2010

“Danske katolikker vender tilbage til latinen”

Katolsk, TLM /

Slik (litt upresis overskrift, siden den nye messen også kan feires på latin når som helst og hvor som helst) skriver det danske Kristeligt Dagblad om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen i København i forgårs. De skriver bl.a.:

… der er i den katolske kirke en stigende interesse for den traditionelle form af messen. Nu imødekommer den katolske biskop i Danmark, Czeslaw Kozon, ønsket om en sådan messe fejret af ham, så der i al sin pomp og pragt bliver tale om en såkaldt pontifikalmesse efter den ekstraordinære ritus.

– Det er bare én måde at fejre messen på, og så var det jo fair nok at imødekomme ønsket, ikke mindst efter pave Benedikts udvidelse af tilladelsen til at fejre denne form for messe, siger biskoppen med henvisning til en pavelig beslutning i 2007, der gjorde, at præster ikke længere skulle spørge deres biskop om lov til at fejre den traditionelle messe. … …

– Et overordnet træk er, at messen efter den ekstraordinære ritus ikke inddrager menigheden i samme grad som den nye form, forklarer biskop Czeslaw Kozon og understreger, at langt de fleste gudstjenester fortsat vil blive fejret efter den nye ritus.

Biskoppen understreger, at det ikke er latinen, der adskiller messeformerne. Messen efter den ekstraordinære ritus fejres kun på latin, men messen efter den nye form kan også fejres på latin. De afgørende forskelle ligger altså mere i ritualerne, som er mere komplicerede og mangfoldige efter den gamle form.

– Det er dog ikke kun et spørgsmål om at forstå messen rent sprogligt og intellektuelt, men også et spørgsmål om, hvorvidt folk i øvrigt føler sig hjemme i den type messe. Også uden sproglig indsigt kan man godt vide, hvad messen drejer sig om, siger han.

Jacob Schwartz er kontaktperson for Sankt Karl Borromæusgruppen … (og sier):

– Det er lidt som med mælk, hvor man ikke kan forklare, hvorfor nogle bedre kan lide let- end sødmælk. Men den gamle form er mere teocentrisk, da præsten træder mere i baggrunden, når han vender ryggen til menigheden eller vender sig mod Gud, om man vil, forklarer han … … …

“Danske katolikker vender tilbage til latinen”Les mer »

Første pontifikale høymesse i Norden på 40 år

TLM /

Sist søndag feiret Københavns biskop Kozon pontifikal høymesse etter messens gamle form i sin egen domkirke – og jeg vet ikke om at noen andre slike messer er blitt feiret i Norden siden liturgireformen i 1969. Det ligger svært mye arbeid bak en slik feiring – spesielt siden nesten ingen av de medvirkende hadde gjort det før, og måtte lære seg ritualene, få tak i utstyr osv. Vi må være takknemlige overfor biskop Kozon som tok på seg dette, og som slik går foran med et godt eksempel. Så langt har jeg bare lest om messen på NLM-bloggen – se her. Bildene under er også hentet derfra.

Se, om ham var det Johannes vitnet: “Jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.”

Liturgi /

Overskrifta over er kommunionsvers på denne dages fest for Jesu dåp, og under kan man lese resten av messens bønner og antifoner. (Les også denne dagens tekster – år C.)

INNGANGSVERS
Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: «Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.» Jfr. Matt 3,16-17

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi bringer deg på festen for din elskede Sønns åpenbaring. La dine troendes offergaver bli forvandlet til hans offer som i sin miskunn tar bort verdens synder, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

PREFASJON
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
Med underfulle tegn beseglet du den nye dåp i Jordan.
Ved din røst fra himmelen skulle vi tro
at ditt Ord har tatt bolig blant menneskene,
og ved Ånden som steg ned i en dues skikkelse,
skulle vi erkjenne at Kristus, din tjener,
ble salvet med gledens olje,
og er sendt til å forkynne det glade budskap for de fattige.
Derfor priser vi deg uten oppør på jorden,
og sammen med himmelens krefter roper vi alle dager til din majestet:

KOMMUNIONSVERS
Se, om ham var det Johannes vitnet: «Jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.» Joh 1, 32.34

SLUTNINGSBØNN
Herre, vi er blitt mettet med dine hellige gaver. Ydmykt ber vi deg: La oss som trofast lytter til din enbårne Sønn, både få kalles og være dine barn. Ved ham Kristus, vår Herre.

Bønn for presten selv

Generelt, TLM /

I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)

Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..

Et par ekstra bilder fra min ordinasjonsdag

Generelt /

Et bilde utenfor kirken i Bergen rett etter ordinasjonen 8. januar 2000; 10 prester, 2 diakoner, biskop Svhwenzer og meg selv – pluss 5 ministranter bakerst. Av de geistligere skulle alle kunne gjenkjenens ganske lett, bortsett fra en filippinsk prest i midten.

