januar 2011

Erant perseverantes in doctrina Apostolorum, et communicatione fractionis panis, et orationibus.

Paven, Økumenikk /

I går tok pave Benedikt opp bønneuken for kristne enhet i onsdagsaudiensen – der årets tema er fra Apost.gj. 2,42: «Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.» Catholic News Afency har følgende referat av pavens tale:

… Pope Benedict met with pilgrims to Rome in the Vatican’s Paul VI Hall for his weekly general audience. In observation of the annual Week of Prayer for Christian Unity (Jan. 18-25), he based his message on «the gift of full communion.»

Christians take part in the week of prayer for unity «to bear witness to the profound ties that unite them and to invoke the gift of full communion,» said the Pope.

«They devoted themselves to the Apostles’ teaching and fellowship, to the breaking of bread and the prayers» is the theme of this year’s prayer week for the unity of Christians. Pope Benedict said that this passage from the Acts of the Apostles offers a vision of four characteristics that defined the first Christian community in Jerusalem «as a place of unity and love.»

In the teaching of the apostles, in fraternal communion, in the breaking of bread and in prayer are four «pillars» that continue to be the foundation of Christian life and build Church unity, he explained.

Every effort to increase unity must involve increased faithfulness to the teaching of the first Christians, the apostles, the Pope said. «Even today,» he explained, «the community of believers recognizes the norms of its own faith in that reference to the teaching of the Apostles.»

Fraternal communion was «the most tangible expression of unity between disciples and the Lord, especially for the outside world,» he pointed out.

Although it has not been without difficulty, the history of relations between Christians of all types is one of «fraternity, of co-operation and of human and spiritual sharing,» he said.

The Pope moved to the third characteristic, the «breaking of bread,» calling it the «pinnacle» of man’s union with God. As a way of unifying oneself with Christ’s sacrifice, he said, «it also represents the completeness of the unity of Christ’s disciples, full communion.»

Christians’ prayers take on a «penitential dimension» when one considers that at this moment it is impossible to share the Body of Christ with all Christians in the Eucharist, the Pope said.

He encouraged a «more generous commitment» to eventually bring Christians together in full communion, «breaking the Eucharistic bread and drinking from the same chalice.»

The final «pillar,» he said, is that of prayer. It means being open to the fraternity offered to Christians as the children of God, but also «it means being ready for forgiveness and reconciliation,» he explained. …

Father Andrew Burnhams første messe – interessant liturgi

Liturgi /


Father Andrew Burnham er en av de tre tidligere anglikanske bisopene som ble ordinert til katolske prester lørdag; søndag feiret han sin første messe. Og liturgien (han er visst liturgieksperten blant disse tre anglikanske biskopene) var ganske interessant. Som pave Benedikt i England brukte han latin fra og med prefasjonen, og (mer overraskende) han leste kanon for det aller meste stille mens Sanctus og Benedictus ble sunget. Dette er vanlig nok i den tradisjonelle messen, men absolutt ikke i novus ordo – men så skal også dette ordinariatet få lov til å feire liturgien litt på sin egen måte. Slik er dette beskrevet på en anglo-katolsk blogg:

(Father Andrew Burnham’s) liturgy (was interesting). Fine music (Byrd; Morales); Latin from the Sursum corda until the Communion. We had examples of what the American blogosphere now calls Common Sense and Mutual Enrichment. Sanctus covered the (silent) first half of the Canon Romanus and Benedictus the second half; we were spared those horrid ‘Acclamations’ after the Consecration. At the Invitation to Communion, (Fr.) Andrew continued his custom of using the New ICEL translation of Ecce Agnus Dei.

Fr. Aidan Nichols, OP, prekte i messen, og prekenen kan leses her.

(I tillegg til liturgien er det interessant å se i hvilken grad man virkelig kalte eller oppfattet dette som en første messe – og det avhenger igjen av om man regner disse personene som gyldig ordinert fra før. På en måte har man latt dette spørsmålet stå litt åpent, ser det ut til; de tre har ikke måtte erkære noe om sine tidligere ordinasjoner, men de er blitt ordinert absolutt (ikke kondisjonalt) både som diakoner og prester, og biskeviet kan de ikke bli siden de er gift – men de og deres venner får lov til å tenke som de vil om fortida. Nå er de i alle fall gyldig ordinert til katolske prester, det kan det ikke være noen tvil om.)

