Slik skriver p. A. J. Lutz i siste del av kapittel 15 i sin bok «Kjenn din religion – ganske balansert og interessant:
G. «Utenfor Kirken er det ingen frelse».
Ut fra Kirkens vesen som «Kristi Legeme» må vi også forstå en grunnsetning som den katolske Kirke urokkelig holder fast ved, så meget forargelse den enn vekker, nemlig grunnsetningen: «Extra ecclesiam nulla salus». («Utenfor Kirken er det ingen frelse»). Kirkens motstandere kaller det for intoleranse. ja, den katolske Kirke er intolerant som Jesus selv var det. Jesus er uendelig kjærlig og overbærende med syndere og villfarende mennesker; men selve synden og selve villfarelsen er han ubønnhørlig imot. «Hva samfunn har rettferdighet med urett? og hva samfunn er det mellom lys og mørke? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?» (2. Kor. 6, 14-15). Usannheten kan aldri ha rett mot sannheten; heller ikke kan den stå på like linje med sannheten. Gud ville opphøre å være Gud, dersom han kunne vedkjenne seg læresetninger som går ut på det motsatte av hva han har åpenbart; eller dersom hans åpenbaring inneholdt selvmotsigelser. Kristus ville opphøre å være Guds Sønn og verdens Frelser, dersom han kunne anerkjenne som sann og ekte kristendom påstander og meninger som står i motsetning til den apostoliske tradisjon. eller tåle sammenslutninger som er i opprør mot den Kirke han har stiftet. Når han taler med strenge ord til mennesker, så er det nettopp til de mennesker som forsøker å stenge veien til sann, heten for andre, til de mennesker som hårdnakket synder mot lyset. «Hver plante som ikke min himmelske Fader har plantet, skal rykkes opp med roten. La dem fare; de er blinde og veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften» (Matt. 15, 13-14). Det er den samme Kristus som i alle tider og gjennom den apostoliske læremyndighet uttaler sitt ubønnhørlige nei til alle påstander som går imot den lære han har betrodd til sin Kirke; den samme Kristus som frakjenner heretiske sammenslutninger evnen til å føre menneskene til Gud.
Disse fordømmelser som Kirken uttaler, retter seg imidlertid ikke mot de enkelte villfarende mennesker. Det har alltid vært Kirkens lære at de mennesker, som uten sin skyld står utenfor, det synlige kirkesamfunn, men som oppriktig lever etter sin samvittighets forskrifter, ikke er skilt fra Kristus, ikke er utelukket fra hans frelse, om det så er døpte eller ikke døpte. Allerede Paulus lærer det for hedningenes vedkommende: «Når hedningene som ikke har loven, av naturen gjør de ting som er etter loven, da er de seg selv en lov, enda de ingen lov har. De viser jo da at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, fordi deres samvittighet gir dem vitnesbyrd, og tankene innbyrdes anklager eller forsvarer dem, på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium ved Jesus Kristus» (Rom. 2, 14-16). I samme ånd har Kirken forkastet en jansenistisk læresetning, som påstod at «Extra ecclesiam nulla conceditur gratia» (utenfor Kirken gis det ingen nåde. Denz. n’ 1379). I samme ånd lærer pave Pius IX: «Alle de som er i en uforskyldt uvitenhet angående vår hellige religion, men oppriktig overholder den naturlige morallovs forskrifter, som Gud har skrevet i alles hjerter, og er villige til å adlyde Gud, idet de lever et rettskaffent liv, kan i kraft av det guddommelige lys og den guddommelige nåde oppnå det evige liv. For Gud, som ser og gransker alle menneskers sjel og hemmeligste tanker og vaner, kan umulig, han som er den høyeste godhet og mildhet, samtykke i at noen kommer til å lide de evige kvaler, når han ikke har gjort seg skyldig i en frivillig synd» (Denz. n. 1677). Lenge før hadde den hellige kirkefader Gregor av Nazianz uttalt: «Liksom mange av våre egne ikke er med oss, nemlig de som ved sitt dårlige liv er utelukket fra samfunnet med Kristi Legeme, således hører mange utenforstående til oss, nemlig de som bekjenner troen ved sin kristne vandel. De mangler bare navnet, men saken eier de. Blant dem var også min far; han var en gren på et fremmed tre, men ved sitt levnet hørte han til oss».
Hva betyr da denne setning: «Utenfor Kirken er det ingen frelse?» Den betyr at ikke-katolikker, som oppnår frelse og salighet, ikke oppnår den ved hjelp av andre religioner eller av andre religiøse samfunn, men på grunn av det disse religioner eller samfunn eier av katolske verdier. Det som gjør at disse religioner og disse sammenslutninger er andre, d.v.s. det for hvis skyld de står i mot, setning til den katolske Kirke, det stammer ikke fra Gud eller fra Kristus, men er menneskelige og falske påfunn, og eier derfor ingen kraft til å føre til det evige liv. Alt det derimot som de eier av sannhet og frelsende verdier: dåpen, troen på Guds åpenbaring, bibellesning, bønn, salmesang, kamp mot synden, alt dette stammer fra den katolske Kirke og peker tilbake til den. For de ikke-døptes vedkommende gjelder det samme: alt det de eier av virkelig religiøse verdier, stammer fra det religiøse instinkt Skaperen har nedlagt i den menneskelige natur, og fra uråpenbaringen som menneskeslekten fikk før syndefallet. Men alt dette hører hjemme i den katolske Kirke, fordi den er «Kristi Legeme» og lever i hans Ånd som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), som er den gode Hyrde, og som ville dø «for å samle til ett de Guds barn som var spredt omkring over hele verden» (Joh. 11, 52).
Alle overbeviste og oppriktige tilhengere av disse ikke-katolske samfunn er derfor uten selv å være klar over det, besjelet av kjærlighet til den katolske Kirke og av den gode vilje til å tilhøre den. Og denne gode vilje gjør at de i Guds øyne også virkelig tilhører den. Når de ikke ved en offentlig trosbekjennelse slutter seg til Romerkirken, når de endog føler bitterhet mot den, så er det ene og alene på grunn av mangelfull opplysning og av uovervinnelige fordommer som miljøet og oppdragelsen har påtvunget dem.
For de ikke-døptes vedkommende gjelder det samme. Alt det de eier av virkelig religiøs tenkesett og liv, stammer fra det religiøse instinkt Skaperen har nedlagt i menneskenaturen, og fra uråpenbaringen som menneskeslekten fikk før syndefallet eller like etter. Besjelet av troen på Gud slik som de kjenner Ham, er de også mottagelige for Guds nåde og den Hellige Ånds veiledning, og villige til å adlyde Guds bud og til å tro på hans åpenbaring, når den blir kunngjort for dem. Denne gode vilje er en ubevisst lengselsdåp. Den er en virkning av Jesu frelsende død, og den gjør også disse stakkars hedninger, jøder, eller muhammedanere til Guds barn, altså til lemmer på Kristi Legeme.