I Morgenbladet sist fredag kom tredje og siste del i en artikkelserie om Den katolske Kirke. Her er noen sitater fra sist fredag; det er seniorprofessor og katolikk Kari Børresen som svarer på spørsmål – mine kommentarer i [klammer]:
Etter konsilet var dette et åpent spørsmål i kirken. [Jeg kjenner ikke til at Kirken noen gang har vært i nærheten av å ordinere kvinner til prester, heller ikke noen gang seriøst vurdert det.] Men i 1994 nedla Wojtyla [i dokumentet Ordinatio Sacerdotalis fra mai 1994] – Johannes Paul 2 – forbud mot debatt om kvinnelige prester, og dette ble innskjerpet året etter av kardinal Ratzinger, den nåværende paven. Wojtyla sa – og Ratzinger bekreftet det – at forbudet tilhører det sentrale trosinnhold. [Jeg kjenner ikke til at kardinal Ratzinger forsterket dette; det var vel heller ikke nødvendig, etter at pave Johannes Paul II hadde sagt så klart fra allerede.]
– De forutsetter altså at Jesus er androsentrisk! De sier at kirken ikke har frihet til å ordinere kvinner fordi han ikke ville ha kvinnelige prester. Derfor ordinerte Jesus ikke sin mor! Følgelig fastslo Vatikanet i fjor at forsøk på ordinasjon av kvinner er en verre forbrytelse mot prestevielsens sakrament, enn klerikal pedofili. Dette viser at kvinnekjønn defineres som en kultisk perversitet, sier hun. [Dette er (selvfølgelig) bare tull. Det eneste disse to tingen har felles, er at de (sammen men flere andre temaer) ble nevnt som ting som går mot Kirken tro og lære.]
Det teologiske armslaget i kirken er altså blitt vesentlig redusert de siste tiårene. Ifølge Børresen er Vatikan-katolisismens store problem at den vil opprettholde forbudet mot kvinnelige prester, samtidig som de teologiske premissene er forlatt. [Er det argumentene som kommer i neste setning som er forlatt; har Kirken virkelig hatt slike synspunkter, diskuterte man overhode dette i middelalderen?] Fra senantikken og middelalderen bygger kirkerettens argumentasjon på at kvinner i skaperordningen skal være underordnet i både kirke og samfunn. Derfor kan de ikke agere som prest «i Kristi sted». [Pave Johannes Paul II brukte ingen slike argumenter i 1994.]
– Når tror du Vatikanet endrer sitt syn på kvinnelige prester? …..
– Vatikanets angst tyder kanskje på at det vil gå meget raskt.
– De er under press?
– Ja, fordi de innser at kirkens hierarkiske system kan kollapse. Hele den katolske og ortodokse teologi er jo strukturert av monoteistiske kjønnsroller, hvor menn og kvinner har helt forskjellige rettigheter og plikter. [Det er vel tvert i mot slik at standpunktet om at bare menn kan blir prester står svært sterkt i dag – både hos oss katolikker og hos de ortodokse.] Her mangler Vatikan-katolisismen fullstendig de troendes tilslutning, såkalt consensus fidelium. Alle opinionsundersøkelser i katolske kulturland viser flertall for kvinnelige prester, sier hun. … [Jeg tror Børresen ser seg blind på en liten gruppe hun selv tilhører. I praksis er det ikke noen debatt om dette spørsmålet i 2011.]
Første gang jeg har sett tittelen «seniorprofessor» – er det en ny norsk oversettelse av «professor emeritus» (eller «emerita» i dette tilfelle)?
Jeg ser at Børresen kritiserer at «den katolske og ortodokse teologi er … strukturert av monoteistiske kjønnsroller«. Mener hun at katolikker og ortodokse burde være mer… polyteistisk orientert? Eller har journalisten (Cand.Theol. Tor Øystein Vaaland) sitert henne feil? Jeg forstår uansett ikke hva som er meningen med dette utsagnet.