Fr Keith Newton leder det nye engelske ordinariatet

Katolsk, Økumenikk /

En av de tre tidligere anglikanske biskopene som sist uke ble ordinert til katolske prester, Fr Keith Newton, er av pave Benedikt valgt til leder av dette personlige ordinatiatet for tidligere anglikanere. Han hold en pressekonferanse i går, som kan høres her – DEL 1, DEl 2, og HØRES HER.

Selv om han ikke er (og ikke blir) biskop, har han på mange måter biskopelig myndighet, og kan bære ring, stav og mitra og delta med stemmerett i den engelske bispekonferansen. Men han må ut av huset der han og familien bor før 1. mars, han har så langt ingen lønn; han låner noen kontorer midlertidig, men så langt har de ingen kirke de kan bruke. Sammen med de to andre tidligere anglikanske biskopene (og biskop Hopes) skal han forberede opptakelsen av flere titalls anglikanske prester og kanskje 30 grupper med lekfolk – som skal foregå fra askeonsadg fram til pinse.

Mer om hvordan Vatikankonsilet skal tolkes

Katolsk, Liturgi, Teologi /

I en lang artikkel, som kan leses her, skriver Sandro Magister om en konferanse som ble arrangert i Roma i desember 2010 , som studerte hvordan man kan komme fram til en «a correct hermeneutics of the Council in the light of Church Tradition». Der sa bl.a. biskop Athanasius Schneider bl.a. følgende om liturgien (etter først å ha nevnt frigjøringsteologien som en annen feiltolkning):

… For a correct interpretation of Vatican Council II, it is necessary to keep in mind the intention manifested in the conciliar documents themselves and in the specific words of the popes who convened and presided over it, John XXIII and Paul VI.

Moreover, it is necessary to discover the common thread of the entire work of the Council, meaning its pastoral intention, which is the «salus animarum,» the salvation of souls. This, in turn, depends on and is subordinate to the promotion of divine worship and of the glory of God, it depends on the primacy of God.

This primacy of God in life and in all the activity of the Church is manifested unequivocally by the fact that the constitution on the liturgy occupies, conceptually and chronologically, the first place in the vast work of the Council. …

… One interpretation of rupture of lighter doctrinal weight has been manifested in the pastoral-liturgical field. One might mention in this regard the decline of the sacred and sublime character of the liturgy, and the introduction of more anthropocentric elements of expression.

This phenomenon can be seen in three liturgical practices that are fairly well known and widespread in almost all the parishes of the Catholic sphere: the almost complete disappearance of the use of the Latin language, the reception of the Eucharistic body of Christ directly in the hand while standing, and the celebration of the Eucharistic sacrifice in the modality of a closed circle in which priest and people are constantly looking at each other.

This way of praying – without everyone facing the same direction, which is a more natural corporal and symbolic expression with respect to the truth of everyone being oriented toward God in public worship – contradicts the practice that Jesus himself and his apostles observed in public prayer, both in the temple and in the synagogue. It also contradicts the unanimous testimony of the Fathers and of all the subsequent tradition of the Eastern and Western Church. …

Det moderne er ikke alltid godt

Generelt /

Nye elektroniske dingser og stadige nyhetssendinger er ikke til noen særlig nytt for menensker, kanskje blir vi bare dummere av det. Det kan vi lese om hos BBC (jeg leste dette etter tips fra min kone).

One of the more embarrassing difficulties of our age is that most of us have quite lost the ability to concentrate, to sit still and do nothing other than focus on certain basic truths of the human condition.

The fault lies in part with our new gadgets. … But we can’t just blame the machines. There is a deeper issue at stake – the feeling, so rife in modern secular culture, that we must constantly keep up with what is new.

Så knytter forfatter dette til gleden og nytten vi kan ha av kirkeårets gang; både for hver dag, og for hver måned gjennom hvert år.

The news occupies in the secular sphere much the same position of authority that the liturgical calendar has in the religious one. Its main dispatches track the canonical hours with uncanny precision. Matins have here been transubstantiated into the breakfast bulletin and Vespers into the evening report. …

… on the 25th day of January they must always think of the Conversion of Saint Paul, and on the morning of the 2nd of July reflect on the Visitation of the Blessed Virgin Mary and imbibe the moral lessons of Job.

