St Olav skriver svært begeistret 5. februar 1966 om aller første gang en økumenisk gudstjeneste i Norge ble holdt i en katolsk kirke, med stor oppslsutning fra katolikker og protestanter – kirken var overfylt. (Vi ser også på bildet at det gamle alteret og kommunionsbenken fortsatt er på plass. Og bordalteret, som vi så var i bruk så tidlig som desember 1964, tas tydeligvis inn bare av og til.) Her er hele teksten:
VED ET VENDEPUNKT
En stor og merkelig begivenhet», sa biskop John W. Gran om det som fant sted i vår katolske domkirke tirsdag 25. januar. Sin vane tro tok han ikke munnen for full – andre brukte sterkere ord. Avslutningen av den årlige bønneuke for kristen enhet ble en skjellsettende begivenhet. Det mangfold av kristenmennesker som fylte St. Olavs kirke til siste ståplass, de titusener som undrende leste dagspressens dekning av hendelsen, de hundretusener som så utsnitt av den på TV-skjermen – alle fikk de visst, sterkere eller svakere, følelsen av en ny situasjon. De er ikke på villspor.
Uken som helhet, og ganske særlig det «økumeniske fellesmøte» løste ingen av de alvorlige doktrinale problemer som fremdeles preger vår splittede kristenhet. Men den løste hjertene hos svært mange som hittil kanskje hadde betraktet «økumenikken» som en mer eller mindre sær spesialitet: Få av de som så ledende norske kristne samles om Guds ord og forkynnelse på hverandres kirkegrunn kunne unngå å oppleve det som en befrielse og en forpliktelse.
Det betyr et stort skritt fremover for et enhetsarbeide som hos oss i Norge hittil har vært ille forsinket. Nå kommer også vi, i denne bevegelse som gjennomstrømmer kristenheten verden over. Og vi kommer, efter dette års arrangementer og erfaringer å dømme, på den «norske» måten: Nøkternt og redelig. Her var ingen sentimental samrøring, ingen lettvint retorikk, ingen tomme formaliteter, ingen kald, interkonfesjonell «høflighet». Instinktivt søkte alle inn mot det sentrale plan hvor vi kan møtes i en tillit og oppriktighet som alle har dekning for: Guds ords og viljes autoritet over våre liv.
Dette er for det første en befrielse. Tro er en hjertesak. I alle kirker og kristne samfunn er der i dag en dyptgående følelse av at nettopp hjertene har vært bundet og ufrie, i forholdet til de anderledes troende kristne. Det nye er, at aksenten nå flyttes, fra «anderledes» til «kristne». Ikke bare hos kirkelederne og teologene. Men hos det troende «fotfolk» – den enkelte døpte. Det er ikke bare en ekte evangelisk besinnelse, som er overmoden efter århundrers indre splid og strid. Det røber samtidig en dypere og sannere samtidsforståelse fra kristne menneskers side – et «aggiornamento» av hele kristenhetens sinn i forholdet til dagens virkelighet. Psykologisk arter det seg som et veritabelt skred i menneskesinnet – en massiv bevegelse til nye posisjoner som såvidt bare er påbegynt, men som ikke lenger kan stanses.
Dette innebærer dessuten en forpliktelse – for alle parter. De mange som var samlet om den felles Bibel, uttrykte sin tro i de samme salmer, bekjente det samme botssinn og med én stemme ba om enhetens nåde – i en sammenkomst der de ytre former var like uensartede som fellesskapet og den gode vilje var reelle – de vet at noe viktig er skjedd, som ikke lenger kan tenkes ugjort. Herfra fører ingen vel tilbake til den ukjærlige fordom, den trangsynte polemikk, den kalde likegyldighet. Vi kan bare gå sammen fremover – foreløpig til et avklarende arbeide hvor ingen ennå skimter løsninger, hvor forskjellene og uoverensstemmelsene i første omgang kanskje snarere blir mer bevisste, og hvor målet i alle tilfeller ligger skjult for oss – i en fremtid langt ut over vår egen levetid.
