meste vært godt fornøyd.

Hva betyr det når man setter inn et bord isteden for et alter?

Liturgi /

I juni 1994 var jeg ei uke i Amsterdam og omegn, og besøkte da naturlig nok mange kirker – mange byer i Nederland har en gammel og en ny kirke, fra henholdsvis 12- og 1300-tallet. Alle disse kirkene hadde selvsagt vært katolske, og nå var de kalvinistiske. Og alle disse kirkene hadde tømt koret, alter og alt annet var vanligvis tatt bort, og så hadde man satt opp et stort nattverdbord og en prekestol, vanligvis på tvers i kirkerommet.

Denne uka i 1994 var ekstra viktig for meg; jeg hadde sendt brev til menighetsrådet i den lutherske kirken jeg tidlgere hadde jobba i, og fortalt dem at jeg nå var i ferd med å bli katolikk. Jeg reagerte derfor ekstra sterkt på denne raseringa av de gamle kirkene, og på den kalvinistiske forståelsen av nattverden bare som et symbolsk måltid – forskjellig fra lutheranerne, som tror på realpresensen (om ikke på eukaristien som et offer), og som ikke raserte alterne i kirkene de overtok fra katolikkene.

Jeg tenkte en del på denne uka i 1994, da jeg sist uke var i nørd-øst Italia, og besøkte ca 40 kirker. Av disse brukte absolutt alle et bordalter (der presten står vendt mot folket), bare i én kirke så jeg et krusifiks på midten av alteret (som pave Benedikt sterkt har anbefalt), og i to av kirkene var det gamle høyalteret tatt bort (slik man oftest har gjort i Norge). Man lurer på hva denne forandringen av alterne betyr prestenes og de troendes syn på eukaristien, bevisst eller ubevisst.

Posistivt kan man si om bildene under fra 9 kirker i Venezia, at de ofte har flere fine og behagelige (spisebord)stoler bak hvert bord – bortsett fra det siste bildet, der de han en drøss av plaststoler.

En søndagsmesse i Italia

Katolsk, Liturgi /

En prest opplever ikke ofte en messe slik ‘vanlige’ katolikker gjør det, men sist søndag var jeg til stede, sammen med min kone, i en høymesse i en kirke i Italia. Kirken var stor og flott, men man brukte (forståelig nok) bare fremste del av rommet, fordi den tidligere så viktige byen nå bare er en liten landsby. Før messen begynte opplevde vi at de fleste (ca 150 msk) pratet hyggelig sammen. Messen begynte i stillhet med at tre små gutter og en litt større minsitrant kom inn kledd i enkle albaer uten noen form for høytid (de tre minste hadde ingen oppgaver, og så ut til å kjede seg gjennom hele messen). Tre prester kom deretter inn, kledd i enkle, syntetiske messeklær, kysset alteret og gikk til stolene sine. Prestens stol stod ca 10 meter foran kirkens flotte høyalter, og fem-seks meter foran prestene igjen stod det bordalteret man nå brukte; dekket bare av en hvit duk, med verken lys eller krusifiks.

Med det samme hovedcelebranten kom til stolen, stemte han i med en åpningssang, med kraftig stemme, rett inn i mikrofonen. Han fortsatte med å lede hele messen fra denne mikrofonen, ledet all sang og druknet slik all menighetssang. Spesielt under kommunionen var dette helt ulidelig; de to concelebratene delte ut kommunion, og hovedcelebranten sang så kraktig at man verken kunne tenke, be eller delta i sangen.

Lesningene ble lest greit fra en lesepult, og prekenen ble gitt fra prestens stol, og det var tyelig at denne søndagen hadde et ekstra fokus på barna. Ved offertoriet ble alteret dekket raskt og effektivt, velum, burs og palla ble ikke brukt, og eukaristisk bønn II ble lest på samme raske og effektive måte. Det var bare min kone og jeg som i det hele tatt knelte under messen (ingen andre knelte verker før, under eller etter), og det var egentlig svært lite plass til bønn, stillhet (det var ingen som helst stillet) og tilbedelse. Hvis jeg hadde bodd i denne byen og vært lek katolikk, måtte jeg ha kjempet svært hardt med meg selv for å klare å gå i søndagsmessene – og slik er det dessverre over store deler av Italia.

Om bønneretningen i eukaristien i oldkirken

Liturgi, Teologi /

Jeg mottok en kommentar til bloggen fra Sigurd Hareide, som er så interessant at jeg trykker den her i sin helhet:

Ang. spørsmålet om bønneretningen i eukaristien i oldkirken, bygger jeg på Ratzinger som bl.a. bygger på Bouyer og Peterson. Ratzinger vektlegger i tråd med dem (særlig Bouyer) kirkebyggets sammenheng med synagogen: “Man ser ikke lenger i retning Jerusalem … Man ser nå mot øst, mot den oppgående sol … Kristus … historiens sanne lys.” “Bønn rettet mot Østen er i den tidlige Kirke blitt betraktet som en apostolisk tradisjon … dette har alltid vært betraktet som et vesentlig kjennetegn for den kristne liturgi.” (Ratzinger: Liturgiens ånd, St. Olav Forlag 2001, s. 48-49).

