Et intervju med pave Benedikts nære medarbeider, Msgr. Nicola Bux, fra april i år er nylig oversatt til engelsk, og kan leses i sin helhet HER.
Der sier han mye interessant om messen, bl.a. sier han at den bør feires over alt, i alle domkirker, ja i hver menighet – slik at denne gamle tradisjonen på en organisk måte får påvirke vår våte å tenke om messen på. Slik svarer han på et spørsmål om det gamle offertoriets offerfokus:
The old Offertory rite spoke eloquently to mankind about God, using profound expressions about the sacrificial power, about the nature of the Mass as a sacrifice offered to God. Can a correction in this sense be considered for the new rite [of Mass]?
It is important that the old Mass (also called the Tridentine rite but more appropriately the “rite of Gregory the Great”) become [better] known, as Martin Mosebach has recently said. This Mass received its form already under Pope Damasus and afterwards, in fact, under Gregory [the Great], and not under Saint Pius V. The only thing Pope Pius V did was to make some adjustments and to codify what already existed, retaining the enrichments of earlier centuries and putting aside what had become obsolete. With that understood, we can consider this rite of Mass, an integral part of which is the Offertory. There have been many papers written by great scholars on this subject and many have asked themselves whether it would be opportune to bring back the old Offertory, which you mentioned. However, the Holy See alone has the authority to act in this way. It is true that the logic which dictated the liturgical reform after the Second Vatican Council led to a simplification of the Offertory, because it was thought that there were several [alternative] forms of offertory prayers. In this way, the two prayers of blessing with a Judaic flavor were introduced. The secret prayer remained and became the “Prayer over the Gifts”; also the “Orate, fratres,” and those were considered to be more than sufficient. However, this simplicity, which was understood as a return to the purity of the origins, collides with liturgical tradition, with the Byzantine tradition, and with other Oriental and Occidental liturgies. The structure of the Offertory was seen by the great commentators and theologians of the Middle Age as the triumphal entry of Christ into Jerusalem, Who goes to be immolated in a sacrificial offering. It is for this reason that the offerings are already called “holy” and that the offertory was of great importance. The modern simplification, which I have described, has led many people to demand the return of the rich and beautiful prayers of the “Suscipe, sancte Pater” and the “Suscipe, Sancta Trinitas,” to mention only a few.
However, only through a wider diffusion of the old Mass will this “infection” of the new Mass by the old be possible. Therefore, the reintroduction of the “classical” Mass – if you will allow me the expression – may be a factor of great enrichinment. It is necessary to facilitate a regular Sunday [festiva] celebration of the traditional Mass, at least in every cathedral of the world, but also in every parish. This would help the faithful get used to Latin and to feel themselves part of the Catholic Church. And as a practical matter, it would help them participate in Masses held during international gatherings at [various] shrines. At the same time, I think we have to avoid re-introducing things “out of context.” By this I mean that there is a an entire ritual context connected with the things expressed [by the prayers], which cannot be brought back simply by inserting a prayer; a more complex kind of work is involved here.
Må vi ha dette om og om og om igjen om viktigheten av den Tradisjonelle Messen?
Selvfølgelig er den Tradisjonelle Messen den beste. Og; Fr. James Meagher, Doctor Divinis, (av Pave Leo XIII), sier at den Traditionelle Messen, stammer fra St. Peter. Trenger vi noen andre kommentarer?
Selvfølgelig; folk i dag tror de er så utrolig smarte. Jeg blir personlig veldig lei av alle disse besserwissere, som må la sitt lys skinne hele tiden. Uffda…………..
Siden min kommentar ble litt bastant og ikke utført grundig nok, tillater jeg meg å tilføye et utdrag fra boken: How Christ said the first Mass, av Fr. James L. Meagher, D.D (Doctor of Divinity). Min oversettelse. Boken anbefales på det varmeste. Den er en av de mest fascinerende bøker jeg har lest i senere tid.
Verdslige folk ser i undring til Messen og sier ofte. «Hva er meningen med dette form for guddommelig tilbedelse? Hvor kommer disse seremonier fra? Fulgte Kristus noe form for gudstjeneste? En almenn mening (uopplyste katolikker, og «Bibelen alene» protestanter (A.M.C)) er den at Kristus, på den siste kveldsmåltid, holdt en kort form av en velsignelse og bønn, siden konsekrerte brødet og vinen, gav de til apostlene, og holdt prekenen som Johannes evangelium gir. Siden, da apostlene holdt messe, da leste de opp noen av Salmene, leste fra den Hellige skrift, holdt preken, konsekrerte brødet og vinen, fremsa Fader vår… og gav siden kommunion. I apostoliske tiden, la de hellige til noen bønner og seremonier. Senere utviklet paver og konsilier ritusen ennu mer, laget nye bønner, og gjennom middelalderen vokste Messen inn i den overdådige liturgi og seremonier som vi har i dag (1906).
Men disse meninger er en feiltakelse. Fra begynnelsen av var Messen feiret som en lang liturgi med seremonier som varierer veldig lite fra liturgien i våre dager. Ingen forandringer eller tilføyelser av viktighet var gjort i den apostoliske tiden. Hva de tidligere paver gjorde var av liten vekt, litt revision og rettelser. Få tilføyelser var gjort til Messens faste ledd som var fra Peters dager, men han etablerte den latinske liturgi (sikkert etter en instruksjon fra Vår Herre). Saken er den at vi kan ikke utbedre noe som Gud selv har foreskrevet. Dette er nedarvet og ikke utviklet av mennesker.
Det som står i Bibelen er de tilføyelsene som Jesus la til påskemåltidet. Alt annet kunne hebreerne fra de var 13 år gamle si seg selv. …. Men det var etter den jødiske skikk (d.v.s mye helt fra Moses dager) at Jesus holdt den siste kveldsmåltid. Han valgte et sted for den, den salen, som var et av Jerusalems flotteste steder, med meget luxuriøst inventar. Han selv, har sikkert vært kledd i de fineste presteklær.
Alt dette er virkelig det samme som Msgr. Nicola Bux sier. Og; han er også veldig tålmodig hvis han tar seg tid også til å presisere at det skal være et stort kors over alteret. Det trodde jeg at var en selvfølge som ikke engang trengtes å nevne.
Takk Oddvar.
Boken: «How Christ said the first Mass» kan leses på internett.