I dag – 31. søndag i kirkeåret – begynner vi på en uke med lesninger fra Makkabeerbøkene. Disse bøkene er ikke så lette å finne på norsk, så flere av bloggens lesere har kanskje ikke lest det som her følger tidligere. Første dag er teksten fra 1. Makkabeerbok 1, 1-24:
Aleksander den store og hans etterfølgere Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham~ ble han grepet av overmot og stolthet. 4Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.
Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var, i live. Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.
Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.
Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.
På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.
Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt; et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.
Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.