Ratzinger viser videre til Bouyer om misforståelsen av gjestebud i oldkirken: “Ideen om (at) feiringen versus populum er den opprinnelig form, og særlig svarer til det siste aftensmåltidet, hviler helt enkelt på en feilaktig forestilling om kristne eller ikke-kristne gjestebud i oldtiden. Den ledende i bordfellesskapet i den tidlige kristne tid tok aldri plass direkte overfor de øvrige deltagere. Alle satt eller lå på den konvekse siden av et sigma- eller hesteskoformet bord … I den kristne oldtid ville det aldri ha kunnet komme frem noen idé om at den som første forsetet skulle innta sin plass versus populum. Måltidets fellesskapskarakter ble understreket nettopp gjennom den motsatte ordning: nemlig den kjensgjerning at alle befant deltagere befant seg på samme side av bordet.” (Samme, s. 55) Ratzinger tilføyer at “de kristnes eukaristi overhodet ikke kan bli tilstrekkelig beskrevet med begrepet “måltid”.” Men det er jo delvis en annen sak!

For en grundigere gjennomgang av bønneretningen i kristen gudstjeneste, bl.a. hvordan overgangen fra bordefellesskapet til større gudstjenester med alter kan ha skjedd, viser jeg til Langs bok: Turning Towards the Lord. Orientation in Liturgical Prayer – Her er innledningskapitlet hans.

Aquileia, Grado, Cividale del Friuli

Generelt /

Søndag var vi i Aquileia og Grado, og bildene under viser apsis i de to domkirkene. Aquileia var en sentral romersk by, men Grado ble bygd rundt 500 e.kr., som et sted ute i lagunen, som var tryggere mot angripere. Men heller ikke Aquileia hadde særlig mange ruiner fra romertida, for folk hadde bodd der også i alle år etterpå, og brukt de gamle steinene til andre ting – og bare en liten del av det som ligger under jorda var utgravd. Men ruiner fra middelalderen var det altså en hel del av – se også det tredje bildet.

Dette bildet viser et lite utsnitt av det imponerende mosaikkgulvet i domkirken i Aquileia.

I dag var vi så i Cividale del Friuli, en interessant by oppretta av Julius Cesar ca år 50 f.Kr. – under navnet Forum Julii (som senere er blitt til Friuli).

Italia er også et fjell-land – Cortina d’Ampezzo

Generelt /

I dag kjørte vi med (leie)bil fra Verona til Udine – via Trento og Cortina. Vi stoppa ikke i Trent/Trento (selv om det berømte Tridentiner-konsilet ble holdt der), men i Cortina d’Ampezzo hadde vi lunch-pause bare noen få meter fra OL-hoppbakken fra 1956.

Jeg hadde ikke regna med at vi måtte kjøre over så høye fjelloverganger som vi faktisk måtte, for å komme til Cortina. Bildet under viser at vi er nesten på toppen av Pordoi-passet – 25 av i alt 28 hårnålssvinger (på veien ned var det 33), 2184 av i alt 2239 meter.

Vi så mange fine fjell på veien.

Nå er vi i lavlandet igjen (i Udine), og i morgen står de berømte ruinene i Aquileia for tur.

En menighet har gått over til å feire messen ‘ad orientem’

Katolsk, Liturgi /

Jeg har de siste dagene tatt en del bilder av noen forferdelige bord-alter i (spesielt) Venezia og Verona – jeg håper åvise bilder av noen av dem etter hvert. Samtidig leser jeg i dag at en menighet i USA fra starten av fasten i år har kvitta seg med sitt bord-alter fra 70-tallet og bruker på nytt sitt gamle alter (og kommunionsbenk) – måtte dette også snart skje noen steder i Norge!

Jeg fant denne informasjonen på TLM-bloggen, og sognepresten skriver også selv om dette (bl.a. at han har kommet prester i møte som ikke vil feire messen på denne måten):

After over two years of catechesis and gradual implementation, our parish now celebrates the Liturgy of the Eucharist ad orientem – in solidarity with the liturgical reforms promoted by our Holy Father, Pope Benedict XVI. The 1970’s ”People’s Altar” (made from parts of the original Communion Rail) is in safe storage, and a much smaller altar for Masses “versus populum” has been made (to accomodate elderly priests who cannot make the three steps to the altar, etc.).

En hel dag i museer og kirker i Verona

Generelt /

I dag (lørdag) har vi brukt hele dagen i museer og kirker her i Verona. Vi var flere timer i Castelvechio, som bl.a. har en stor samling skulpturer og malerier; under ser dere ett av mange av Maria og Jesusbarnet, og et av apostelen Bartolomeus.

Den mest berømte kirken i byen er Santo Zeno, etter den hellige Zeno, den 8. biskopen i byen. Der fant jeg bl.a. følgende statue av ham:

Skroll til toppen