Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord
Om Dommedag skriver han følgende:
3. Dommedag.
«Vi må alle åpenbares for Kristi domstol, så hver især kan få det som tilkommer legemet, etter det han har gjort, godt eller ondt» (2. Kor. 5, 10). «Når menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets kongsstol. Og alle folk skal samles for ham, og han skal skille dem fra hverandre, likesom en hyrde skiller fårene fra bukkene. Og han skal stille fårene på sin høyre side, men bukkene på den venstre. Da skal kongen si til dem som er på hans høyre side: «Kom hit, de som min Fader har velsignet og ta det rike i arv som er holdt rede til dere fra verdens grunnvoll ble lagt … Da skal han også si til dem som står på hans venstre side: «Gå bort fra meg, de forbannede, i den evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler» (Matt. 25, 31-34 … 41). Hver enkel sjel får nok sin dom straks etter døden. Men Guds visdom og rettferdig, het krever også en offentlig og alminnelig dom over den samlede menneskehet, når dens tid på jorden er slutt.
Vi mennesker er vel personlige enkeltvesener, men vi er også medlemmer av en stor familie, nemlig av Adams ætt; og ved frelsens nåde er vi blitt eller kalt til å bli lemmer på Kristi legeme som er Kirken. Det er derfor rimelig at vi ikke bare kjenner oss selv med var egen ære eller vanære, men at også våre medmenneskers tilstand blir åpenbar for oss. Og dette ikke for å tilfredsstille nysgjerrig-, heten eller dømmesyken, men for at sannheten skal komme til sin rett. Hvor mange er det ikke som nyter en ære og en anseelse de ikke fortjener! Hvor mange lovprises ikke som store mennesker, mens de i grunnen bare er store forbrytere. Åndre derimot blir foraktet, forhånet, forfulgt, miskjent, tilsidesatt, mens de for Guds ansikt lever et liv som fortjener all ros! I rettferdighetens navn må hele deres skjulte verdi komme for dagen, likesom de andres skjulte ondskap må avsløres. Men en avgjørende og fullkommen rettferdig dom om det gode såvel som om det onde menneskene har gjort, er det ikke mulig før menneskeslektens utviklingsgang er slutt. Menneskenes handlinger er ikke avsluttet dermed at de er gjort. De gode og de onde gjerninger er likesom en god eller ond sæd som spirer og bærer frukt, og virker videre ned gjennom alle tider til velsignelse eller til forbannelse. En god gjernings fulle verdi og en ond gjernings fulle ondskap kan altså først måles når menneskehetens jordiske livsgang er kommet til å stanse. «Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer, han som både. skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og da skal hver og en få sin ros av Gud» (1. Kor. 4, 5).
På de enkelte menneskers skjebne vil dommedagen ikke ha noen innflytelse. Ved den særskilte dom straks etter døden blir de dradd til ansvar for sine synder i den utstrekning de innså deres ondskap og kunne forutse deres dårlige følger, likesom de også får sin lønn for sine gode gjerninger i den utstrekning de kjente og ville dem. Men dommedagen vil for himmel og jord og helvetet åpenbare Guds allmakt og visdom, Guds godhet og langmodighet, og den uendelige rikdom av nåde som frelsesmysteriet var kilden til i den lange rekke av årtusener som gikk siden mennesket ble skapt. Da vil det vise seg med den største klarhet at «alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Rom. 8, 28). De ut, valgte vil med inderligere takknemlighet glede seg over sin evige frelse, mens de fortapte med større skam og fortvilelse vil gå under i den evige død.