How free secular society leaves us by contrast. It expects that we will spontaneously find our way to the ideas that matter to us and gives us weekends off for consumption and recreation …

Les videre her.

Møtet mellom religiøse ledere i Assisi i oktober

Katolsk, Økumenikk /

1. januar kunngjorde pave Benedikt at han ville invitere ledere fra mange religioner til et nytt møte i Assisi i oktober i år, 25 år etter at et lignende møte først ble arrangert der, av pave Johannes Paul II. Noen likte dette første møtet godt, og andre mislikte det kraftig; fordi de mente det var altfor åpent for synkretisme. På www.chiesa kan vi lese om dette:

… Professor Roberto de Mattei … has joined other Catholic figures in signing an appeal to the pope that the new meeting in Assisi «not reignite the syncretistic confusion» of the first, the one convened on October 27, 1986, by John Paul II in the city of Saint Francis.

In effect, in 1986, then cardinal Joseph Ratzinger did not go to that first meeting, of which he was critical. He did, however, take part in a repeat of it held also in Assisi on January 24, 2002, agreeing «in extremis» after being assured that the mistakes of the previous meeting would not be made again.

The main mistake fostered by the meeting in Assisi in 1986 was that of equating the religions as sources of salvation for humanity. Against this error, the congregation for the doctrine of the faith issued in 2000 the declaration «Dominus Iesus,» reaffirming that every man has no other savior than Jesus.

But also as pope, Ratzinger has again warned against the confusion. In a message to the bishop of Assisi dated September 2, 2006, he wrote:

«In order not to misunderstand the meaning of what John Paul II wanted to accomplish in 1986, and what, in his own words, is described as the ‘spirit of Assisi’, it is important not to forget the attention that was paid at that time to prevent the interreligious prayer meeting from being subjected to syncretistic interpretations founded upon a relativistic conception. […] For this reason, even when we gather together to pray for peace, this prayer must be carried out according to the distinct approach that is proper to each of the various religions. This was the decision in 1986, and this decision cannot but remain valid today as well. The coming together of those who are different must not give the impression of a concession to that relativism that denies the very meaning of truth and the possibility of attaining it.” …

Pave Benedikt tok opp dette temaet på nytt igjen i Assisi i 2007 – les mer om dette hos www.chiesa.

The Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham

Katolsk, Økumenikk /

Som ventet opprettet pave Benedikts i dag et ‘personlig ordinariat’ for Den katolske Kirke i Engalnd & Wales. The Catholic Herald skriver om dette:

… The Congregation for the Doctrine of the Faith has issued a Decree of Erection which officially founds an ordinariate in England and Wales. It will be known as the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham, under the protection of Blessed John Henry Newman. The Ordinary, or head, of the ordinariate will be Fr Keith Newton. …

… Members of the ordinariate will be fully fledged Catholics of the Roman Rite. Ordinariate priests will be able to celebrate Mass freely in Catholic churches and Catholics attending ordinariate Masses will be able to receive Communion there.

Jeg har selv vært i Walsingham (nordøst for London), men kjenenr ikke (fromhets)tradisjonen der særlig godt. Les gjerne om stedet på Wikipedia.

Den hellige Caterina av Genova

Katekisme /

Jeg må innrømme at jeg inntil i går aldri kan huske å ha hørt om den hellige Caterina av Genova, men på onsdagens generalaudiens fortalte pave Benedikt om henne for å understreke følgende poeng: «Dear friends, we must not forget that the more we love God and are constant in prayer, the more we will truly love those who are around us, those who are close to us, because we will be able to see in every person the face of the Lord, who loves without limits or distinctions. …»

Caterina (1447-1510) hadde blitt giftet bort i ung alder til en mann som behandlet henne dårlig, og levde også selv et ganske verdslig liv de første 10 årene som gift. Men slik forteller paven om hennes omvendelse:

