Jeg har gjort klar noen flere sider fra «Våre fedres gamle kristentro», som handler om messens hellige offer – de kan leses her.
Det hellige Messeoffer står i den nøyeste forbindelse med Kristi korsoffer. Der er ikke noen vesentlig forskjell mellem dem, kun måten å ofre på og virkningen er forskjellige. Apostelen Paulus sier at Kristus har ofret seg én gang for alle (Hebr. 7, 27); for mens jødedommen hadde mange slags ofre, har kristendommen bare ett eneste offer som engang på korset på blodig måte har bevirket forløsningen, og hvis frukter uavlatelig tilegnes og meddeles oss i det hellige messeoffer. …
Et tegn med den lille alterklokke gjør så de tilstedeværende oppmerksom på at hele messens helligste øyeblikk nå er kommet. Presten uttaler over brødet forvandlingens (konsekrasjonens) hemmelighetsfulle ord, Kristi egne ord, hvorved brødet ved Kristi allmakt forvandles til hans hellige legeme. Tilbedende synker presten på kne og oppløfter Kristi legeme, for at de troende også skal tilbe sin Gud og Frelser. Det samme skjer med kalken etterat vinen er blitt forvandlet til Kristi hellige blod.
Under brødets skikkelse skjuler Jesu legeme seg, men det levende legeme, d.v.s. forenet med Jesu blod og sjel og vesentlig forbundet med Guds Sønns person. Under vinens skikkelse skjuler Jesu blod seg, men det levendegjørende blod, d.v.s. flytende i Jesu årer. Det er altså den levende Kristus, Gud og menneske, vi tilber.
Ja, dette er troens hemmelighet som her fullbyrdes. I enhver av skikkelsene er Jesus Kristus helt til stede, som Gud og som menneske.
Kirken ber nå for de avdøde og ber om innlemmelse i de helliges samfund. Deretter bes Fader vår (Pater noster), innbegrepet av alle bønner. Denne Herrens bønn bes i et meget høytidelig og stemningsfullt øyeblikk. Alles øyne og tanker er henvendt på det tilstedeværende Guds lam, og da minnes vi at Herren jo selv har lært oss hva vi skal be om, spesielt nå da vi skal nyte det hellige offermåltid.
Messens tredje hoveddel er kommunionen. Atter lyder den lille messeklokke. Etter tre ganger å ha sagt: «Herre, jeg er ikke verdig,» mottar presten kommunionen, først den hellige hostie, deretter kalken. De troende tilrådes å ta del heri, i det minste på åndelig måte. Etter kommunionen følger en del takkebønner og presten lyser deretter velsignelsen over menigheten: «Den allmektige Gud, Fader, Sønn og den Hellige Ånd velsigne dere. Amen.» …