Hvordan best forklare hva Alterets sakrament/Eukaristien er? Del 1

I noen år nå har jeg ikke vært tilfreds med måten vi/jeg forklarer Alterets sakrament/ Eukaristien på; de ulike elemntene av dette store sakramentet blir lett rotet sammen, og resultatet blir uklarhet. Når jeg nå ser på pater Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker, «Kjenn din religion«, ser jeg en fruktbar tredeling av gjennomgangen av dette sakramentet. De tre delene er (naturlig nok):

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.

Jeg skal presentere alle disse tre kapitlene her på bloggen, og begynner med det første:

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.

«Mens de holdt aftensmåltid tok Jesus brød, velsignet og brøt det, ga sine disipler og sa: Ta og et! Dette er mitt legeme. Og han tok kalken, takket, gav dem og sa: Drikk alle av den, for dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse» (Matt. 26, 26-28). Hva Jesu gjorde aftenen før sin død, det gjorde Kirken fra apostlenes dager av og skal gjøre det til tidenes ende, etter Herrens eget bud: «Gjør dette til minne om meg» (Luk. 22, 20).

Det er Kirkens prester som av Herren fikk fullmakt til å utføre den hellige ritus. Brød og vin bæres fram på alteret. Når presten da over brødet uttaler konsekrasjonens ord: «Dette er mitt legeme» opphører brødet å være brød; det blir forvandlet til Kristi legeme. Når han deretter uttaler over kalken: «Dette er mitt blods, det nye og evige testaments kalk», opphører vinen å være vin og blir forvandlet til Jesu blod. Av brød og vin blir ikke noe annet igjen enn de ytre «skikkelser» eller fenomener, form, farve, lukt. smak, d.v.s. alt det vi kan gripe med våre sanser. Brødets og vinens «substans», d.v.s. det som utgjør deres indre vesen som brød og vin, blir forvandlet til Jesu legemes og blods substans. «Når Kristus har sagt om brødet: Dette er mitt legeme, hvem vil da våge å være i tvil om det? Og når han forsikrer og sier: Dette er mitt blod, hvem vil ennå tvile og påstå at det ikke er hans blod …. ? Vær derfor fast overbevist om at det som synes å være brød, ikke er brød, skjønt det smaker som brød, men Kristi legeme; og det som tilsynelatende er vin ikke er vin, skjønt det smaker som vin, men Kristi blod» (St. Kyrill av Jerusalem).

Etter tingenes natur er brødets og vinens skikkelser uadskillelig forbundet med den tilsvarende substans. Men naturen er hva den er fordi Gud har skapt den. Når Gud med henblikk på en høyere orden vil forandre naturens orden, for under formen av jordisk brød å gi oss brød fra himmelen så er det intet i brødets natur som kan sette seg imot hans allmektige ord. Brødets substans er nå engang noe annet enn brødets skikkelser. Naturen knytter dem sammen. Men ved Guds allmakt kan de adskilles. Likeledes er Jesu legemes substans noe annet enn dets form, dimensjoner o.s.v. og kan derfor også ved Guds allmektige vilje eksistere adskilt fra dem. Under sine naturlige skikkelser er Kristi legemes substans i himmelen. Ved konsekrasjonens ord blir den nærværende under brødets skikkelser, overalt hvor den eukaristiske ritus fullbyrdes. «Velsignelseskalken som vi velsigner, er den ikke tildeling av Kristi blod? Og det brød som vi bryter, er det ikke delaktiggjøring i Herrens legeme?» (1. Kor. 10, 16). Og dette nærvær varer så lenge brødets skikkelser består. Kristus er altså med oss ikke bare i konsekrasjonens eller kommunionens øyeblikk, men så lenge brødets skikkelser vedvarer i den konsekrerte hostie.

Kristus er med oss! I kraft av innstiftelsesordene er Jesu legeme nærværende under brødets skikkelser, og Jesu blod under vinens. Men det legeme som ved de guddommelige ord blir nærværende er ikke Jesu døde, men hans levende legeme, altså forenet med blodet og sjelen. Og det blod som er nærværende under vinens skikkelser, er den levende Frelsers blod, altså forenet med legemet. Og siden Jesu menneskelige natur evig er forbundet med den guddommelige person, er det Kristus vår Frelser som er personlig med oss i sin guddommelige og menneskelige naturs fulle virkelighet.

«Denne tale er hård, og hvem kan høre den?» (Joh. 6, 60), sier mange med israelittene fra Kapernaum, da Jesus første gang lovet sine disipler sitt legemes og blods mysterium. Jesus, påstår de, ville bare gi oss et symbol på eller et minne om sitt legeme og blod som skulle ofres på korset. Sier ikke Jesus selv: «Det er ånden som gjør levende; i kjødet er det ikke gagn. De ord som jeg har talt til dere er ånd og liv» (Joh. 6, 63). Det som skjedde ved nadverdbordet skulle altså oppfattes helt åndelig.

Det er sant, Jesu ord om sitt kjød og blod som blir sjelens føde, må ikke oppfattes grovt sanselig som folk i Kapernaum gjorde. Jødene tenkte på kjødet av et dødt legeme som deles opp i stykker. Mot denne grove misforståelse hevder Jesus at det er hans levende legeme han gir oss alle. «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen» (Joh. 6, 51). Han lever ved Guds ord, som evig framgår av Faderen. Og det er drevet av den Hellige And, Guds evige kjærlighet, at han steg ned fra himmelen til oss. Det er i den samme And, dvs. forenet med Kristus ved tro og kjærlighet, vi må betrakte ham i sakramentet. «Kjødet» er nok til gagn, når vi betrakter det som det guddommelige offerlam. Hvis kjødet ikke var til gagn for dem som oppfatter det i den riktige ånd, «ville da Ordet blitt kjød?» (St. Augustin).