mai 2011

Myter om Vatikankonsilet

Katolsk, Liturgi /

Jeg tok på meg for et par år siden å være ansvarlig for de katolske sidene på nettutgaven av Store Norske Leksikon. Jeg har tvilt en del ganger på om jeg burde ha tatt det på meg, og en hel del uro om leksikonets framtid har også gjort at jeg til tider har lagt ned veldig lite arbeid her. Nå har jeg begynt å gjøre litt mer; i første omgang å legge til en hel del lenker til katolsk.no – det passer også godt nå, siden katolsk.no er blitt oppdatert nylig, med bl.a. nye adresser til alle sidene.

Jeg så i dag på hva snl.no skrev om 2. Vatikankoonsil, og la inn lenker til alle konsilets dokumenter. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at det om Sacrosanctum concilium hadde stått: «konstitusjon om liturgien (som fremmer legfolkets aktive deltagelse i gudstjenesten og går inn for å erstatte latin med folkespråk)«. Vi kan ikke ha feilaktige opplysninger i et leksikon (konsilet ville jo beholde latinen: SC 36. § 1. «Bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus«) så nå er dette forandret – men jeg har ikke gjort mange andre forandringer.

(Jeg minner gjerne igjen om at det var jeg som i 1998 skannet inn alle dokumentene fra konsilet, slik at de kunne bli lagt ut på nettet her.)

Pave Benedikt i Venezia

Paven /


Pave Benedikt ble fraktet i dogens egen gondol i Venezia tidligere i dag. Og å finne fire menn til oppgaven viste seg å være ganske vanskelig – SE HER.

Noen tradisjonalister ønsker ikke å tolke Vatikankonsilet sammen med resten av Kirkens tradisjon

Katolsk, Teologi /

Jeg leste lørdag formiddag både artikkelen av prof. Mattei (som jeg skrev om her) og en artikkel der dominikaneren P. Giovanni Cavalcoli svarer på en kristisk artikkel fra David Werling i The Remnant. Enkelte tradisjonalister har en tendens (mer enn en tendens) til å tolke Vatikankonsilet i verst mulig lys, for så å forkaste det. De ser ikke ut til å ville lytte til bl.a. pave Benedikt, som vil tolke konsilet i lys av Kirkens tradisjon. (Igjen vil jeg anbefale nettstedet www.chiesa, der kan man lære mye.)

Etter en diskusjon om analog tenkning, og Aristoteles og Descartes, skriver P. Cavalcoli:

Analogical thought makes it possible to understand how a concept, while still remaining identical to itself, can however at the same time develop, progress, explicate and clarify itself. … Thus the doctrines of Vatican II must not be viewed as a disowning or rupture with the previous magisterium, but as a confirmation and explication of them. In other words, with Vatican II we know better those same truths of faith that we knew before.

Without a doubt, this thesis must be demonstrated, because in effect it is not always so evident. But as Catholics, supposing that matters of faith are at issue, we can suppose a priori that the Council cannot teach us something that is false or contrary to what the Church taught before, because this would suppose that Christ deceived us when he promised the apostles that the Holy Spirit would lead the Church to the fullness of truth, and said moreover: «Heaven and earth will pass away, but my words will not pass away.»

As for the practical-pastoral dispositions, however, we should not be surprised if, with the Council, the Church offers us a direction that contrasts with the directives of the precouncil. Here, at times, change is not only possible, it is necessary. What would we say if the Church, as happened in the Middle Ages, ordered us to confess only to the priest of our own parish? Here we do not face the problem: what magisterium to obey, the medieval one or that of today. It is clear that we must obey that of today.

Moreover, in this field the Church can even err: it can abandon attitudes that should be kept, or introduce laws that the test of experience shows to be harmful. In this case, efforts must be made either to restore what has been abandoned, or to correct mistaken decisions.

