Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord
Om Kjødets oppstandelse skriver han følgende:
2. Kjødets oppstandelse.
«Ved hans komme skal alle mennesker oppstå med sine legemer, og de skal avlegge regnskap for sine gjerninger» (den athanasianske trosbekjennelse). «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre Guds Sønns røst, og de skal gå fram: de som har gjort godt, til livets oppstandelse, men de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse» (Joh. 5, 28-29). «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og underverdenen ga tilbake sine døde som var der, og de ble dømt, hver etter sine gjerninger» (Joh. Åp. 20, 13). Mot saddukeerne, som nektet å tro på de dødes oppstandelse, erklærer Jesus: «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes» (Matt. 22, 32). Når Kristus kommer igjen ved tidenes ende vil altså hver sjel bli gjenforenet med det samme legeme den ble født med. Sant nok at legemet er blitt til støv i jorden, eller på en annen måte tilintetgjort. Men de elementer det var sammensatt av er ikke blitt tilintetgjort. Under en eller annen form består de videre i det materielle verdensalt. Og han som skapte legemet av muld og lot det åndelige livsprinsipp besjele og organisere det, vil med den samme allmakt også forbinde det igjen med dets udødelige sjel. «Også kjødet har Gud kalt til oppstandelsen og lover det et evig liv. Når han forkynner frelse for mennesket, forkynner han den også for legemet. For hva er mennesket annet enn et fornuftig vesen sammensatt av legeme og sjel? Er sjelen alene mennesket? Nei, den er menneskets sjel. Er det da legemet som kalles menneske? Heller ikke; legemet er et menneskes legeme. Ingen av de to deler alene er mennesket, men det vesen som oppstår ved begges forening med hverandre. Når Gud altså kaller mennesket til livet og til oppstandelsen, så er det ikke en del av mennesket han kaller, men det hele menneske, d.v.s. legeme og sjel» (Martyr Justinus). Vel kan sjelen som åndelig vesen leve uten legemet. Derfor kunne den også uten det motta sin evige lønn, salighet eller straff. Men det ligger i sjelen en naturtrang til å være livsprinsipp for en fysisk organisme; den ble skapt til det og lenges etter det. Og da sjelen ble kalt til nådens liv, ble også legemet helliget ved dåpen. For legemet med sine lemmer og sine sanser er sjelens redskap til det kristne livs så vel som til det naturlige livs gjerninger. «Vet de ikke at deres lemmer er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i dere?» (1. Kor. 6, 19). Og likesom Jesu liv som Guds Sønn i menneskelig skikkelse er opphav til nådens liv i oss og vårt forbilde i alt, således er også Jesu oppstandelse forbildet på og årsak til vår egen. Vår enhet med ham som lemmer på «hans legeme som er Kirken» gir oss krav på oppstandelsen. «Når det er forkynt om Kristus at han er oppstått fra de døde, hvorledes kan da noen av dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? For er det ingen oppstandelse fra de døde, så er ikke Kristus heller oppstått. Men er ikke Kristus oppstått, da er jo vår preken forgjeves; forgjeves er da også deres tro» (1. Kor. 15, 12-14). Det er altså i harmonisk overensstemmelse både med naturens og med frelsens orden at Gud vil la de døde stå opp igjen når denne verdens tid er slutt, for at mennesket i sin naturs fullkomne helhet skal gå inn i evigheten.
På samme tid som de reiser seg fra graven vil de rettferdiges legemer gjennomgå en forvandling som svarer til sjelens salige og himmelske tilstand. De blir på en måte delaktig i sjelens åndelighet og forklarte tilværelse, frigjort fra all svakhet og alle feil, hevet over alle jordiske fornødenheter, over alle skadelige påvirkninger fra den fysiske verdens side, og udødelige i evighet. Legemet «blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd et sanselig legeme, det står opp et åndelig legeme. Så sant som det fins et sanselig legeme, fins det også et åndelig, som det står skrevet … : For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige ikledd udødelighet» (1. Kor. 15, 42-44 … 53). Også livets forplantning opphører. «1 oppstandelsen skal en hverken ta til ekte eller bortgiftes; men de skal være som Guds engler i himmelen» (Matt. 22, 30). Da vil Kristi frelsende nåde feire sin endelige og fullkomne triumf .over synden med alle dens følger, og føre oss fram til det ideal vi ble kalt til, å «bli likedannet med hans Sønns bilde, så han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre» (Rom. 8, 29 . «Han skal omskape vårt fornedrings legeme til å bli likedannet med hans herlighetslegeme etter den kraft som han kan legge alt under seg med» (Filip. 3, 21).
Også de fordømtes legemer skal stå opp i udødelighet, men i vanære, og for evig å ha andel i den fortapte sjels kvaler.