Om innføringen av messen (delvis) på norsk i februar 1966

I St Olav nr. 4 1966, utgitt 19. februar, kunne katolikker i Norge lese om hvordan messen for første gang skulle kunne leses delvis på norsk fra starten av fasten det året – 27. februar. Slik skriver biskop Gran:

OM MESSELITURGIEN
ET BREV FRA BISKOPEN OM DEN NYE GUDSTJENESTEFORM

Kjære troende.

Som mange vil huske sa jeg i min Nyttårshilsen at vi skulle få Messen på norsk fra første søndag i fasten. Denne dato er nu nær forestående. Jeg vil derfor henvende meg direkte til dere alle for å belyse det store skritt som her skal tas i vår Kirkes liv.

Det har vist seg at folkesproget har trengt igjennom i Messen over hele den katolske verden med langt større dynamikk enn ventet. Den moderate form vi har holdt oss til i vårt bispedømme siden første søndag i fasten i fjor, kan ikke lenger ansees som tilfredsstillende nok for det langt største antall katolikker i vårt land. En lang undersøkelse har vist at de aller fleste av våre prester og troende ønsker så meget norsk som mulig i vår Messeliturgi. Og det er ikke bare Oslo Katolske Bispedømme dette gjelder. Biskopene Johannes Rüth og Johannes Wember som jeg har samarbeidet intimt med i Rom under Konsilet, går også inn for denne utvikling i deres respektive kirkedistrikter, slik at den tekst som nu foreligger og de regler vi vil følge vil være ens for hele landet. Men beslutningen hviler også på vedtak tatt av den Nordiske Bispekonferanse under arbeidsmøter i Hamburg og Rom i fjor (konferer forøvrig «Broen» nr. 3 1965) som på sin side godkjente forslag fremmet av den Nordiske Liturgikommisjonen som i 1965 hadde tre møter om felles-liturgiske anliggender. Det heter her at vi i de nordiske land vil bruke folkesproget i Messen enten minimalt (epistel og evangelium) eller maksimalt (alt som Rom tillater fremført på folkesproget, både av faste og skiftende deler). Det viser seg at samtlige nordiske land har funnet at den sistnevnte løsning er å foretrekke.

Den stille Messe.
Den «private» stille Messe som presten leser med én eller et fåtall personer til stede kan fortsatt leses på latin.

Dialogmessen.
For dialogmessens vedkommende skaper overgangen til den maksimale bruk av norsken ingen uoverstigelige vanskeligheter. En ny oversettelse av Messens faste deler utarbeidet av bispedømmets sprogkommisjon vil bli den obligatoriske, offisielle tekst over hele landet fra 27. februar av. Denne foreligger trykt og er til salgs gjennom St. Olav Forlag. Det kan gis som regel at de deler av Messen som presten skal lese høyt skal være på norsk, mens de bønner som han skal lese stille forblir på latin. Således forblir hele Messens Canon på dette sprog. For alle disse deler er det trykt en parallell norsk-latinsk tekst, for de andre bare norsk.

Forbønnene (Oratio Fidelium)
Forbønnene, eller Litaniet som det også kalles, blir også obligatorisk fra og med første søndag i fasten for alle søn- og helligdagsmesser med menighet.

Høymessen.
Høymessen danner et problem for seg. Den Nordiske Bispekonferanse, igjen på innstilling av den felles Liturgikommisjon, har vedtatt å nedsette en kommisjon for kirkemusikk som under et arbeidsmøte i løpet av inneværende år skal forsøke å finne frem til en felles løsning av de prinsipielle spørsmål i forbindelse med den latinske Høymesses eventuelle tilpasning; subsidiært til de problemer som må utredes i forbindelse med Høymessen direkte på folkesproget. På dette område må det altså ennu utvises tålmodighet.

Vår spesielle ordning for Høymessens vedkommende vil inntil videre være:
Følgende deler forblir på latin:

Kyrialet (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus-Benedictus og Agnus Dei).
Gradualet (Introitus, Graduale osv., Offertorium og Communio).
Prefasjonen.

Følgende deler skal også i Høymessen normalt leses på norsk:
Trinnbønnen.
Epistelen med «Gud være lovet» (som bare sies av ministranten).
Evangeliet med forutgående vers og «Ære være deg, Herre» (som også bare sies av ministranten).
Velsignelsen.

Følgende er valgfritt (kan synges på latin eller resiteres på norsk)
Bønnene (Kirkebønn, offertoriebønn, slutningsbønn).
Fader Vår med forutgående og efterfølgende bønn til og med Herrens fred … »
Ite Missa est.

Hva Messens skiftende deler angår gjelder den gamle ordning at Messeboken, i alle fall inntil videre, skal brukes. Der vil efterhvert bli utgitt nye bearbeidelser på norsk til søn- og helligdagsmessene til bruk for prestene. Jeg vet ennå ikke når vi vil makte å utgi disse tekster i lite format for våre troende. Tilbakegangen til bruken av høynorsk, som har vist seg å være nødvendig, innebærer ingen kritikk av vår norske Messebok som jo aldri var beregnet til direkte liturgisk bruk, men var ment som en oversettelse ved hjelp av hvilken våre troende kunne følge med.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å rette en takk til vår sprogkommisjon, også til dens rådgivende medlemmer, for samvittighetsfullt utført arbeide med en materie som vrimler av vanskeligheter.

Det ligger meg da særlig på hjertet at overgangen til den utvidede folkesprogmesse må gå så godt som mulig. Jeg henstiller derfor varmt til våre troende hver især å gjøre denne sak til sin egen ved å sette seg inn i de nye tekster, være med på dialogeringen og således leve med i Messen, slik at denne kan bli til levende liturgi i en dialog for Herren mellom prest og menighet.

Måtte Gud velsigne denne nye anstrengelse.

Oslo, 15. februar 1966
John W. Gran, Biskop av Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen