Msgr. Gamber har ett kapittel i sin bok fra 1972/2002 om de moderne språk som etter konsilet i praksis erstattet latinen fullt og helt. Og han innleder sitt kapittel med flere utdrag fra det norske tidsskriftet FARMAND! Det er nokså overraskende, må jeg si – men kanskje noen lesere kan forklare hvorfor Farmand hadde artikler om latinens skjebne i den katolske messen? (Artiklene er fra april 1966 og hadde blitt oversatt fra norsk til tysk av en dame i München – og så er dette igjen oversatt til engelsk.) Her er noen utdrag fra Farmand:
… In a communication from a correspondent which appeared in issue no. 14, of the 2nd April 1966, we read:
There can be no doubt of the rising tide of astonishment amongst Catholic laypeople, at the liturgical changes and the new forms which are following in the wake of the Vatican Council. The Council did not order the removal of Latin from the Liturgy, the Decree on the Liturgy even says (in no. 36) the opposite, … In no. 54 of the decree it is recommended that the faithful should be capable of saying and singing those parts of the Liturgy in Latin, where the people join in the words. This is a clear expression in favour of the coexistence of the Latin and the vernacular forms. But in practice we see a one-sided tendency to suppress the Latin.
The Liturgy has an effect on Christians’ daily lives, and in the present situation many Catholics have become aware – if they were not already aware – that the Latin form was not so incomprehensible and impenetrable, but that it gave their religious life living nourishment and fruitfulness. Everywhere there are groups of laypeople who have asked the authorities to be allowed to keep the Latin form side-by-side with the vernacular one. But this is where the astonishment arises, for the reaction to these requests has all too frequently been either a disapproving silence or a direct prohibition of any discussion of the subject. This is despite the fact that this desire is perfectly legitimate so far as the Decree on Liturgy of the Vatican Council is concerned …
In no. 17 of the same periodical, published on the 23rd April 1966, another similar communication says:
The introduction of the vernacular is really due to a misunderstanding, and is the sign of a really provincial mentality. … The Spanish worker who went into a Catholic Church in the Ruhr used to hear a language he knew. Not any longer! …
… Finally, a few sentences from a letter to the editor: What kind of experiments have we yet to face? Will we never again be at peace? I am anxious above all about the amount of freedom which is going to be allowed to individual celebrants … Their hatred of Latin is now satisfied. But now it’s the old translations. They must be made «contemporary»… And then of course it will have to be changed every twenty years, since the language also changes. …
Dette er svært interessant. Jeg så også dette da jeg leste boken du nevner, men sjekket ikke videre. Likevel er det forfriskende å se kontrarevolusjonære krefter i sving i Norge på den tiden. Jeg kommer fra en familie der far abonnerte på Farmand og jeg leste det en del i barneårene, selv om jeg ikke forstod så mye da.
Farmand var et kvalitetstidsskrift som gav rom for kontrarevolusjonære krefter / tradisjonelle konservative (i motsetning til neo- og såkalte «liberalkonservative», der førstnevnte er messianske sosialkonstruksjonister og sistnevnte rene gammelliberalister) og det er en fryd å lese gamle numre når jeg kommer over dem.
At Farmand hadde artikler om latinens skjebne og liturgiske endringer, bør på en måte ikke være overraskende. Det er helt naturlig for en politisk tradisjonell konservativ av f.eks luthersk overbevisning å sympatisere med katolske tradisjonelle konservative, i alle fall så lenge personens tradisjonalisme i første rekke er politisk/instinktiv. Dessuten var Farmand ingen navlebeskuende trykksak, men hadde svært godt informerte og kunnskapsrike skribenter. Noen av dem muligens katolikker? Det er i alle fall nærliggende å anta at det var sympati for den konservative og kontrarevolusjonære kraft Kirken fram til da hadde vært og at man instinktivt reagerte mot revolusjonen hos Farmand.
Det ene sitatet er fra et brev til redaktøren og det tyder på at sakskomplekset ikke var helt fremmed for verken redaktør eller lesere, siden vedkommende leser tydeligvis var praktiserende katolikk.
Jeg vil videre spekulere i at disse artiklene/brevene kan ha sitt opphav hos Dr. Krane og/eller hennes felles venner i Una Voce Norge. Dr. Krane hadde svært gode internasjonale kontakter og som grunnlegger av Fæderatio Internationalis Una Voce(sammen med Eric de Saventhem) er det sannsynlig at artikler og brev fra noen i denne kretsen har funnet sin veg til Tyskland og så til Msgr. Gamber. Dessuten er det svært trolig at Una Voce-folket sympatiserte politisk med en del av stoffet i Farmand, siden religiøs innstilling og politisk overbevisning går hånd i hånd forutsatt at religionen er tilstrekkelig integrert i personen, fordi at for en katolikk bør politisk overbevisning være basert på religionen og ikke motsatt. I en tid der troslære og katolsk identitet hadde vært svært viktig (i motsetning til de siste 45 års ørkenvandring) og denne tiden hadde formet stifterne av Una Voce, er det trolig at de fulgte Kirkens anvisninger for politikken og la seg på en fast kontrarevolusjonær linje, mens alt ramlet sammen rundt dem både politisk og religiøst.
Jeg understreker at dette siste avsnittet er ren spekulasjon, men har forsøkt å begrunne antagelsene.
Ser at i min versjon ser det nesten ut som at jeg sier at Farmand var en tradisjonelt konservativt blad. Det var det ikke. Det var f.eks i økonomisk hensende rimelig liberalistisk, med Friedman etc. MEN, det var sosialkonservativt og gav rom for tradisjonelt orienterte mennesker.