Jeg ser frem til Morgenbladets artikkel hvori de kritisk tar en titt på solens tendens til (riktignok rent figurativt) å stå opp i øst og gå ned i vest og hva Kirken kan gjøre for å endre dette for å innføre et mer moderne demokratisk system for soloppgang og solnedgang, eller den forferdelige diskrimineringen i mannens mangel på livmor! :-) Ja da, ja da, jeg vet godt det er urettferdig ettersom jeg ikke kan forvente at verden skal forstå at kvinner ikke kan ordineres, men man skulle virkelig tro at katolikker skulle kunne klare å begripe at ikke alt kan formes etter det nåværendes samfunns syn på virkeligheten. Som konvertitt kan jeg bare ikke forstå hvorfor katolikker lider av den villfarelse at sannhet er et anliggende for demokratisk avstemning.
Nå burde jeg vokte meg vel for å komme med personangrep, men det er karnevalstid, og jeg begriper ikke helt hvordan Morgenbladet fant frem til fru Børresen. Av alle mulige norske katolikker man kunne ha intervjuet, fant man altså frem til henne.
Min begrensede kjennskap til fru Børresen skriver seg fra noen få, rent faglige sammenhenger for noen år siden. Da gjorde hun et stort nummer av, og en ikke så rent liten kokettering med, å være ikke-praktiserende katolikk og kritisk til det meste av hva Kirken sto for. Den vanlige leksa: først og fremst kvinnelige prester, dernest gifte prester, kondomer (hvorfor er de alltid så opphengt i kondomer – det er jo ellers en vrimmel av preventive midler derute og i min tid på skolen ble vi alltid advart mot kondomer fordi de er det minst sikre midlet), aksept av homofil praksis, paven og kardinalene som «gamle menn» som ikke forstår seg på livet og verden. (Sånn by the way, er «gamle kvinner» bedre egnet i så måte?) Ikke noe spesielt avansert med andre ord, men alltid like populære temaer selvsagt.
Katolisismen var ikke tema i disse faglige fora. Når hun temmelig høyrøstet tok det opp likevel, fikk jeg et bestemt inntrykk av at hensikten var å påkalle oppmerksomhet omkring egen person. Ikke egen person i betydning av kritisk og derfor ikke-paktiserende, men rett og slett oppmerksomhet om egen person. Et antikatolsk perspektiv en god metode for å oppnå dette. Hun var også, hvis ikke jeg husker feil, statsstipendiat på dette tidspunktet. Det er virkelig godt mulig at jeg husker feil på akkurat dette punktet, kunne ha googlet dette, og det er da heller ingen stor sak, men det kan forklare den noe underlige tittelen Morgenbladet gir henne, seniorprofessor.
Dermed (fordi Morgenbladet konsekvent tyr til notoriske outsidere som sine kilder til katolisismen) viser artikkelserien kun èn ting, nemlig at Morgenbladet opplever katolisismen som noe uendelig eksotisk, og derfor helt uten relevans. Dermed noe man ikke trenger å utvise intellektuell redelighet ovenfor. Litt sånn som når læreren i den gamle barneskolen fortalte om rare dyr og folk i Afrika. Fortellingen om Afrika appellerte til en barnslig og uvitende stereotyp hos barn uten mulighet til noen annen respons enn å akseptere det fremsatte. Derfor mener jeg at en slik artikkelserie om katolisismen som den i Morgenbladet, egentlig ikke burde være mulig å skrive i 2011. Ikke engang her i Norge. Ikke nå.
En slik artikkelserie i Morgenbladet i 2011 rimer dårlig med Bladets image som et anderledes kvalitativt tidskrift som ligger i front. I tillegg unnlater artikkelseriens seg heller ikke for en annen banal og stereotyp modell; Den katolske kirken beskrives konsekvent som «ledelsen» mot røkla, regimet mot folket.
Så, spørsmålet er hvorvidt dette er noe å hisse seg opp over. For meg bekrefter artikkelserien bare at det redaksjonelle selvbildet av et magasin og tidskrift i front, selvfølgelig ikke stemmer. Morgenbladet har gjennom lengre tid nå demonstrert at det tilhører mainstream media på meningsinnhold. Litt mer elegant språk og med skarpere vidd kanskje, men ellers klart og tydelig innenfor en diskurs – i Focault´lsk betydning. På den annen side er det alltid grenseløst provoserende å bli omtalt så lite profesjonelt og uvitende. Men noen debatter er rett og slett nesten umulige å ta nettopp fordi stereotypen er så uvitende at en nærmest må innføre et nytt kunnskapsparadigme for å nå frem. Dette nye kunnskapspradigmet er forlengst etablert også i Norge. Men det hjelper ikke Morgenbladet som med all tydelighet er innefor det gamle diskursen og paradigmet om katolisismen som noe tilnærmet klin umulig, snålt og undertrykkende, altså eksotisk og ikke av denne verden.