But in the field of dogma, where notions are immutable, all of that means nothing. The only progress that can and must be made does not lie in replacing concepts, but in deepening them, … And with that, I begin my response to the second point. I read further in «The Remnant»:

«Arzillo completely misses the point of the traditionalist argument. Traditionalists aren’t being disobedient to the Church’s Magisterium, especially when it comes to the issues of ecumenism and religious freedom. Traditionalists are simply pointing out the fact that the Church’s Magisterium has contradicted itself. …

What nonetheless seems to me should be taken into serious consideration in what «The Remnant» writes is effectively the fact that the language of the Council is not always clear, lending itself to contrary interpretations, even of a modernistic kind, which the modernists are now exploiting as if the Council agreed with them, while it is they who are falsifying the doctrines of the Council to their advantage.

On the other hand, it is important to follow the interpretations of the Council made by the subsequent magisterium, considering also the doctrinal condemnations issued by the congregation for the doctrine of the faith, condemnations that are generally aimed against false interpretations of the Council.

Moreover, a good guide for understanding the real meaning of the conciliar doctrines in continuity with the previous ones is the Catechism of the Catholic Church. And it is also very useful to follow the discourses of the pope, in which the tendency to present the Council in continuity with Tradition is evident. …

Finally, for a model of theology that demonstrates the possibility of continuity between Vatican II and the previous magisterium, allow me to direct you to the Czech Dominican priest, the servant of God Tomas Tyn (1950-1990), of whose cause of beatification I am the vice postulator. Fr. Tomas Tyn was proud of his traditionalism, but he lived it in full communion with the Church of the postcouncil. ….

Jeg har tatt med ca 1/4 av artikkelen her – les gjerne hele artikkelen.

En historisk forståelse av Vatikankonsilet og andre konsiler

Katolsk, Teologi /

Professor Roberto de Mattei (som jeg nevnte her) likte ikke kritikken han fikk for sin bok om Vatikankonsilet – «Il Concilio Vaticano II. Una storia mai scritta» – og har svart ganske grundig på kritikken her. (Nettstedet www.chiesa har ofte svært interessante artikler.)

Han begynner med å skrive at han ville ha foretrukket å bli vurdert av fagteologer eller -historikere, men det har han ikke blitt i denne omgang – dessuten er han blitt kritisert ut fra et ideologisk ståsted og ikke et faglig. Overskrifta på hans innlegger er at «konsilene kan også ta feil», og han bruker så en del tid på å vurdere hvordan Vatikankonsilet og andre konsiler kan og bør vurderes historisk. Her er et utdrag av hans artikkel:

The criticism of Marchetto and Introvigne seems to have a single purpose: to close off preemptively that debate which Benedict XVI has opened with an invitation to develop it. […]

I believe, on the contrary, that Vatican Council II can be discussed on the historical level in a way no different from how Church historians have always done.

Addressing them in 1889, Leo XIII wrote that «those who study it must never lose sight of the fact that it contains an ensemble of dogmatic elements that are imposed upon faith, and that no one can call into question […]. …

… The Church is indefectible, and yet, in its human part, it can commit errors and these errors, these sufferings, can be provoked, Leo XIII says, by its children and even by its ministers. But this takes nothing away from the greatness and indefectibilty of the Church. The Church, Leo XIII said, opening the Vatican archives to scholars, is not afraid of the truth. …

… My book is born from a profound love of the Church, of its magisterium and of its institutions, «in primis» of the papacy. And my love for the papacy wants to be so great as not to stop with the current pope, Benedict XVI, to whom I feel deeply bound, but seeks behind the man the institution that he represents. It is a love that wants to embrace with this pope all of the popes in their historical and intellectual continuity, because for a Catholic the pope is not a man, he is a bimillennial institution; it is not that individual pope, but it is the papacy, it is the uninterrupted series of the vicars of Christ, from Saint Peter to the reigning pontiff.

So then, there is no better way to express one’s attachment to the pope and to the Church than to serve, in all areas, the truth, because there does not exist any truth, historical, scientific, political, philosophical, that could ever be wielded against the Church.

And so we must not be afraid to tell the truth about Vatican Council II, the twenty-first in the history of the Church. I emphasize this word, twenty-first. Vatican Council II was neither the first nor the last Council of the Church’s history: it was a point, it was a moment of the history of the Church.