Biskop Jan Willebrands’ nyanserte saklighet, biskop Johannes Smidt’s myndige hjertelag, de frikirkeliges uredde åpenhet, vår egen biskops enkle og frasefrie innbydelse til respekt og brorskapsfølelse – alt dette markerte visst en avgjørende milepel for dem som opplevet det. Men det sterkeste og varigste inntrykk kom trolig ikke oppe fra St. Olavs-kirkens kor. Det kom fra kirkens skip: Fra dette Guds folk «fra øst og fra vest» som var kommet sammen – omsider – i en synliggjort lydighet mot kristendommens første og største bud: Kjærligheten til Gud og nesten.
En katastrofe dokumentert med tekst og bilder.
Litt for skarp kommentar, Trond?
Kirkens kor var jo ikke modernisert/rasert på dette tidspunkt, så den katastrofen dokumenteres ikke. Og at kristne fra mange kirkesamfunn kunne møtes for første gang i Norges viktigste katolske kirke, er vel ingen katatrofe. Økumenikken i Norge beholdt vel i alle år et ganske nøkternt og litt traust preg, altså ingen katastrofe der heller, så langt jeg kan se,
Når vi i dag sitter med en fasit 45 år etter, så er jo denne post talende i tekst og bilder. For St. Olav domkirke er kraftig redusert fra tidligere tiders rikholdige interiør. Dèt er noe man her kan beskue på bildet fra den gang, meget tydelig.
Og teksten fra bladet St. Olav, satte tonen for den «åpning» – som skulle prege Kirken de neste 40 år. I dag ser vi, at Kirken igjen finner tilbake til sin ekte katolisitet hva gjelder tradisjonen og den latinske ritus, samtidig som de protestantiske kirkesamfunn råtner på rot, grunnet relativistiske, sekulariserte verdiers inntrengen.
Så det er vel i denne sammenheng, som Trond reagerer en smule, vil jeg tro. For bilde og tekst forteller noe mere enn det en bare ser og leser.
Bildet fra den gang, med det flotte marmoralteret og ditto kommunionsbenker er et herlig gjensyn. Hvordan kunne denne «vandalisering» så lett la seg gjennomføre?! Hvor var den estetiske sans?! Og hvorfor skulle alt ”det gamle” kullkastes for en innholdsløs modernitet?!
Ja, se det er spørsmål jeg ikke skal ta opp til debatt her, Pastor. For det får jo være grenser! Hvilket det for øvrig jo ikke akkurat har vært så mye av gjennom de foregående tiår, apropos.
Tor
Jeg må innrømme at jeg ikke er glad i verken st. Olav, eller st. Hallvard kirke, mye på grunn av det “moderne preg”. Gulvet i st. Olav, som like godt kunne tilhørt et kommunalt svømmebasseng, gir ikke kirken det befinner seg i mye stil. Men smak er som vi vet forskjellig. Mange kan se det vakre i det praktiske og enkle. Mange ser også det vakre i den nye messen.
En klok prest sa til meg for litt siden at når man blir for oppgitt over noen, så var det om å gjøre å se det positive i den personen. Denne innstillingen burde kunne overføres til ting/messeformer/kirkebygg også. Det er noe positivt i den nye messen. Det er noe positivt i de moderniserte kirkene. Ser man det praktiske i baderomsflisene i st. Olav, blir det ikke så ille. Og med den nye messen; se det positive i den. Om ikke annet får den i alle fall enkelte til å verdsette den tradisjonelle messen mer.
Når det kommer til økumenikk. Det er ikke et “oss mot røkla” Den katolske kirken er ikke en sekt. Økumenikk har gjort det mulig for mange å oppdage DKK.
Tor tok meningen med posten min.
Både det den ekumeniske gudstjenesten var innledningen til og det vakre man ser i St. Olav – som senere ble slått i stykker og knust, ivrig utført av blant annet NUK og sekundert av biskop Gran – er grunnlagt mitt for å si «en katastofe dokumentert i tekst og bilder».
Når det gjelder «det positive» i den nye messen, så er det de elementer som ble med fra den gamle messen.