… Her conversion began on March 20, 1473, thanks to an unusual experience. Catherine went to the church of St. Benedict and to the monastery of Our Lady of Graces for confession and, kneeling before the priest, «I received,» as she herself writes, «a wound in my heart of the immense love of God,» and such a clear vision of her miseries and defects, and at the same time of the goodness of God, that she almost fainted. She was wounded in her heart by the knowledge of herself, of the life she led and of the goodness of God. Born from this experience was the decision that oriented her whole life, which expressed in words was: «No more world, no more sin» (cf. Vita Mirabile, 3rv). Catherine then left, leaving her confession interrupted. When she returned home, she went to the most isolated room and thought for a long time. At that moment she was inwardly instructed on prayer and became conscious of God’s love for her, a sinner — a spiritual experience that she was unable to express in words (cf. Vita Mirabile, 4r). It was on this occasion that the suffering Jesus appeared to her, carrying the cross, as he is often represented in the iconography of the saint. A few days later, she returned to the priest to finally make a good confession. The «life of purification» began here, a life that for a long time caused her to suffer a constant pain for the sins committed and drove her to impose penances and sacrifices on herself to show her love of God.

On this path, Catherine became increasingly close to the Lord, until she entered what is known as the «unitive life,» that is, a relationship of profound union with God. She wrote in her «Life» that her soul was guided and trained only by the gentle love of God, who gave her everything she needed. Catherine so abandoned herself in the Lord’s hands that she lived, almost 25 years, as she wrote, «without the need of any creature, only instructed and governed by God» (Vita, 117r-118r), nourished above all on constant prayer and Holy Communion received every day, something unusual at that time. Only years later, the Lord gave her a priest to care for her soul. …

På katolsk.no kan vi også lese om den hellige Caterina av Genova; mye om hennes liv, men ikke så mye om hennes omvendelse og åndelige utvikling.

Bilder fra diakonvielsen torsdag

Katolsk, Økumenikk /

På det første bildet blir John Broadhurst ordinert til diakon i Den katolske Kirke av biskop Alan Hopes, på bilde nummer to står han ikledd dalmatika sammen med de to andre tidligere anglikanske biskopene.


Diakonvielsen(e) foregikk i kapellet til presteseminaret Allen Hall i London, der jeg selv om mange av prestene i Oslo katolske bispedømme har studert.

Jeg har lest om dette på The Ordinariate Portal; HER, HER, HER, HER og bildene HER.

Diakonvielser i dag, prestevielser lørdag

Katolsk /

I dag vil tre tidligere anglikanske biskoper (som ble opptatt i Den katolske Kirke 1. januar) bli diakonviet, og lørdag vil de bli presteviet av erkebiskop Nichols i Westminster Cathedral i London. Og på lørdag eller litt før vil den formelle strukturen rundt disse prestene (‘ordinariatet’) bli opprettet – og deretter kan i alle fall to anglikanske biskoper til, mange prester, og tusenvis av troende strømme inn.

På Den katolske Kirkes offisielle sider for Enagland & Wales kan vi lese følgende:

… Already, three former Anglican Bishops have been received, together with some members of their families and three former Anglican women religious, into full communion with the Catholic Church on 1 January 2011. With the permission of the Holy See, they will also be ordained as Catholic Priests on 15 January 2011. A further two retired former Anglican Bishops will be received into full communion with the Catholic Church and proceed to Ordination as Catholic Priests in due course. …

Vi kan også lese:

… On or before 15 January 2011, it is expected that the Congregation for the Doctrine of the Faith will publish a Decree which will formally establish a ‘Personal Ordinariate’ in England and Wales (from here on referred to as ‘the Ordinariate’) for groups of Anglican faithful and their clergy who wish to enter into full communion with the Catholic Church.

The establishment of this Ordinariate will be the first fruit of the Apostolic Constitution Anglicanorum coetibus, issued by Pope Benedict XVI on 4 November 2009. The Constitution and the Complementary Norms published by the Congregation for the Doctrine of the Faith provide the essential norms which will enable members of the Ordinariate to preserve within the Catholic Church those elements of Anglican ecclesial prayer, liturgy and pastoral practice (patrimony) that are concordant with Catholic teaching and which have nurtured and nourished their Christian faith and life.