In the history of the Church, there have been twenty-one Councils that are held as ecumenical today. Some of these are unforgettable: the first, the Council of Nicaea, which defined our «Credo,» then the Council of Trent, Vatican Council I. Other Councils are forgotten today, which does not mean that they were not authentic Councils, supreme expressions of the Church’s magisterium.

But a Council enters into history through the documents that it has produced. In the XVI century there were two Councils: Lateran Council V (1512-1517) and the Council of Trent. The only dogmatic definition of the fifth Lateran Council was that according to which the individual human soul is immortal; the Lateran was under certain aspects a failed Council: …

… No Council, not even Trent or Vatican I, and much less Vatican II, is above Tradition. Benedict XVI affirms that the documents of Vatican Council II must be interpreted in their continuity with the Tradition of the Church. Tradition is not an event, it is not a part, it is the whole. Tradition is like Sacred Scripture: a source of Revelation, with the divine assistance of the Holy Spirit. …

… I have been criticized for overlooking the documents of the Council or for interpreting them in a vein of discontinuity with the Tradition of the Church. Neither the first nor the second statement is true. The interpretation of the documents of the Council is not up to me, nor to any aspiring interpreter of the Council, but it is up to the magisterium of the Church, and to the magisterium I adhere. What I present are the facts, what I reconstruct is the historical context in which those documents came to light. …

… Vatican Council II, let’s not forget, was not a dogmatic Council, but pastoral, which does not mean that it was devoid of magisterium, but its magisterium can be considered definitive and infallible only when it proposes again and explicates, as it often does, truths already defined by the ordinary and extraordinary magisterium of the Church.

The problem that interests me, however, is not the discussion of the texts of the Council; I leave this exegesis to the theologians, and first of all to the pope. The problem that interests me, as a member of the Church, is to understand the historical roots of the crisis that we are going through. Remote roots, because the crisis we are going through is plurisecular, but also close, because the current crisis goes back, even before 1968, to the time of Vatican Council II, which is not necessarily the 16 documents that concluded it, but the words, the actions, the omissions during and after the Council of the conciliar fathers, and, on the other side, the parallel magisterium, above all that of the media, which flanked the authentic magisterium of the pope and the bishops. …

… There is no tempest, however well-publicized or ferocious, that may frighten us, because the Church is always standing through the storms: heresies, scandals, revolutions have not shaken it or halted its march through history.

Katolsk biskop i Australia må gå av

Katolsk, Teologi /

Det har vært en hel del uro rundt en katolsk biskop som er bedt av Vatikanet/ pave Bendikt om å gå av 67 år gammel – han har selv sagt at han er blitt bedt om å slutte. Noen liker ikke dette, men Christopher Pearson i avisa The Australian forstår det ganske godt (pga det biskopen har gjort og fordi prosessen har tatt minst fem år), og skriver:

… The bishop in question was the outgoing Bishop of Toowoomba, William Morris. He is one of three men who have been relieved of their dioceses by the Vatican in the past few months.

The others were the bishops of Pointe-Noire in Congo-Brazzaville and Orvieto-Todi in Italy. But while they were removed for financial mismanagement in one case and misbehaviour in the other, Morris’s ouster was on doctrinal grounds.

Bishops are in some respects akin to sovereigns in their dioceses and, while it has the authority to remove them, the Holy See is usually very slow to do so, preferring discreet solutions such as early retirement.

The three forced departures in seven months have no precedent in recent years and suggest an increasing preparedness to intervene on the part of the Pope and his new prefect for the Congregation of Bishops, Cardinal Marc Ouellet. The previous prefect, Cardinal Giovanni Battista Re, was an uber-liberal.

The Catholic archbishop of Brisbane, John Bathersby, who will be retiring in 11 weeks, professed himself at a loss to understand the decision. He told the ABC: » I just wish it hadn’t happened and I don’t know why it happened and I would very much like to know.»

Perhaps I can enlighten him: Morris issued an Advent pastoral letter in 2006 that canvassed various options to make up for the lack of priestly vocations in his diocese.

