Nu reiser den protestantiske teologi sitt store argument mot den katolske lære om de timelige syndestraffer, for å stemple den som overtro. «Vi trenger ikke noen timelige straffer, hverken her på jorden eller i det hinsidige, for å fyldestgjøre Guds rettferdighet og for å rense våre sjeler. Jesu død på korset er den fullkomne soning for alle mennesker; og Jesu blod renser oss fra all synd» (1. Joh. 1. 7). Alle som tror på Jesu offer er altså fullkomment forsonet med Faderen; ingen synd har makt over dem; intet kan hindre en avdød fra å gå inn i saligheten, dersom han døde i troen. Er der da en mening i skjærsilden og i de andre timelige straffer?»
Jo der er nok en mening i dem. Vi behøver bare å tenke litt dypere på vårt forhold til Kristus og til Hans sonende død, da vil meningen nok komme til syne.
Jesus har sonet i vårt sted; Hans lidelse eier en uendelig evne til å utslette synden, ikke bare i den forstand at Jesus led vår straff, men fremfor alt at Jesus har overvunnet syndens indre vesen: opprøret mot Gud, da Han i vårt navn og på våre vegne gav Gud den kjærlighet tilbake som mennesket hadde nektet Ham. Derfor virker Jesu sonende lidelse ikke bare således at den fritar den troende for straff og tar syndens ansvar fra ham, men i første rekke således, at den fornyer vårt hjerte og tilintetgjør syndens vesen ved å gjøre oss delaktige i Jesu kjærlighet til Faderen. Jesu frelsergjerning ville være en altfor liten seier over synden, hvis Han bare opphevet syndens onde følger. Nei, Han vil gi det hjerte, som tar imot Hans nåde, en kraft fra det høye, som er sterkere enn alle syndige impulser, en kraft som er «det samme sinnelag som og er i Kristus Jesus» (Filip. 2. 5).
Her ligger den store forskjell mellom den katolske oppfatning av frelsen og den som preger Luthers teologi, og som til den dag i dag blir hevdet i protestantiske kretser. (Ikke overalt; på dette punkt som på endel andre har den katolske tradisjon vist seg sterkere enn Luther.)
Den lutherske teologi tror ikke på Jesu fulle triumf over selve synden. Den «helliggjørende nåde», det vil si det nye liv som Gud skaper i sjelen og som blir kilden både til dens rettferdighet og renhet og til overnaturlige, hellige evner og impulser, er noe fremmed for Luther. Han kjenner heller ikke nådens guddommelige trang til å føre sjelen frem til helligheten, når den samtykker i Guds virken. For mange protestanter er det en forargelse, når katolikker taler om hellige kristne, om mennesker som aldri gjør seg skyldig i en dødssynd. Det katolske ideal om et syndefritt liv står for dem som noe umulig. (Se f.eks. «Evangelisk og romersk kristendom» av biskop Valdemar Ammundsen. «Kirke og kultur», januar 1928.) En kristen likeså vel som en vantro står under syndens makt; han må gi tapt og han kan trygt gjøre det når han tror på syndsforlatelsen. …
… …