In time, it is expected that further Ordinariates will be established in other parts of the world to meet the desire of those Anglican communities who in a similar way seek to be united in communion with the Successor of St Peter. …

Plassering, språk, volum etc viser til det helligste

Liturgi /

Jeg ble i går oppringt av en journalist som hadde spørsmål om den tradisjonelle latinske messen; han hadde opplevd den en gang, og var spesielt forbløffet over stillheten i prestens bønner – aller mest selve Canon vil jeg tro, selv om han ikke visste hva det var. Akkurat denne stillheten og tilbaktrukketheten, eller bortvendelsen, er typisk for den tradisjonelle liturgien, men nå er dette borte – og det gjør også at messen i vår tid oppleves ganske annerledes enn før. En anglo-katolsk prest skriver om dette:

It is an idea deeply embedded in most … I think I may mean all … traditional rites, that the Eucharistic Prayer is far from being a folksy prayer which the celebrant hopes will be short enough to stop the people getting bored, and which, if he is trendy enough, he will invite them to join in saying so that they ‘feel involved’. This Prayer is a profound mystery in which the celebrant is, as it were, halfway out of this world, alone and face to face with the God whom Moses met when he climbed the mountain and entered the cloud at Sinai. Early Ordines tell us that at the beginning of Te igitur surgit Pontifex solus et intrat in canonem … surgit solus Pontifex et tacite intrat in Canonem: I am sure that I am not the only priest who, as he raises his hands at Te igitur, senses vividly that he is, like the High Priest on the Day of Atonements, entering the Holy of Holies to offer sacrifice for all the people before the Holy God who dwells in unapproachable light. The Byzantine priest enters the Royal Doors in order to sacrifice; some of the older Roman churches still possess the hooks to hold the curtains round the ciborium which concealed the celebrant from view.

I believe it can be shown that the developed form of the Canon Romanus, with its careful distinctions between nos servi tui/servitus nostra, and plebs tua sancta/cuncta familia tua, dates from the time when distance and curtains separated the celebrant and his sylleitourgoi from the People. The inaudible recitation of (most of) the Canon is a central feature of sound liturgical praxis; if it cannot be immediately restored, I suppose the next best thing is its recitation in a language not understanded of the people, or its recitation in a voice which at least does not officiously strive for audibility. … …

Fr. Hunwicke, som skriver dette, er så langt ikke blitt katolikk, selv om flere håper at det nå skal skje, og er også mer kritisk i fortsettelsen av dette inlegget enn jeg ville ha vært – kanskje fordi han altså ikke er katolsk.

Tidene forandrer seg – liturgisk

Liturgi, TLM /

ICEL (International Commission on English in the Liturgy) koordinerer bruken av engelsk i liturgien for alle engelskspråklige land i verden, og er derfor selvsagt et svært viktig organ i Kirken. Inntil 2002 var de mest kjent for å være ansvarlige for ulike moderne/ liberale ting i Kirkens liv – som den svært frie engelske oversettelsen av messen. Men siden den tid har de virket mer i konservativ retning, som med den nyeste engelske oversettelsen av messen, men jeg hadde ikke regnet med at personer derfra skulle være og arbeide for utbredelsen av den tradisjonelle latinske messen.

Men det leser jeg om her; at de skal være involvert i et seminar som skal se på bruken av den nye og (mest) den gamle formen av messen, og også se på hvordan disse to kan berike hverandre – på et presteseminar i Louisiana i USA. Seminaret skal bl.a. opp:

● Mutual Enrichment
● Hermeneutic of Continuity – Reform of the Reform – Noble Simplicity
● Ars Celebrandi
● Discussion regarding resources and on-line resources
● Low Mass Practicum
● A comprehensive introduction to the Extraordinary Form of the Mass and its liturgical principles
● An introduction to Sung Mass and Gregorian Chant
● Hands-on instruction and training in the ceremonies of Sung (and Solemn) Mass
● Overview and practice in the chants of the Sung Mass
● Training in all the altar server positions for Sung Mass
● An overview of the 1962 Roman Missal and liturgical calendar
● A complete explanation and demonstration, with practical hands-on instruction, in the ceremony of Low Mass according to the 1962 Roman Missal
● Tips and strategies for gaining proficiency in Latin

Festen for den hellige familie – dobbelt opp

Katolsk, Liturgi /

Søndag etter jul feiret vi festen for den hellige familie, og jeg holdt en preken (husker jeg) der jeg la spesiell vekt på den hellige Josef. Men i dag feirer vi samme fest på nytt igjen (når vi følger den tradisjonelle kalenderen), og på katolsk.no får vi forklaringen:

… Mot slutten av 1800-tallet opplevde man en krise i familieliv og moral, og ekteskapslovene begynte å endres, blant annet med skilsmisselover. Kirken tok opp kampen på mange områder, og på det liturgiske område ga det seg utslag i at Festen for Den hellige Familie ble innført i 1893 av pave Leo XIII (1878-1903). Den ble lagt til tredje søndag etter Herrens Åpenbaring, det vil si mot slutten av januar. Men feiringen var valgfri, og ble bare innført i de bispedømmer som spurte Roma om å få lov til det.