Enig Anna. Det virker som om man bestreber seg på å innføre den samme antagonisten (mørekmenn contra folkekirken) i den katolske kirken som har gjort i den norske statskirken. Og i sistnevnte har det jo gjort underverker for slike som Børresen. Jeg har i det siste lest meg litt opp på den teologiske retningen Radical Orthodoxy, som er sterkt kritiske til Novus ordus og deler av vatikankonsileet, samtidig som de er overraskende radikale på endel andre området. Cathrine Pickstock som skriver fantastisk om eukaristien for eksempel, er faktisk for kvinnlige prester, selv om hun i motsetning til Børresen ikke synes kvinne»forbudet» er en skandale eller noe som absolutt må forandres. Morgenbladet kunne hvis de ønsket ha vist hvor komplisert disse spørsmålene er i kirken ( da mener jeg først og fresmt liturgi og arven fra den andre vatikankonsilet) for sine lesere, for eksempel ha presentert denne voksende og innflytelsesrike retningen og de debattene den har vekket.
Anna!
Velvalgte ord fra din skarpskodde penn!
Storkoste meg, rett og slett….! Og jeg er så enig, så enig med deg!
Jeg vil gjerne få fremheve fire momenter fra din godt formulerte analyse;
– «…Derfor mener jeg at en slik artikkelserie om katolisismen som den i Morgenbladet, egentlig ikke burde være mulig å skrive i 2011. Ikke engang her i Norge. Ikke nå.
En slik artikkelserie i Morgenbladet i 2011 rimer dårlig med Bladets image som et anderledes kvalitativt tidskrift som ligger i front. I tillegg unnlater artikkelseriens seg heller ikke for en annen banal og stereotyp modell; Den katolske kirken beskrives konsekvent som “ledelsen” mot røkla, regimet mot folket.
…For meg bekrefter artikkelserien bare at det redaksjonelle selvbildet av et magasin og tidskrift i front, selvfølgelig ikke stemmer. Morgenbladet har gjennom lengre tid nå demonstrert at det tilhører mainstream media på meningsinnhold. Litt mer elegant språk og med skarpere vidd kanskje, men ellers klart og tydelig innenfor en diskurs – i Focault´lsk betydning.
…Dette nye kunnskapsparadigmet er forlengst etablert også i Norge. Men det hjelper ikke Morgenbladet som med all tydelighet er innefor det gamle diskursen og paradigmet om katolisismen som noe tilnærmet klin umulig, snålt og undertrykkende, altså eksotisk og ikke av denne verden.» —-
Ja, Morgenbladets tendensiøse og sterkt vinklede artikkelserie om Den katolske Kirke, er en gedigen skivebom, egentlig. Så kan man da spørre seg; Er «faktagrunnlaget» så gebrekkelig og unyansert, også når andre tema behandles «seriøst» – av dette engang i tiden så kulturkonservative og respekterte presseorgan?! Ja, for hvis så er tilfelle, så er ikke ord som «etterrettelighet» og «troverdighet» noe, som i så fall står særlig høyt i kurs.
Vi har jo Aftenposten, hvor linjeskiftet de siste par tiår er påtagelig, og hvor tidligere stalinister av AKP-skolen sitter i avisens ledelsen, såvel som i Redaktørstolen. Morgenbladet er ment å skulle gå ennu mere i «dybden», intellektuelt sett, med stoff og kommentarer «bak nyhetene». Men avisen Morgenbladet er i tillegg, også ment som en «motvekt» mot «den folkelige røst», som man i dag kan følge på internett, gjennom blogger og andre forum, som eksempelsvis Verdidebatt.no og Document.no.