For eksempel er offertoriet erstattet med et ikke-offertorium og til og med bønner fra den antikristne Talmud er med i NO, f.eks er denne «velsignet er du all skapnings Gud» etc nesten tatt direkte fra Talmud, et post-templisk antikristent skriveri der de mest ubeskrivelige fornærmelser mot Kristus og Hans Moder står skrevet. En slik bok er altså grunnlaget for denne bønnen tatt fra. Under er en sammenligning:
Novus Ordo «Preparation of the Gifts»:
Blessed are you, Lord, God of all creation. Through your goodness we have this bread to offer, which earth has given and human hands have made. It will become for us the bread of life.
Blessed are you, Lord, God of all creation. Through your goodness we have this wine to offer, fruit of the vine and work of human hands. It will become our spiritual drink.
Talmudic Benedictions for Bread and Wine:
«Blessed art thou, O Lord, our God, King of the universe, who bringest forth bread from the earth.» (Babylonian Talmud, tractate Berakoth 38a)
«Blessed art thou, O Lord, our God, King of the universe, who givest us this fruit of the vine.» (Babylonian Talmud, tractate Berakoth 35a)
Jo, Trond, men nå handlet dette innlegget om en økumenisk gudstjeneste (jeg syns også dety er svært ille at koret i flere av kirkene våre ble ødelagt rundt 1970). Her holdt man en enkel felleskristen bønnegudstjeneste (det handler ikke her om messen i det hele tatt), gjorde ingenting dramatisk, brøt ingen regler – og slik har økumenikken i Norge stort sett fungert i alle år – jeg kan ikke se at det var noen katastrofe.
Det om messen var ment som svar til I.L… Vet at det ikke er tråden for det, så jeg begrenset meg faktisk:) [Debatten blir mer presis om man poster kommentarene rett sted. (Og jeg tillater meg å kommentere litt direkte i Tronds innlegg.) [ RED.]
Ekumenismen stiller kirkene på samme nivå og det er der problemet ligger. DKK gir inntrykk av at den er en blant flere. Dette er ikke riktig. [Noen har muligens tenkt slik, tidligere. Men hvordan kan du hevde at Kirken sier dette etter dokumentet ‘Dominus Jesus’? RED.]
Ingenting ved disse ekumenisttreffene oppmuntrer til at de adskilte vender hjem. [Vel, det var pga slike kontakter min interesse for Kirken begynte å vokse. RED.]Tvert om, så koser de seg i den ekumeniske lekegrind sammen med katolikkene, og det handler egentlig om kaffislabberas og sosial omgang. [Noen ganger kan det bli vel mye kos, men så veldig skadelig er vel ikke det? RED.]
Jeg mener det er en feilrettet pastoral strategi som koster mer enn det smaker, rett og slett. [Den katolske Kirke (i Norge og de fleste andre land) bruker nesten ikke noe tid og krefter på økumenikk for øyeblikket. RED.]
Artikkelen sier at ingen av «de svært alvorlige doktrinale problemer» ble løst. Nå, 50 år etterpå, har heller ingen av dem blitt løst. [Nesten ingen problemer er løst, men en hel del misforståelser er blitt ryddet av veien. RED.] Tid, kraft og energi er spilt på 50 år med resultatløse møter, til fordervelse for den stridende kirke og katolsk identitet. [I den grad katolikker har mistet sin egen misjonsglød , er dette svært uheldig. Men jeg er usikker på hvormye økumenikken har betydd for den utviklinga. RED.]
Ekumenismen, udefinert som den er og som den har vært praktisert så utallig mange ganger, er i beste fall en feil pastoral strategi, etter min mening. [Økumenikken hadde en noe uheldig, overivrig og naiv start, det er jeg enig i. Men det blir vanskelig for deg å kunne vise at den er udefinert i Kirken i våre dager. RED.]
Det gjelder vel å skape et rom for reell diskusjon der de teologiske forkjellene og deres implikasjoner ikke feies under et teppe, dette har vel hele tiden vært Pavens agenda, med en viss polemisk tone mot en form for økumenisme der man fremstiller ulikhetene som ubetydlige.