Fra ordinasjonsmiddagen om kvelden. Rundt bordet fra venstre: Pastor Alan Littlewood (som døde 5/2-01), meg selv, biskop Gerhard Schwenzer, sogneprest Michel Beckers, min kone og min mor.

10 års prestejubileum i dag

Generelt /

I dag, 8. januar 2010, er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Bildet under er fra min ordinasjon i St Paul kirke i Bergen, 8. januar 2000. Konsekrator er biskop Gerhard Schwenzer, SSCC, menighetens to permanente diakoner, Gunnar Wicklund-Hansen og Henrik von Achen står ved hans side.

John Baldovin, SJ, skriver på den nye liturgibloggen

Liturgi /

Jeg syns det har vært et interessant at dagen etter at jeg har begynt å lese John F. Baldovins bok “Reforming the Liturgy. A Response to Critics” (se her), ser jeg at han også skriver på den nye liturgibloggen jeg fant i dag (se her). I dette innlegget (som allerede har fått flere kommentarer) skriver Baldvin om bloggen til the New Liturgical Movement (NLM), som jeg ofte siterer. Og han skriver bl.a.:

… … Readers and supporters of NLM no doubt are on the same train as Pope Benedict XVI – and the train doesn’t seem to be stopping anytime soon. That’s why they think it’s the “new” liturgical movement. They are convinced that the future is going to look a lot more like 1960 than 1975.

Anyone who’s read my recent work on the critics of the liturgical reform knows that I am sympathetic with many of the criticisms launched against the sometimes careless and ideologically irresponsible application of the post-Vatican II liturgy reforms. The criticisms are often accurate enough, but the problem with NLM and groups like it is not their criticism so much as their prescription. The movement to have the priest and the faithful face in the same direction is a good example. There are many excellent examples of Eucharistic celebrations versus populum in which it is quite clear that Christ (the whole Christ – head and members) is at the center of the celebration. The fact that there are celebrations where this is not the case should not discount the former. As I’ve said elsewhere, each “side” of the liturgical debate has the tendency to caricature the worst of their opponents in favor of the best of their own practice. It doesn’t take much sophistication to realize that those kinds of arguments are less than useful. … …

Les hele hans innlegg her.

En helt ny liturgiblog!

Liturgi /

Stor var min glede da jeg i dag tidlig kom over (via NLM) en helt ny blog som tar opp liturgiske spørsmål: Pray Tell – et samarbeidsprosjekt mellom Liturgical Press og Saint John’s School of Theology-Seminary, begge i Collegeville, Minnesota. Bloggen er kommet i stand som et (mer liberalt) alternativ til de mange tradisjonalistiske bloggene som tar opp liturgiske spørsmål, men flere signaler gjør at jeg likevel tror det vil være nyttig å følge med her. Slik presenterer de seg selv:

Some people speak today of “liturgy wars.” (Maybe we should be grateful for such evidence of high interest in liturgy!?) Some talk of a “Reform of the Reform,” which apparently wants to undo the “damage” of the past 45 years. Some zealots on the Right have an unmistakable focus on the musical and archeological and ceremonial externals: east not west, propers not hymns, kneeling not standing, and so forth. [Full disclosure: I personally rather like Latin propers, and kneeling, and the eastward orientation of the Eastern churches.] This blog arose from our sense that the conversation needs to broadened, deepened, redirected. Moderate and progressive voices need to be in dialogue with zealous traditional voices. The “spiritual import” which is the “real nature of the liturgy” needs to be reemphasized. The fundamental pastoral intent of the Second Vatican Council, and of the larger ecumenical liturgical movement of that era, needs to be restated, refined, defended.

Some will ask, Is this to be a liberal blog? Well, what else would you expect from Collegeville?! But more needs to be said than that. If liberal means open-minded, self-questioning, ecumenical, attentive to contemporary culture, and avoidant of romantic nostalgia, then we surely hope to be liberal. But if liberal means yesterday’s progressivism, yesterday’s ideals as if the culture and the churches haven’t changed dramatically since the 1970s or 1980s, then we hope to be not at all liberal. Those in the “old guard,” if there be such, can expect to be challenged and engaged.

