Etterdønningene fortsetter i Morgenbladet, etter at de for et par måneder siden navnga og kritiserte flere katolikker som de mente hadde oppført seg upassende. Lars Roar Langslet kommenterte dette i Morgenbladet i går i et leserinnlegg. Noe av det han skriver er greit nok:
… Som katolikk i snart 50 år har jeg opplevd før at pendelen svinger – det er dens natur. Etter konsilet og den vårløsning det skapte, kom venstreutskeielsene, anført av allvitende 68-geistlige som syntes reformene gikk altfor kort og langsomt. Så svingte pendelen langt mot høyre, og der er vi vel ennå. Men pendelen stanser ikke.
Og det er få som følger med den til ytterpunktet. Vi har den klikken som Morgenbladet navnga og avbildet, og som lenge fikk drive sin trakassering av biskop, dominikanerprester og andre i stillhet. De har nok en del medløpere – og sikkert sympatisører blant idealistiske unge som vil ha faste normer og former. …
Avslutningsmessig i sitatet ser vi også Langslets overtramp; en svært negativ og tendensiøs beskrivelse av personer som han til og med navngir.
Jeg tar likevel dette opp mest for å påpeke at de personene Morgenbladet har omtalt, og Langslet også omtaler, ikke har noe som helst å gjøre med tradisjonalistiske og førkonsiliære holdninger – her har Langslet altså presentert er real skivebom. Han skriver også noe om konsilet i sitt leserinnlegg, noenlunde greit forøvrig, men de konservative katolikkene han omtaler og kritiserer har selvsagt aldri i sitt liv hatt sympatier med SSPX eller andre som lengter tilbake til tida før konsilet:
… vel er 2. Vatikankonsil en anstøtssten for de reaksjonære. Man merker en nostalgi mot det som var før konsilet – den før-konsiliære messen, før-konsiliær tenkemåte, før-konsiliær autoritetsutøvelse. … … jeg synes det burde gis klarere påminnelser om at 2. Vatikankonsil ikke er en tilbakelagt fase, men at beslutninger i et konsil med paven i sin midte er og blir overordnet kirkeautoritet. Det setter grenser – samtidig som det gjør utsynet videre. Men pave Benedikt, som fulgte konsilet da han var ung og reformivrig prest, fortjener vår hengivenhet og forbønn. …
(Man må være abonnent for å kunne lese disse Morgenblad-artiklene på nett. Dette artikkelen er visst tilgjengelig uten abonnement her.)
Ikke akkurat dette innlegget. Har nettopp lest Langsletts «Etterord» på nett uten abonnement.
Jeg synes forsåvidt det var en OK artikkel – man har lov å ha sine meninger. Noen katolikker har tydeligvis posisjonert seg, og det som er så deilig er at nå kan man lese om det i avisen. Aktørene står frem med for og motinnlegg som seg hør og bør i et åpent samfunn. Inntil for bare ca 5 år siden fikk man informasjon om diskusjoner i form av rykter som kom sivende ut i menighetene, halvkvedede viser formidlet med lav røst og veldig «inside». Man visste ikke hva man skulle tro. Det fantes ingen fora for diskusjon og informasjon katolikker i mellom, og det var konsensus og lokk på alle uoverenstemmelser utad. At profilerte katolikker til tider braker sammen i offentlig uenighet viser at katolisismen nå begynner å ta plass i samfunnet som en faktor og samfunnsaktør. Det er normalt og tilforlatelig å være katolikk. Det er tilsvarende normalt å ha både uenigheter og fløyer uten at vi dermed befinner oss i hjertet av daVinci-koden.
Jeg foretrekker den nye situasjonen. Den er i seg selv et apostolat og en misjon. Da tar jeg implisitt i denne tilslutningen sterkt avstand fra å være nedrig. Å tillate publisering av et brev med egne meninger som gir sensitive karakteristikker av pater Voights helsetilstand som ung, hører ingen steder hjemme. Og akkurat det tror jeg det med rette er konsensus om.
Jeg har heller ikke noe mot åpenhet, men Morgenbladet har de siste månedene kokt suppe på spiker i stor grad, og kokt opp konspirasjoner mellom katolikker der det heller har vært snakk om nokså normal teologisk uenighet. Og de har kommet med anklager og karakteristikker av Tande og Oftestad som har vært usanne og sikkert oppleves som svært belastende.
Og samtidig var mitt hovedpoeng i dette innlegget at de to navngitte personene aldri har hatt noe å gjøre med tradisjonalister, elelr mennesker som er mostandere av Vatikankonsilet, så på den måten var Lnagslets innelgg et bomskudd.
Jeg synes både Morgenbladet og Vårt Land har vist tendenser til den type journalistikk lenge. Det er skuffende, men jeg registrerer det og lar det bli så med det.
Som Anna, så leste jeg hele innlegget til Lars Roar Langslet i Morgenbladet.
