Dette er tittelen på fjerde kapittel i pastor van der Burgs bok om skriftemålet – og her er et utdrag fra det:
Selv bortsett fra de nådegaver som botens sakrament først og fremst er innstiftet til (syndsforlatelse, den helliggjørende nåde med en særlig nådehjelp til livets forbedring), er skriftemålet også av mange andre grunner overordentlig nyttig for det enkelte menneske og for hele samfunnet.
1. Skriftemålet er et middel til å bekjempe det menneskelige hovmod, som er syndens rot.
Hver synd har sin grunn i hovmod, som gjør at et menneske setter sin vilje over Guds vilje. Og ved hver synd blir denne selvopphøyelse næret. Det er derfor at Gud har gjort syndsforlatelsen avhengig av en særlig ydmykelse, nemlig en syndsbekjennelse overfor et annet menneske. Ved en indre bekjennelse, hvor vi alene er vår egen dommer, unnskylder vi oss altfor lett. For å være oppriktige mot oss selv må vi se oss liksom gjennom en annens øyne. …
2. Den tanke at også hemmelige synder må skriftes, er en tøyle mot lidenskapene.
Syndene trives best i mørket, dvs. så lenge de kan begås i hemmelighet. Mange har mindre frykt for Guds dom enn for menneskenes dom. Derfor har Gud bestemt at syndene ikke bare skal bekjennes for ham. I sin barmhjertighet bruker han menneskenes frykt for hverandres dom til å bevare dem for hans dom og den evige fordømmelse.
3. Skriftemålet tvinger et menneske til ofte å ransake sin samvittighet.
Den første betingelse for å kunne forbedre vårt liv er at vi kjenner våre feil. Det kreves en regelmessig ransakelse av samvittigheten. Men hvor vanskelig kommer menneskene til den av seg selv! …
4. Skriftemålet tvinger oss til å gjøre større alvor av vår vilje til å forbedre vårt liv.
For å få syndsforlatelse må man omvende seg fra sine synder, dvs. være villig til å unngå dem i fremtiden. Men særlig med hensyn til sin omvendelse kan en så lett bli et offer for selvbedrag. …. En som skrifter uten viljen til å forbedre seg, får ingen tilgivelse, men gjør seg tvert om (ved sin misbruk av det hellige) skyldig i en ny stor synd. Allerede denne tanke er en kraftig beveggrunn til å prøve seg selv før skriftemålet med hensyn til sitt gode forsett. …
5. Skriftemålets sakrament er en stor kilde til sjelefred og derved meget nyttig for den sjelelige sunnhet.
Når en sorg trykker oss, føler vi oss lettet i hjertet ved å åpne vårt hjerte for en annen, som vi har tillit til. Dette gjelder ikke minst samvittighetskvaler, som er den største smerte. Liksom den legemlige helbredelse ofte begynner med at maven kaster opp giftstoffene, således er syndsbekjennelsen begynnelsen til sjelens helbredelse. …..
6. Skriftemålet er uunnværlig for sjelesorgen.
I skriftestolen finner vi en åndelig lege som vi ikke bare åpenbarer våre svakheter for, men som også hjelper oss til å oppdage dem. Ingen er en god dommer i sin egen sak. Han viser de farer som truer vår sjel, og de midler som er nødvendige for å unngå dem. Med vår skriftefar taler vi frimodig om våre indre vanskeligheter, fordi å høre skriftemål er hans embete, som han i kraft av prestevigselens sakrament får en særlig nådehjelp til, og som han ved et langvarig studium på en særlig måte er blitt utdannet til, og fordi det på grunn av sakramentets ubrytelige segl ikke er noen fare for at han vil tale med andre om det vi har betrodd ham.
I skriftestolen har kirken anledning til å forklare Guds bud også med hensyn til ting som man vanskelig kan komme inn på i offentlige prekener. Særlig for ungdommen er den individuelle sjelesorg i skriftestolen meget viktig. …
Selvfølgelig forutsettes det at en skrifter oppriktig og med det nødvendig alvor. At det siste kan mangle hos en del mennesker, er ikke et bevis mot skriftemålets kraft til helliggjøring. De beste ting (som f. eks. også Nattverdens sakrament) kan bli misbrukt. For å forklare at moralen hos mange katolikker ikke synes å være bedre enn hos andre, må en også ta i betraktning at det – ikke minst i enkelte såkalte katolske land – finnes mange navnkatolikker, som så godt som aldri mottar de hellige sakramenter. …