Some were uncontroversial. Others, including the ordination of married or single women and recognising the validity of Anglican, Lutheran and Uniting Church clergy, were heretical.

He has since then maintained what he likes to call a dialogue on these non-options. …

Father Z. skriver også (naturlig nok) om dette.

Messe I: Lux et origo

Liturgi /

I messen i morgen – i St Joseph kirke i Akersveien, kl 19.00 – skal vi synge den første gregorianske messen, «Lux et origo». Den er forholdvis vanskelig – og synges vel ikke i så mange menigheter, men jeg husker at den ble brukt en del i påsketiden i St Paul kirke i Bergen på 90-tallet – så her kan man lytte til den – samt til Credo I, som vi også bruker – og øve til messen i morgen.

De fleste av disse videoene fant jeg her.

Protestanters misforståelse av katolsk tro

Teologi, Økumenikk /

Tidligere i dag ble det skrevet en kommentar her på bloggen om protetstanter som misfostår katolsk tro – vårt syn på helgener i dette tilfellet. I kommentaren kan vi lese: » .. det skulle ikke lenger være mulig for en fagteolog å komme med slike utsagn som Teigen gjør. Så når han gjør det, må det være mot bedre vitende tenker jeg, og jeg tror jeg skjønner hvorfor.»

Jeg tor nok likevel denne mannen og andre protetanter uttaler seg ærlig nok, når de skriver hva de tror vi katolikker lærer. Men at de etter så mange år, og så mange forsøk på å forklare, fortsatt kan klare å misforstå så fullstendig – ja, det kan ikke jeg heller svare på. I juli i fjor stod det en reportasje i Vårt Land som fullstendig blandet sammen syndstilgivelse og avlat. Jeg skrev da et leserinnlegg til Vårt Land (les det her). Og etter at mitt innlegg stod på trykk, fikk jeg noen henvendelser fra folk som var litt opprørt; trodde vi katolikker fortsatt på avlat?

Jeg skal under ta med (helt anonymisert) litt av en privat debatt jeg hadde etter dette VL-innlegget mitt. Han som skriver er på min alder, har minst mellomfag i kristendom og har i flere år vært ansatt i kristne organisasjoner som forkynner o.l. (Jeg må innrømme at jeg dessverre svarte litt irritert på noen av disse anklagene, fordi ikke riktig klarte å tro at noen kunne misforstå så grundig.)

For meg verkar læra om avlat som brot på 1.bud. Eg forstår det som står om katolsk syn som om Gud rår for himmel og helvete, men skriftefedre og avdøde helgenar rår for skjærselden på vegne av Gud.

Eg kan ikkje sjå at livet har 3 utganger. Det står at eins gjerningar vert prøvd som gjennom eld, men derifrå å lage eiga lære om denne prøven og dessutan kunne «forhandle» med hjelp av botsøvingar om at andre sine gjerningar (Maria og helgenar) skal dekke over følgene av eigne synder. ….

Det er då ikkje merkeleg at det går rykter om at det er så mange katolikkar som ber til helgenar. For meg er dette rein avgudsdyrking og brot på 1. bud. Det er den treenige Gud me skal tilbe og han åleine. Det finst ingen annan mellommann enn Jesus åleine! Å be til avdøde menneske verkar på meg som totalt heidensk avgudsdyrking. Viss Gud åleine ikkje rår for skjærselden, korleis kan han då rå for himmel eller helvete? Skal ein be til ein død mellommann som skal påverke Jesus slik at hans soning også gjeld ei fullstendig soning som røvaren på korset vart tildelt?? …

Eg har lese henvisningane som du viste til. Der står det om katolsk syn, men inga bibelsk grunngjeving for det som etter mitt syn leder menneske bort frå Jesus åleine som frelsar og som sonar for all synd.

Jesu frelsesverk er så fullkome at det er INGENTING som helgenar og andre kan gjere i tillegg. Eg kjenner heller ikkje til noka skriftord om at menneske sine gode gjerningar gjer opp for andre sine. Viss dei gjer opp for andre sine synder, var det altså ikkje nok det som Jesus gjorde!