I 1914 flyttet pave Benedikt XV (1914-22) festen til 19. januar, men i 1921 flyttet han den til første søndag etter Herrens Åpenbaring. Samtidig førte han den inn i den universelle kalender og gjorde den obligatorisk for hele Kirken. Etter nyordningen av den kirkelige kalender i 1969 feires dagen på søndag etter juledag. …

I kveld skal jeg fokusere mer på krisen i selve ekteskapet i vårt samfunn, og ta utgangspunkt i noe som skjedde sommeren 2008, da kampen mot den nye ekteskapsloven i Norge var på det mest intense – se gjerne innlegget jeg holdt på torget i Stavanger om dette.

«Kristus blir døpt, ikke for å helliggjøres av vannet, men for selv å helliggjøre vannet»

Liturgi /

Den hellige Maximos, biskop av Torino (ca 400) skriver om Jesu dåp:

… Det er naturlig at denne festen følger kort tid etter dagen for Herrens fødsel – med noen års mellomrom, selvsagt, men på samme tid av året – og jeg mener at også denne festen kan kalles for Herrens fødsel. Den gang ble han født på menneskevis, i dag fødes han på nytt gjennom sakramentene; den gang ble han satt til verden av jomfruen, i dag blir han unnfanget ved mysteriet. Den gang da han ble født som menneske, beskyttet hans mor Maria ham i sitt skjød; nå da han unnfanges etter mysteriet, omfavnes han av Gud Faders røst som sier: ”Dette er min Sønn som jeg har behag i; lytt til ham”. Da han var født, kjærtegnet moren ham på sitt myke fang, nå tjener Faderen Sønnen ved sitt kjærlige vitnesbyrd; moren holdt ham opp slik at de vise menn kunne tilbe ham, Faderen åpenbarer ham slik at folkeslagene kan dyrke ham.

I dag kom altså Herren Jesus for å døpes; han ville vaske sitt hellige legeme rent i vann. Noen ville kanskje si: ”Hvorfor ville han døpes, han som er hellig?” Hør da bare! Kristus blir døpt, ikke for å helliggjøres av vannet, men for selv å helliggjøre vannet, og for å rense det vann han berører, ved hjelp av sin egen renselse. Kristi innvielse er nemlig enda mer vannets innvielse som element. For når frelseren vaskes, er det allerede alt vann som renses med henblikk på vår dåp. Kilden renses, slik at den senere skal kunne tjene folkeslagene til renselse ved dåpens nåde. Kristus går altså først gjennom dåpen, slik at de kristne folk tillitsfullt kan følge etter. …

Knele, stå eller sitte under en sunget messe

Liturgi, TLM /

Jeg gjør de siste forberedelser til den tradisjonelle latinske messen i kveld (i St Joseph kirke i Akersveien kl 19.00), og har bl.a. trykket opp et ark med informasjon om når man kneler, står eller sitter under messen – og jeg skal nevne et par ting i forb. prekenen.

Mye er likt det vi kjenner fra novus ordo, men følgende ting bør folk bite seg merke i: man kneler ved starten av selve messen fram til gloria, man kneler fra starten av Sanctus, gjennom den eukaristiske bønnm under fadervår og kommunionen, og til sist kneler man også under velsignelsen i slutten av messen. Hele oversikten kan sees under.