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene

Liturgi /

I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:

Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass …. To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. … …

For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» …

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringeneLes mer »

Ei bok som ikke er enig i kritikken 60-tallets av liturgireform

Liturgi /

Jeg mottok nylig flere bøker jeg hadde bestilt fra amazon.co.uk om liturgiske spørsmål – sikkert svært ovverraskende for leserne av bloggen, at jeg er interessert i slikt. Flere av bøkene er kritiske til flere av forandringene av liturgien, men boka jeg begynte med er kalt «Reforming the Liturgy. A Response to Critics.» av John F. Baldovin, SJ. Han tar for seg flere av de kjente kritikerne av liturgireformen, bl.a. Klaus Gamber og Alcuin Reid. Han oppsummerer her Reids synspunkter i boka The Organic Development of the Liturgy på denne måten:

.. (the book) ends with the beginning of Vatican II and so does not deal directly with Sacrosanctum Concilium or with the postconciliar application of its principles. The author’s attitude toward the conciliar constitution and subsequent reform of the liturgy can fairly easily be culled from his work. His objections can be summarized as follows:

1. A major reform of the liturgy has never been successfully undertaken by centralized authority in the church. For the papacy to mount a wholesale reform lies outside the ambit of papal authority, since the pope may not alter tradition. This reform was much too quick and too radical.

2. Although it may make sense to translate the readings of the liturgy into the vernacular, there was no good reason to vernacularize the entire liturgy.

3. The replacement of the traditional Sunday readings by a three year cycle did «unprecedented violence to the objective traditional Liturgy.»

4. The same can be said for the addition of new eucharistic prayers to the Missal.

5. The reforms are founded on the erroneous assumption that Catholic worship needs to be accommodated to historical times and cultures. This is a mistaken understanding of the meaning of «Pastoral Liturgy.»

6. The historical-critical findings of scholars must be assessed very carefully since there is a tendency among many liturgical historians to advocate for a forgotten «Golden Age» of the liturgy to the detriment of the organic, living tradition of the Roman Rite and thus to submit the objective tradition to ideological currents.

7. Catholie liturgy is «essentially incarnational»; i.e. its extenral forms cannot be changed without changing the meaning of the liturgy.

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsning

Liturgi, Teologi /

Ole Martin Stamnestrø skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg også nevnte HER) hvordan pave Benedikt ønsker å fremme en forståelse av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigjørelse av den tradisjonelle latinske messen ønsker å sørge for at en slik kontinuitet kan gjenoppstå innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:

Det kan på dette punkt være klargjørende å vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme på bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan sønn av Det første Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver Ratzinger:

«Etter Det annet Vatikankonsil oppstod et inntrykk uti at paven egentlig kunne avgjøre alt når det gjaldt liturgi, og fremfor alt når han handlet på oppdrag av et økumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at liturgien er noe som er gitt på forhånd, og ikke er åpent for tilfeldige påfunn, i betydelig grad tapt i Vestens offentlige bevissthet. Men i virkeligheten har Det første Vatikankonsil på ingen måte definert paven som en absolutt monark, men tvert imot som en garantist for at man er lydig overfor Guds ord. Hans fullmakt er bundet til trostradisjonen – og dette er avgjort gyldig også innenfor liturgiens område. Liturgien blir ikke «laget» av myndigheter. Paven kan bare være en ydmyk tjener som vokter dens rette utvikling og dens fortsatte integritet og identitet.»

Her tar Paven et oppgjør med progressive liturgikere som Bugnini og Marini. …

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsningLes mer »

Bønner og tekster for andre søndag etter jul

Liturgi /

Andre søndag etter jul blir igjen feiret i vårt bispedømme, siden at Epifani-festen nå skal feires 6. januar hvert år. Men siden bønnene og tekstene for denne søndagen ikke står i de norske liturgske bøkene, har vi prester fått tilsendt disse – og jeg presenterer dem her:

Inngangsvers
Da alt var taust og natten var kommet midtveis i sitt løp, kom ditt allmektige Ord, Herre, fra sin kongelige trone i himmelen.

Kollektbønn
Allmektige, evige Gud, dine troende sjelers glans, fyll i nåde verden med din herlighet og vis deg for alle folk ved ditt lys’ klarhet. Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, helliggjør ved din fødsel de gaver vi har ofret til deg. Din fødsel viser oss sannhetens vei og lover oss himmelrikets liv. Ved Kristus …

Kommunionsvers
Alle som tok imot ham gav han evne til å bli Guds barn.