Det er nesten merkelig, å lese denne liberalkonservative høyremann Lars Roar Langslet sitt innlegg i Morgenbladet. For her er der ingen konservatisme å spore. Når den progressive Tjørhom er rettesnoren, så viser dette seg tydelig, i den kritikken Langslet fremfører mot Kirken. Også Langslet sin usaklige sammenblanding av helt andre saker som antisemittisme og SSPX. Langslets forsøksvise «rangering» av våre siste paver forteller også sitt. Skal man først putte de forskjellige paver inn i en slags person-ratingens intellektualiserte, teologiske ramme, vil nok vår nuværende Pave Benedikt XVI, tvert om hva Langslet mener – komme i en høytskattet særstilling, vil jeg tro…
Når det gjelder Anna sin kommentar, om åpenhet – så holder jeg med henne. Hun påpeker viktige ting, synes jeg. Det kritikkverdige blir, når personer henges ut med inkriminerende og/eller løgnaktige påstander. Det er vi alle enige om!
Så jeg er derfor også enig med deg her, Pastor. Nu har jo Oftestad tidligere kommet med sterk kritikk av 68-generasjonens påtrykkende radikalitet innen Kirken. Oftestad sin analyse er i stort korrekt, hvilket jeg så definitivt derfor støtter. Det er også forskjell på begreper som ”tradisjonen” og ”tradisjoner”, kontra det menneskelige politiserte/religiøse ståsted som fellesbetegnelsen «tradisjonalister» menes – vil jeg hevde…
Langslet sitt innlegg er i stort et ”bomskudd”, som du skriver Pastor. Egentlig spiller han på følelser, mere enn de faktiske forhold han kommer inn på. Og nokså tendensiøst, henspiller han på den taktisk finurlige hersketeknikk; «Guilty by association»! Velkjent, når det saklige argumentet mangler, eller når man vil stemple en motpart. Altså en ganske så stygg avledningsmanøver, egentlig. Redelig er det ikke, men kanskje litt desperat?!
Tor
Fin «kommentar» i saken, denne gang fra p. Pollestads hånd:
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100430/OAKTUELT/704309909
A.
Kommentaren (det er vel Morgenbladet som har spurt Pollestad og selv skrevet dette) er grei nok, men den er fra 30. april.
Jeg har forstått at Morgenbladet fikk flere svært reaksjoner på den store artikkelen de skrev om det katolske miljøet i april, der man bl.a. anklaget navngitte personer for ulike ting. Muligens skrev de denne artikkelen om Pollestads synspunkter isteden for selv tydelig å beklage det de hadde skrevet om Tande.
Jeg synes nå for egen del at Langlsets innlegg er heller patetisk, det vitner just ikke om innsikt i saken. Hans angrep på nåværende paves gjerning er i beste fall skivebom. Selv om han stedvis åpner for en rettmessig reaksjon på altfor radikale strømninger, går han ikke av veien for å likestille dem som er konservative med dem som er reaksjonære. Å kritisere dem som nærmest vil annullere Vaticanum II, er berettiget. Men det er da ingen i denne saken — på såkalt konservativ side — som ønsker det? Tvert imot ønsker en å tolke Vaticanum II i lys av tradisjonen, fordi en ser Vaticanum II som en naturlig videreføring av — ikke noe brudd med — tradisjonell, katolsk kristendom.
Det er for øvrig ingen grunn til å demonisere 68-generasjonen. Jeg vil tro at stor del av den frihet vi idag kan nyte, skyldes denne generasjonens opprør. Det forhindrer ikke at også denne generasjonens opprør kan ha hatt negative sider. Det er fullt ut forståelig at en har reagaert på forsøk på å bryte med katolsk egenart og tro; det er i sannhet en ulykke at noe av dette har ført til reaksjonære og, iallfall noen steder, skismatiske holdniger.
A.
Ja, altså, jeg er enig med dere i kritikken av Morgenbladet, Langslet osv. Men i innlegget mitt over tok jeg den litt videre, som Tor oppdaget, altså til det faktum at katolikker i Norge nå diskuterer sine uenigheter offentlig. Og det er et tegn på at katolisismen har tatt et prang ut i norsk offentlighet som en faktor. Legfolket opptrer deretter med en større selvbevissthet, og det medfører at vi diskuterer uenighetene våre åpent og offentlig på en måte som var utenkelig inntil for få år siden.
Når det gjelder Morgenbladets kreasjon, «Katolikkstriden», må jeg ærlig talt innrømme at jeg ble litt overrasket over den. Og derfor skuffet. Vel er det ærede Blad til tider raddisinfisert som alt annet i Norge, men jeg mente også at jeg hadde grunn til å tro at de har journalister som kunne klare det hakket bedre en å lage en slags norsk oppfølger til daVincikoden. Mener også å ha lest i samme slengen at det samme Blad i vår mente at Pollestad er den største/mest betydningsfulle, katolske intellektuelle i Norge. Med all respekt – men alvorlig talt. Helledussen.
Langslets skriverier både her og der i vår forbauset også meg. Derfor ventet jeg ikke noe særlig denne gangen, og klarer ikke bli spesielt sjokkert lenger. Selvsagt er det patetisk. Og jeg synes at det skurrer når en intellektuell som Langslet rangerer JPII over Benedikt, og gir sin tilslutning til Tjørholm. Jeg tror ikke helt på det faktisk. Men kritikken og ryktene mot klosteret i Neuberggt. blusset opp igjen i vår, og den kom vel litt for nært den komfortable sone kanskje. Dessuten var det muligens sjokkerende å oppdage at miljøet i og rundt St. Dominikus ikke beundres eller ses opp til i noen spesiell grad. Det kan være noe der. For Langslet høres nesten sår ut.