Det er på denne bakgrunn vi må se, at så mange fra det gamle kulturradikale miljøet, får «breie» seg, og – nettopp, får bruke Morgenbladet som et slags mikrofonstativ, uten noe særlig korrektiv av «brysomme» motforestillinger fra mer jordnære opponenter. Slik sett, så er Morgenbladet blitt 68-generasjonens siste talerør – i en modernisert tabloid form av i dag, men fra gårsdagens kultur-marxspiste konsensus, som nu naturligvis er i ferd med å bli ganske så passé.
Media av i dag, har vel aldri tidligere vært mere likerettet og konformistiske – i sin journalistiske form og utøvende praksis, hva gjelder objektivitet og saklig opplysende virksomhet. Journalistene informerer ikke lengre seriøst og sannferdig, men er blitt meningsaktører og har påtatt seg påvirkerens rolle. Den journalistiske objektivitet, upartiskhet og yrkesetikk, som troverdige nyhetsformidlere, har måttet vike for den enkelte journalists venstrepolitiske subjektivitet, og er dermed blitt tendensiøs og politisert.
Pressen er derfor i dag blitt den rådende multikultur og relativisme sin fremste forklarere og forsvarere. Og som et resultat av dèt, har disse skriveføre knekter dermed blitt det politisk-korrekte systemets siste forsvarsskanse; Hvor det norske folk for en hver pris skal oppdras til «den rette tro» – og attpå til betale for det! Sannheten er altså selv blitt relativisert som begrep.
Så Takk igjen, Anna – for din kommentar, og – det er meget hyggelig å se deg igjen her på bloggen til Pastor Moi. :)
Hilsen Tor
Jeg har ikke Morgenbladet og har derfor ikke tilgang til hele reportasjeserien. Selv om jeg synes katolikker som krever at Kirken skal endre sin lære om kvinnelige prester er å ligne med katolikker som ønsker at Kirken skal endre andre deler av virkeligheten, skjønt jeg vet jo at de ikke selv ser det på samme måte, så synes jeg selvsagt ikke det er merkelig at en sekulær presse tar for seg noe så fremmed for dagens sekulære virkelighetsoppfattelse. Således burde jeg heller bemerket at jeg ser frem til reportasjon hvori de intervjuer katolikker som kritiserer Kirkens manglende vilje til å endre solens figurative tendens til å stå opp i øst og gå ned i vest.
Ordinasjon av kvinner er en av de tingene det nesten er å vente at de skal fokusere på og finne frem til en eller annen katolikk som vil tale for, selv om det som bemerket er til dels særdeles merkelige argumenter Børresen bruker, så jeg vil nesten si at hun undergraver sitt eget «synspunkt», skjønt folk ofte er villig til å tro det meste. Så problemet er jo ikke i og for seg selv at de leter frem til en slik katolikk som vil tale for samfunnets virkelighetsoppfatning. Det er bare å vente ettersom det er en analyse av katolisismen foretatt utenfra, og med en virkelighetsoppfatning og prioritering som er ganske annerledes, om enn i ulik grad, og et syn på katolisismen som en verdenstolkning og ikke som noe som virkelig formidler objektiv sannhet.
Problemet oppstår først og fremst om en slik reportasjeserie leter frem mennesker som er imot Kirkens lære på dette og andre punkt, men som fremdeles foregår å snakke for og som katolikker og om katolisismen, uten også å gå inn i hva Kirken egentlig har å si om disse sakene og uten å intervjue personer som holder seg til Kirkens lære og derfor snakker for denne.
Det er jo det som ville være naturlig å gjøre om man så på en religion utenfra og ville foreta en objektiv analyse. Om jeg skulle skrive en noenlunde objektiv analyse av hva en Protestantisk trosretning eller en retning innen Islam står for, så kunne jeg nok kommet med mange feil ettersom jeg ikke visste nok i dybden om det jeg skrev om og man kan misforstå mangt og meget når man prøver å lære seg en helt annen virkelighetsoppfatning utenfra, men jeg ville jo forhåptenligvis gjort et forsøk på å finne ut hva de ulike gruppene offisielt stod for i forhold til hva ulike enkeltmennesker eller mindre grupper mente og holdt.