Bønn etter kommunion
Vi bønnfaller deg, Herre, vår Gud, at vi, ved å feire dette mysterium, blir renset for våre synder, at og våre rette ønsker blir oppfylt. Ved Kristus …

Og her er tekstene på denne søndagen for år C: …

Bønner og tekster for andre søndag etter julLes mer »

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″

Liturgi, Teologi /

I tillegg til artikkelen jeg nevnte i går (SE HER og HER) har St Olav tidsskrift også en annen interessant artikkel om liturgien, skrevet av Ole Martin Stamnestrø. Han fokuserer på den noe underlige situasjonen at tradisjonalistene, som jo vanligvis støtter paveembede sterkt, nå noen ganger kritiserer pave Paul VI sterkt for å ha innført den nye liturgien, mens modernistene nå (overraskende nok) er blitt pavens sterkeste forsvarere (mht. liturgien). Et stykke ut i artikkelen leser vi:

Både Reids og Hemmings tradisjonalisme er til en viss grad problematisk. Reid har gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om organisk vekst som det korrekte utgangspunkt for all liturgireform. Problemet er at det er en høyst subjektiv øvelse å skulle sitte til doms over hvilke liturgiske endringer som tilfredsstiller dette kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium paragrafen rett før formuleringen om organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig tydelighet at det er det kirkelige læreembedets privilegium å dømme i disse spørsmål, men dette farer Reid raskt over. Denne tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, ikke ultramontan nok. Dog har han oppnådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med støtte i et konsildokument) som har beredt grunnen for en kritikk av den omfattende utøvelse av pavemakt over liturgien som Paul VI kom til å representere. Hemmings problem er enda større: Han gir svært lite rom for et levende kirkelig embede og går langt i å avvise både pavers og konsilers autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk man sitter igjen med, er at naturlige ultramontarere som Reid og Hemming tvinges til å finne anti-ultramontane argumenter for å forsvare et ultramontant anliggende, nemlig bevaring av den ekstraordinære form som garanti for en tradisjonell katolisisme i mote med progressive tolkninger av Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, hadde det ikke vært for at Paul VI som en mektig, men efter deres oppfatning liberal, pave satt en stund på St. Peters stol, hadde ikke behovet meldt seg for å lete med lys og lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet.

Tradisjonalistene overrasker oss altså med en anti-ultramontan argumentasjon. Enda mer overraskende er den argumentasjon som brukes av progressive liturgikere, …

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″Les mer »

Versus populum og ordets liturgi – fra St Olav

Liturgi, Teologi /

Sigurd Hareide nevner i sin artikkel i St Olav tidsskrift «Med ryggen mot menigheten?» en interessant, men i praksis noe misforstått begrunnelse for at presten skulle være vendt mot menigheten under messen:

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket, har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967, hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populumfeiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste, årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promotorte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret. det ville vanligvis si vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populumfeiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan «våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse» mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi «virkelig prøve å lære av», skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning. …

Versus populum og ordets liturgi – fra St OlavLes mer »

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St Olav

Liturgi, Teologi /

Jeg leste i dag et par interessant artikler i siste numer av St Olav tidsskrift – aller siste nummer av St Olav som eget tidsskrift, siden det nå er bestemt at det skal gå sammen med tidsskriftet «Broen» (som skal få navnet St Olav, så vidt jeg forstår). Sigurd Hareide skriver der ang. Den norske lutherske kirkes tanker om nå å begynne å snu alterne (40 år etter at vi katolikker gjorde samme feilen) bl.a. følgende motargumenter:

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets saraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960 tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus-populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: «Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ‘Fader vår’?»

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus-populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets «som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme», skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: «Men felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. …

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St OlavLes mer »

Liturgiske kalendere for 2010 – for messens nye og gamle form

Liturgi, TLM /

Jeg har i dag gjort ferdig min egen bearbeidelse for år 2010 av kalenderen for den tradisjonelle latinske messen, se HER (htm) og HER (pdf) – de er lagt inn på min ressursside for TLM. Oversikten «bygger på en kalender utarbeidet for England, der jeg har tatt bort alt som har med tidebønnene å gjøre, og alle spesielle regler for England men så langt ikke lagt til de ekstra feiringene som er aktuelle i Norge.»

Jeg brukte i år en del ekstra tid med bearbeidelsen av kalenderen, siden Latin Mass Society i England i år (for første gang) også har skrevet til alt det som gjelder tidebønnene. Men jeg har ikke begynt å lese de tradisjonelle tidebønnene (de er ganske forskjellige, og følger fullt ut TLM-kalenderen, og jeg feirer tross alt den nye messen de fleste dagene) – og jeg følte at kalenderen da ble litt overlesset. (Jeg håper å legge til de ekstra dagene vi feirer i Norge om ikke lenge.)

Liturgisk kalender for Norge etter ‘novus ordo’ regner jeg med at mange av bloggens lesere allerede konsulterer flittig – den er jo også trykket i siste nummer av Broen hvert år.

Denne kalenderen har ligget på nettet siden 1997, og jeg har vært med og lest korrektur på den helt fra starten av. Det var p. Claes Tande som laget kalenderen de første 8-9 årene; nå har Mats Tande laget et program som genererer kalenderen automatisk – sjekk kalenderen for de neste 25 årene HER.

Skroll til toppen