Tor, jeg benytter anledningen til å si at jeg desverre ikke har hatt tid til å komme tilbake til dine interessante kommentarer på Harams blogg. Det blir kanskje anledning utover i uken.
Godeste Anna;
Takk for din velvillige, og våkne oppmerksomhet!
Jeg noterer meg, og leser med glede og «spenning», dine alltid reflekterende og innsiktsfulle betraktninger. Hos Pater Haram prøvde jeg å spinne litt videre på dine momenter også (som var meget bra fremført), siden vi begge ble nevnt av en med-debattant i et gjensvar. Forøvrig skal Pater Haram ha ros for at han tar inn de forskjelligste kommentarer usensurert. – Synes også, at hans reiseskildringer er inspirerende og godt skrevet.
Ser meget frem i mot hva du eventuelt har å fremføre videre, der borte. Atter andre vil i så fall kanskje «grue» seg litt… :)
Tor
Augustin, du gir deg visst aldri, og jeg må svare deg litt igjen, som vanlig!
Du skriver;
…»Det er for øvrig ingen grunn til å demonisere 68-generasjonen. Jeg vil tro at stor del av den frihet vi idag kan nyte, skyldes denne generasjonens opprør. Det forhindrer ikke at også denne generasjonens opprør kan ha hatt negative sider. Det er fullt ut forståelig at en har reagaert på forsøk på å bryte med katolsk egenart og tro; det er i sannhet en ulykke at noe av dette har ført til reaksjonære og, iallfall noen steder, skismatiske holdniger.» –
Du mener altså Augustin, 68-generasjonens «berikelser», hvor alle normer og vår grunnfestede norske kulturelle- og religiøse identitet og tenkemåte skulle omkullkastes?! – Retorisk spørrende; Hvilken «frihet» er det vi kan nyte nu, som vi ikke kunne før deres ”revolusjon”? Og her videre i en katolsk kontekst; Er det langt på vei tvangs-sekulariserte samfunn vi nu har, en velsignelse for anderledes tenkende og troende? – Neppe vil mitt kontante svar nok være… De «også negative sider» du nevner (uten å konkretisere) vedrørende 68-marxistenes hegemoni, var vel forsøksvis altoverskyggende og totalitært, eller…?
Så til ordet reaksjonær igjen, som vi har vært innom og diskutert en masse her på bloggen før, Augustin. Primært menes det med dette ordet, at man vil tilbake til det som var før revolusjonen, altså en reaksjon på en radikalisert progressivitet, som for eks. kommunistisk og marxistisk revolusjonær virksomhet/virkelighet. Klassisk sett. Og med den marxistisk dialektiske propaganda sett, naturligvis.
Men dette ordet er også anvendbart på de venstreliberale/radikale/ekstreme krefter som vil tviholde på sitt hegemoni de siste 40 år for eksempel. Man kan derfor meget vel, se disse som dagens besittende herskerklasse av reaksjonære, kontra de som vil forandre dette system (kontrarevolusjonær). Å knytte ordet reaksjonær til konservatisme i en høyreorientert kontekst er derfor feil i dagens politisk korrekte senmoderne tid. Å bevare (konservere) 68-generasjonens relativisme og verdiløshet, som det evig korrekte etter 40 års (mis)bruk er også konservatisme – DERES konservatisme (konserverende/bevarende). Men da i en venstreorientert forstand i stedet for høyreorientert ditto.
Så kan man da skrive det som så i dag; De «reaksjonære» tviholder på dagens verdi-relativistiske kurs og progressivitetens modernistiske linje. :)
Tor
Jeg synes Langslet som fremstående intellektuell og katolikk i norsk samfunnsdebatt over nesten 5 årtier fortjener stor respekt. Langslet bedriver ikke «skriverier» Men jeg må innrømme et stikk av skuffelse når jeg leste innlegget hans. At han forsvarer sin venn Pollestad og klosteret i neuberggaten synes jeg er utmerket og helt naturlig. Jeg har selv valgt å ikke ta stilling til den saken. Det jeg er skuffet over er likhetstegnet han trekker mellom konservative/tradisjonelle og reaksjonære strømninger. Lesere og ikke minst vi katolikker fortjener å ikke få presentert temaer i svart/hvitt og med billige retoriske virkemidler. Hvis det er slik at enhver kritisk innstilling til vatikankonsilets «ånd» og praktiske iverksettelse er et uttrykk for reaksjonære holdninger, så er debatten død så å si før den begynte. Det er ingenting å diskutere, og arbeidet med å luke ut disse «unge idealistiske» bør igangsettes snarest. «Reductionem ad Hitlerum» med andre ord. Jeg er også usikker på om tradisjonalisme og konservatisme er det samme, men det er kanskje et tema vi kan diskutere senere.