Stå – Under inngangsprosesjonen
Stå – Under Asperges
Knele – Fra starten av messen til Gloria
Stå – Når Gloria intoneres (Hvis forsamlingen synger, står de under hele gloria. Hvis bare koret synger, setter folk seg når presten setter seg.)
Stå – Dóminus vobíscum and kollekten(e)
Sitte – Når epistelen og graduale synges
Stå – Når evangeliet synges
Sitte – Under preken og kunngjøringer
Stå – Credo (Stå eller sitt som ved gloria.)
Stå – Dominus vobíscum, Orémus
Sitte – Under offertoriet (Man reiser seg når forsamlingen insenseres.)
Stå – Prefasjonsdialogen og prefasjonen
Knele – Sanctus, kanon, Fadervår, kommunion
Stå – Dóminus Vobíscum og Postcommunion
Knele – Velsignelsen
Stå – Det siste evangeliet og utgangsprosesjonen

Jeg fikk nettopp et tips om et par ting til som er annerledes i den gamle messen, og som bør nevnes:

Menigheten synger IKKE med på Fadervår – bare på den siste setningen: Libera nos a malo.
Man sier IKKE Amen når man mottar kommunion – for presten sier Amen.

Herrens dåp: Døperens tanker

Liturgi /

Det var på denne dagen, 9. januar, at jeg feiret min aller første messe, min primitz, og i år 2000 var det også samme søndag, festen for Herrens dåp. Jeg har notatene fra min preken den dagen, men har ikke tenkt å se på dem – jeg hadde ikke mye tid eller krefter til å tenke på prekenen den dagen, og ingen nevnte for meg at det er vanlig at en annen prekst preker i en slik første messe.

I år har jeg på nytt sett på en preken av den hellige Gregor av Nazianz (300-tallet) på denne festen, der han bl.a. prøver å sette seg inn i Johannes døperens tanker denne dagen:

… Kristus blir opplyst [i dåpen], la oss skinne sammen med ham! Kristus døpes, la oss gå ned i dåpens bad sammen med ham! Johannes er i ferd med å døpe, Jesus nærmer seg. Muligens er det for å helliggjøre døperen, men helt klart er det for å helliggjøre den gamle Adam og begrave ham helt og holdent i vannet. Men før han helliggjør dem og for deres skyld, helliggjør han elven Jordan. På samme måte som han var Ånd og kjød, slik innvier han ved Ånd og vann.

Døperen vegrer seg, Jesus står på sitt. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, sier lampen til solen, røsten til ordet, brudgommens venn til brudgommen, den største av dem som er født av kvinner, til den førstefødte av all skapningen, han som hoppet i morsliv, til ham som allerede i morsliv ble tilbedt, han som har gått forut og igjen skal gå foran, til ham som nå blir åpenbart og som atter en gang skal åpenbares. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, underforstått: ”og for din skyld”, for han visste nemlig at han skulle motta martyriets dåp, eller, på samme måte som Peter, visste han at det ikke bare var hans føtter som skulle vaskes. ….

Hvordan oppleves det å feire en tradisjonell latinsk messe?

Liturgi, TLM /

Det er ikke så mange som kan svare på det spørsmålet, for det er ikke mange katolikker som er prester – og det er heller ikke mange prester som har opplevd det. Jeg tenkte på dette da jeg nylig hva en prest i USA skrev om sin opplevelse:

…first time: Deacon at a Solemn High Mass! A bit of training from a very good MC, and off we went. To say it is different than the NO Mass is, umm, selling it a bit short. I am still trying to get my head around the experience.

First thought: strangely, it is much harder to ‘pray’ this Mass than the NO as a priest. At least these initial run throughs (with rusty Latin), I am so concerned with the Rubrics, the hand positions, the genuflections, the kissing the altar, hand, etc., I’m trying to get through it rather than ‘pray’ it. In TLM, it is not about the priest, it is about the ritual, the ceremony, the prayers; entering into a timelessness, almost. The prayers are beautiful in their wording, if sometimes wordy, even in the Latin (which can really get me toungue tied!)

Another thought, from a friend who was attending her first TLM: Afterwards, as we were digesting the experience over sandwiches at Cinci’s oldest bar, her comment was: ‘It seemed, ummm…, more masculine.’ …

Selv har jeg aldri feiret en høymesse (levittmesse) med prest, diakon og subdiakon, stille messer har jeg feiret over 100 av – så de oppleves ikke så annerledes og kompliserte lenger – men en missa cantata opplevde jeg de 3-4 gangene som overraskende komplisert – det er noe med samspillet med koret og ministrantene som må øves inn, og musikken som man ikke behersker før man har lært den. Men når jeg i kveld feirer en missa cantata i St Joseph kirke, håper jeg at den skal oppleves enklere.

Skroll til toppen