P. Arne Marco Kirsebom har på sin blogg for et par dager siden lagt ut en artikkel om hvordan man bør vurdere Vatikankonsilet. Han starter slik:
Med denne teksten vil jeg forsøke å formulere noe skriftelig som jeg spør meg rundt Det annet Vatikankonsil og dets mottagelse. Bakgrunnen er bl.a. eksistensen av en bevegelse som “Også vi er Kirken” som krever opphevelse av sølibatet, ordinasjon av kvinner, homofilt samliv osv. Og som påstår at disse krav skulle være i noe som de kaller konsilets ånd. Dessuten er i disse dager oppstandelse i Tyskland fordi 143 teologer har undertegnet et memorandum som til dels krever de samme tingene. …
Han skriver så videre om et par ting som kan forstyrre en korrekt forståelse av konsilet:
… For det første er ikke konsilet dukket opp ut av det blå, selv om pave Johannes XXIIIs ønske om å kalle inn et konsil kom som en stor overraskelse. Mange av strømningene som førte til konsilet har sikkert utviklet seg i løpet av hele det tyvende århundrede frem til konsilet ble virkelighet … Et spørsmål blir derfor: har det før konsilet eksistert forventninger, lengsler, tanker etc., til hva konsilet ville gjøre, men som faktisk konsilet ikke gjorde eller uttalte, men som usjekket har ført til at enkelte tror at konsilet faktisk gjorde det? Altså at “konsilets ånd” er noe som faktisk ikke var konsilets?
Det neste spørsmålet knytter seg til den umiddelbare tiden etter konsilet. Hvilken rolle spilte konsilets avslutning i 1965 og den såkalte 1968 revolusjonen (eller hva man måtte kalle den) som kom ikke lenge etter? Er 1968 et filter som fører til at mange feilleser Det annet Vatikankonsilets dokumenter og intensjoner og derfor lager en “konsilets ånd“, som ikke er basert i katolsk tro og forståelse? …
Interessante vurderinger syns jeg (og godt formulert), når vi snart 50 år etterpå skal prøve å forstå konsilet korrekt. (Men P. Arne Marco skriver også noe om erkebiskop Lefebvre og hans medarbeidere, som jeg ikke opplever som så presist. De ønsket vel aldri å opprett sin egen kirke! Det er vel heller slik at om de hadde blitt møtt på en vennligere måte rundt og etter 1970, hadde det kanskje aldri oppstått noen alvorlige problemer mellom dem og resten av Kirken.)
Ingen egen kommentar, men her får man et interessant innblikk i noe som skjedde like FØR konsilet:
The forgotten Roman Synod of 1960, called by Pope John XXIII in anticipation of Vatican II
Det dreier seg om et langt sitat fra denne boken: Iota Unum : a study of changes in the Catholic Church in the 20th Century / Romano Amerio. – Sarto House : Kansas City, 1996.
Jeg er overbevist om at det ikke er tilstrekkelig å være teolog for å forstå Annet Vatikankonsil; man må også være historiker. Ellers blir det å lese konsildokumentene en øvelse i teksttolkning inspirert av enten sola scriptura-prinsippet eller «ånden fra konsilet» (som er en annen måte å si «den overleverte tradisjon fra konsilfedrene») – begge vil være utilstrekkelige.
P. Arne Marco Kirsebom har noen interessante betraktninger på sin blogg, vedrørende det siste Vatikankonsilet og ”konsilets ånd” som i ettertid er blitt så misbrukt og om-fortolket.
Kommentatoren Jan Frederik har så rett, når han her på Pastor Moi sin blogg skriver følgende; “Jeg er overbevist om at det ikke er tilstrekkelig å være teolog for å forstå Annet Vatikankonsil; man må også være historiker.” –
Piusbrødreskapet FSSPX ville jo egentlig bare fortsette den katolsk-kirkelige praksis, som i hovedtrekk var gjeldende før Det annet Vatikankonsil; Som en fortsatt tradisjonsbevarende institusjon, både hva gjelder liturgi, troslære og den seremonielle praksis. Å anklage FSSPX for å ville “bygge en ny Kirke”, er en ren skivebom – og historisk usant. Å bygge en “ny kirke” – var det de kulturradikale krefter som ville. Og – som de langt på vei nesten lykkes med, både her og der. Organisasjonen “Også vi er Kirken” er en ytterligere avskalling til venstre, hva gjelder relativismens likhets-dogmatikk.
Erkebiskop Marcel Lefèbvre var en slags ”motreformasjonens” talsmann i forhold til denne liberaliseringens-prosessen fra den gang, som man nok både ser og opplever tydeligere i dag, når fasiten etter 40 år virke og “prøvende praksis” foreligger, og dette sistnevnte er for øvrig ganske så vel dokumentert. Pave Benedikt XVI sin “reform av reformen” må da nok også sees, i denne lineære kontekst.
Så – man kan garantert skrive mye om FSSPX og ha delte oppfatninger om deres klerikale virksomhet, men rett bør være rett, når man omhandler dets historiske forløp og beveggrunnen bak, Pius X selskapets tilblivelse!
Tor
Det er egentlig ganske rart at man må «spørre seg» i det hele tatt om hvordan konsildokumentene skal tolkes. Når man leser for eksempel dokumenter fra det tridentinske konsil, er man ikke akkurat overlatt til egne puslete tolkninger og gnagende tvil. «Mener man det og det – pang, anathema sit!» Intet så festlig, befriende og betryggende som en ekte pastoral omsorg fra de store helgenes tid… O Carlo Borromeo, in adiutorium meum..!
Hver generasjon har sin måte å utrykke seg på, sin mentalitet etc., 50 år siden er 50 år siden, 1960-tallet svunnen tid, nye tider her og med dem nye biskoper, nye helgener. O velsignede tempora, o progressio! Lengter man etter å få «lesningsveiledning» til det siste konsilets dokumenter, får man den fra den skinnende stjerne på østhorisonten, biskop Athanasius Schneider: http://www.ewtn.com/library/bishops/schneider-proposte.htm
For en biskop! For en mann!