Når det gjelder Kirken,så er jo dette mye enklere ettersom vi går ut fra Kirkens læreautoritet og man derfor har mange faste referansepunkter i forhold til det som er definert. Om man så ikke tror på Kirkens læreautoritet og at hun formidler noe som er sant, så skulle det ihvertfall være mulig å finne ut litt om hva Kirken faktisk lærer og ikke bare finne dette ut fra dem som er mot hennes lære og som naturlig nok ofte ikke gir et særlig rettferdig bilde av det de motarbeider. Om man så i tillegg ville illustrere at mange som offisielt er katolikker ikke står for det samme, så er det så sin sak og det er forståelig at dette vil inngå i en analyse utenfra, men det bør her ihvertfall være en viss balanse for at analysen skal kunne kalle seg enten objektiv eller informativ.
Så, har Morgenbladet intervjuet noen som faktisk står for det Kirken lærer på et så viktig og (i forholdet til samfunnet rundt oss) ømtåelig punkt som at kvinner ikke kan ordineres? Eller er det eneste leserne får vite om dette noe som kommer fra et menneske som faktisk ikke holder seg til det Kirken lærer og som vi kan se, og man kunne forutsi, ikke gir et rettferdig bilde av det hun er imot?
Andreas – ja, en slik vinkling som den du foreslår ville også vært interessant for oss katolikker å lese. Og en god del andre som liker å holde seg underettet om hva som rører seg i verden. Merkelig at Morgenbladet ikke tenker på foresten – det er ikke rent få akademikere blant norske katolikker, og ikke alle heter Børresen og Tjørom, for å si det slik. Jeg slenger på i denne sammenhengen gammelt nytt om de katolske feministene og teologene som kom frem til, nettopp fordi de var både feminister, teologer og katolikker, at de ikke kunne gå inn for kvinnelig presteskap. Begrunnelsen var at presten i Den katolske kirken er en tjener med lydighetsløfte, kyskhet og fattigdom, og dermed uforenlig med feminismens kamp for å få kvinner nettopp ut av slike posisjoner. Saken «eksploderte» i 1995 i The New York Times fordi det var profilerte damer som sto bak dette. Jeg lurer på om ikke Elizabeth Schûssler Fiorenza var en av dem.
Men et slikt perspektiv ville jo presentert Den katolske kirken som en arena for tenkning og filosofier med relevans langt utenfor katolikkers egne rekker og temaene i seg selv. Den katolske kirken som relevant verdensaktør. Og det ville jo vært veldig ut av boksen-tenkning for vårt hjemlige mainstream media – Morgenbladet inklussive.
Det er jo nesten til å le seg ihjel av. Det er lenge siden 1995 nå, men jeg skal vedde på at nesten ingen i norske medier eller andre feminister kjenner til dette. I en sånn sammenheng kunne det til og med vært et poeng å dra inn Børresen. Litt sånn Hjernevask. Som Hans Rustad i Document.no sa i et intervju en gang om sin tid i NTB; især utenlandske nyheter ble alltid omformet så de skulle passe norske forhold.
Tor – MARXSPIST! Fabelaktig! At mange etterhvert hopper av mainstream media ser vi jo. Fordi de er marxspiste, og folk begynner å bli lei av det. Internet er bl.a oppfunnet, og folk er ikke lenger avhengige av den gamle læreren som forteller om rare dyr og folk i Afrika. Selv har jeg begynt å kommentere litt på Minerva, og når jeg får bedre tid etterhvert hiver jeg meg på Document også (ser foresten dine innlegg der, tror jeg, under annet nick, men med umiskjennelig stil og preg. Veldig bra!) Jeg vil nok skrive på denne bloggen av til også, sånn som nå, når det dukker opp noe av interesse.
Kirsten,
– Enormt morsom kommentar om solens tendenser :)
Anna,
– Hyggelig å se din friske penn og kvasse formuleringer på bloggen her igjen!
Heldigvis er vi ikke lenger henviste til umælende å godta medienes fremstillinger lenger, slik du påpeker.
Jeg kjenner faktisk ikke til noen av dem av mine bekjente jeg regner som informerte mennesker som henviser til hva mainstream’en skriver, inkludert dem som faktisk egentlig befinner seg der selv. Merkelig nok tåler de også mindre av sine egne marxistiske analyser.
Tor,
– Morgenbladet som annerledes kvalitativt blad… Veldig viktig at det punktet belyses. Morgenbladet ser jo på seg selv som litt «avantgarde» og «bedre» enn de andre mediene, men i virkeligheten er de så mainstream som det går an. The Party Line med mer avanserte setninger.
