For noen dager skrev jeg om hvordan Vårt Land skrev med store typer at «(Den katolske) Kirken krevde 1,4 millioner for mye.» Jeg har hatt flere runder med Vårt Land om dette, men de er ikke villige til å beklage eller forandre det aller minste på det de skrev – selv om de kjenenr den fulle bakgrunnen for problemene. Jeg kommer ikke lenger med dem, men foreslo i min siste mail til redaksjonen at overskrifta heller burde vært: «Fikk beskåret sin statsstøtte med 1,4 millioner, men burde ha fått 20 millioner mer».
Katolsk.no skriver også om dette, og nevner som et særdeles underlig eksempel at fem karmelittnonner i Tromsø i år var dobbeltregistrert – det samme var tilfelle med biskop Eidsvig for noen få år siden. På katolsk.no skriver man også:
… årsaken til «talltullet» ligger ikke hos Den katolske kirke, men hos myndighetene. Det er flere grunner til at bispedømmet søker om støtte for «for mange» medlemmer. Blant de viktigste er:
1. I 2006 sendte myndighetene brev til alle som da var dobbeltførte. De som oppga at de ikke (lenger) ville tilhøre et minoritetssamfunn men (gå over til) DNK er nå registerført der, men uten at Den katolske kirke får vite hvem det gjelder. Ved stikkdato i år utgjorde de 887 personer. Vi skulle gjerne ha strøket dem, men vi vet ikke hvem de er – fordi den samme myndigheten som deler ut støtte ikke forteller oss det.
2. For nyfødte barn som døpes i Den katolske kirke skal det sendes en melding om dette til DNK. Dersom barnet døpes sent, eller dåpsmeldingen ikke behandles raskt, vil barnet etter visse regler automatisk bli meldt inn i DNK. Selv om disse forholdene ryddes opp i året etter vil de fremstå som dobbeltførte ett år.
Intensjonen ved den nye ordningen for statsstøtte var at kirkesamfunnene skulle likestilles, og motta tilskudd basert på det reelle antall medlemmer. Den katolske kirke i Norge har over dobbelt så mange medlemmer som vi søker støtte for. Myndighetenes krav til 11-sifret fødselsnummer ved innmelding gjør at vi ikke kan ta med alle våre medlemmer i søknaden om statsstøtte. Den norske kirke har statlig tilgang på fullt fødselsnummer på sine medlemmer (aktive som inaktive), mens de øvrige trossamfunn må selv innhente dette fra den enkelte. I tillegg har mange innvandrere ikke fødselsnummer, men et såkalt D-nummer – dette setter vedkommende i stand til å betale skatt, men utløser ikke statsstøtte til det kirkesamfunnet han eller hun tilhører.
Det er altså ikke snakk om at Den katolske kirke prøver å tilrane seg for mye statsstøtte. Vi har en grunnlovfestet rett til likebehandling med DNK. Gitt vårt faktiske medlemstall medfører det i hvert fall dobbelt så stor statsstøtte som dagens. Praksisen ved tildeling av støtte fraraner oss denne.
Vi vil ikke ha støtte for andre enn våre medlemmer. Problemet er at vi med dagens praksis mister støtte for mange som beviselig er katolikker og trofast betaler sin skatt.
Jeg er ikke videre imponert over at ikke en avis som Vårt Land har integritet nok til å rette på det feilaktige inntrukket som lett kan bli skapt av særlig den opprinnelige overskriften. Overskrifter har betydning. De har betydningen for hvilken holdning mange av leserne vil innta før de i det hele tatt leser artikkelen og dermed også hvordan de vil tolke selve innholdet.
Angående oppføring i to trossamfunn, fikk jeg nå før helgen et brev med informasjon om at jeg var en av dem som dette gjaldt.
Dette har sent meg på «a train of thought». Jeg hadde selvfølgelig ikke aning hvilket annet trossamfunn det gjaldt. Jeg trodde at det ikke kunne skje meg noe sånt, så erke katolsk som jeg er. På baksiden av brevet sto det veiledning om hvordan jeg kunne melde meg ut av Den Katolske Kirke om jeg ønsket det. Det alene gjorde meg skjelven. Utenfor Kirken finnes det ingen frelse!
Jeg fikk så opplysning fra Brønnøysund registret at det var Den Islandske Evangeliske-Lutherske Menighet i Norge som jeg var registrert i. Jeg har aldri væt i gudstjeneste hos dem, men jeg ledet en liten gruppe som spilte med deres kor i en adventsstund i fjor. Jeg fortalte menighetens forstander at jeg var katolikk. Jeg tror at de ville gi meg oversiket om mine landmenns aktiviteter, at de sente meg deres menighetsblad som utløste denne misforståelse.
Dette har allikevel gitt meg mange tanker. Er det økumeniken som har skapt dette problem. Hvis man stikker nesen inn hos et annet trossamfunn, eller spiller for dem, jeg har f.eks også spilt i Human Etikernes konfirmasjon, og i prostestantiske begravelser. For det første har H E konfirmasjoner ingenting med kristendommen å gjøre, den er ikke engang en forvrengning av den, og for det andre, får jeg anledning til å be for den avdøde, noe som protestantene ikke gjør. De anser ham allerede for frelst. Men for å være helt ærlig, gjør jeg dette mest for penger.
Økumeniken virker slik at alle grenser viskes ut. Er Kirkens menn klare over hvordan økumeniken virker på enkle sjeler? De begynner kanskje å tenke at det er det samme hvor man hører hjemme. Alt er satt under samme hatt. Men da er vi så heldige at Staten griper inn. Den ønsker ikke å øse ut penger på denne måten.
Får vi kanskje vite at Paven er registrert både hos jødene og muslimene p.g.a hans besøk i Synagoger og Moskeer og interreligiøse bestrebelser?
Den siste tanken var «hvis jeg nå skulle bli protestant igjen, hva da?» Og da streifet tankene tilbake til min oppdagelse av Den Katolske Kirken. Og her kommer en strofe av en svensk sang opp, «tåren börja rinna hjärtat slår».
Hvis protestantene og folk fra andre trossamfunn viste hva de får i Den Katolske Kirke ville de ikke nøle med å konvertere.
Jesus stiftet bare en kirke, Den Katolske. Det lys vi får av nåde, både en helliggjørende nåde og en aktuell nåde er ikke mulig å sammenligne. Vi som har vært protestanter vet dette. Det er også mange som bekrefter at de katolikker som blir fortapt må lide mye mer i avgrunden en andre. De har avvist så mye lys fra Sakramentene, som Kristus gav oss. Selv Kirkefedrene sier dette. Det kommer frem i den berømte preken av St. Leonard of Port Maurice: The Little Number of Those Who are Saved. Kan leses på internett.