Den teknikken Andreas beskriver med «mørkemenn contra folkekirken» har jo vært et suksessrikt formular for undertrykkelse og ensretting i selverklærte demokratiske institusjoner som f.eks statskirken. (Når ble Jesus demokrat og når ble rett og galt avgjort ved flertallsavgjørelser?) Senest i denne uken har det vært skriverier om nettverket Carissimi.
I politikken er det som kjent » «folket» mot makta «, der revolusjonistene definerer «folket» som det de selv mener og «makta» som meningsmotstanderne. I virkeligheten er jo forholdet motsatt, for alle vet hvem som har definisjonsmakten.
Dog har styrkeforholdet begynt å rokkes ved og dissenterende oppfatninger slår stadig større sprekker i muren.
Vel, (jeg kommenterer bl.a p. Arne Marco her for å slippe å spre meg i ulike tråder) som J.A.Snoen har tatt opp på Minerva for en stund siden, er en del journalister også aktivister. Vi har et problem når aktivisten vinner over journalisten, og det er et enda større problem hvis dette skjer ubevisst. Som jeg tror det i mange tilfeller gjør. «Folket mot makta»-modellen, eller ledelsen mot røkla som jeg skrev over, er en inngrodd modell i Norge etter Andre verdenskrig. Den gjennomsyrer alt og alle innholdsmessig og didaktisk, og bæres frem i en hver sammenheng. Man tenker i fiendebilder. Dette er ikke en klisjè engang. Det er sånn. Man må faktisk ha kjennskap til at det er sånn for å kunne gå utenfor den boksen, det paradigmet. Men stadig flere gjør det jo.
Den katolske kirken ser ut som en opplagt maktutøvende institusjon, tror jeg, hvis man dessuten bevisst eller ubevisst godtar det protestantiske kunskapsparadigmet om en «kirke». Protestantismen har en helt annen og politisk kirkeforståelse hvor «kirken» nettopp er en «ledelse» (og ikke Guds folk) og regjeringens (opprinnelig fyrstens) forlengede arm pga det protestantiske prinsippet om at «Folket skal tro det fyrsten tror». Den katolske kirken med sitt prestelige hierarki, iført sine gallaregalier (type Paven på midnattsmessen med et tog av kardinaler og lignende store anledninger) må fremstå for et menneske med et protestantisk kirkesyn som all verdens kongedømmer samlet i ett, og med en dæsj av Tusen og en natt på toppen. For den programatiske feministen blir det selvsagt en skandale at kvinner er utestengt fra å kunne iføre seg et utstyr som signaliserer den aller høyeste hierarkiske tilhørighet blant 1,3 milliarder mennesker.
Dette ble kommentert på en amerikansk blogg engang. Kravet om kvinnelige prester ser ut til å stirre seg blinde på at kvinner ikke kan iføre seg Kirkens seremonielle regalier. Uttrykket at de kun vil at kvinner skal sitte i Kirkens «boardroom» synes jeg var treffende. Det uglamorøse livet som ensom sogneprest i et digert sogn som ikke engang har råd til egen sekretær er ikke helt med i bildet. Kort sagt, offeret i tjensten, sjelesorgen, den personlige ensomheten som kan inntreffe og de uendelige arbeidsdagene – og da har vi enda ikke kommentert selve forutsetningen for det hele, nemlig kallet – alt dette som praktregaliene symboliserer, er aldri oppe og fremme i feministiske «krav» om kvinnelige prester.
Disse aspektene burde være et riktig så saftig eple å bite i for en journalist – særlig etter at Hjernevask viste at slikt er populær journalistikk. Det er nesten ikke til å tro at Morgenbladet velger vekk et hav av muligheter for å kjøre banal aktivisme istedet. Men nærmer man seg Kirkens tro og kultur seriøst, kommer man også farlig nær det siste tabu, Kristus. Det er vel der hunden ligger begravet. Mange er redde for å bli smittet. Og siden den antikristne (den antikatolske) propagandaen er så sterk, tror jeg mange mennesker er reelt engstelige for hva det innebærer å være (katolsk) kristen, hva det vil si eller utgjøre for dem i deres liv.