Denne draumen om å gjere noko sjølv for å kome lettare gjennom skjærselden, er den eldgamle tanken om at kvar må gjere opp sjølv. Ein har berre forflytta saka til skjærselden i staden for himmelen. Kyrkja har likefullt fullmakt gjennom pave og skriftefedre til å gje pålegg om gjerningar og pengegåver m.v. i dag som før. Dette vert gjerningskristendom og ikkje nåden åleine!.

Dette at andre (avdøde) sine gjerningar kan gjere bot på mine gjerningar som eg har gjort no, vil eg gjerne at du finn fram i skrifta for meg. Eg finn det ikkje godtgjort i dei skriva du viser til. Tvert om finn eg til og med forsvar for Mariadyrking! Kva er skriftgrunnlaget for slikt? …

Hva sier bind to av «Jesus fra Nasaret» om jødemisjon?

Katolsk, Paven /

Ingen kan bli frelst uten gjennom jesus Kristus, lærer Den katolske Kirke, men den er nokså mht å forklare hvordan de som ikke har hørt om Jesus skal oppnå denne frelsen – og om hvordan jødene skal bli omvendt til ham. Dette siste ble diskutert en del for et par måneder siden, da pave benedikts andre bind om evangeliene «Jesus fra Nasaret» kom ut. John Allen skrev slik om dette da:

… another point with important (from the book has) implications for Christian/Jewish relations — in effect, that Christianity “must not concern herself with the conversion of the Jews.” The comment comes in Benedict XVI’s book Jesus of Nazareth: Holy Week, the full text of which was released today.

While the pope does not affirm a theory propounded by some theologians holding that the Jews will be saved independently of Christ, experts say, he does clearly suggest the church should not be targeting Jews for conversion efforts.

“Israel is in the hands of God, who will save it ‘as a whole’ at the proper time, when the number of Gentiles is full,” the pope writes. The historical duration of this “proper time,” Benedict says, cannot be calculated. …

Allen viser videre i denne artikkelen til at dette spørsmålet er ganske komplisert:

… Almost ten years ago, the late Cardinal Avery Dulles was critical of a joint statement from the National Council of Synagogues and the Committee for Ecumenical and Interreligious Affairs of the U.S. Bishops’ Conference to the effect that “targeting Jews for conversion to Christianity” is “no longer theologically acceptable in the Catholic Church.”

Dulles replied that the church cannot curtail the scope of the gospel without betraying itself: “Once we grant that there are some persons for whom it is not important to acknowledge Christ, to be baptized and to receive the sacraments, we raise questions about our own religious life,” he wrote.

Subsequently, the U.S. bishops’ Committee on Doctrine issued a clarification in 2009 that most experts regarded as largely upholding the position taken by Dulles. Its conclusion was, “The fulfillment of the covenants, indeed, of all God’s promises to Israel, is found only in Jesus Christ.”

Capuchin Fr. Thomas Weinandy, executive director of the U.S. bishops’ Secretariat for Doctrine, cautioned that Benedict XVI’s lines on Judaism in the new book do not endorse a “two-covenant” theology, meaning that Christianity and Judaism represent two parallel paths to salvation, so that Jews are saved without any reference to Christ.

At the same time, Weinandy said, the pope’s words do clearly indicate that “there’s no specific program that the Catholic church has to convert Jews, which is in God’s time.”

Rabbi Jacob Neusner, a Jewish scholar whose Biblical writings have been praised by Benedict XVI, said the pope’s conciliatory statements about Judaism in Jesus of Nazareth are all the more powerful because they’re grounded in scholarship rather than mere inter-faith diplomacy. “He’s talking about truth, not about convenience,” Neusner said.

Pave Benedikt om misjon blant jøder

Katolsk, Paven, Teologi /

Vårt Land har i dag også et interessant oppslag om pave Benedikts syn på jødene og deres omvendelse. Overskrifta (se over) er nokså ubalansert, men så begynner selve artikkelen slik: «Pave Benedikt sier at Israel er i Guds hender. «Kirken må ikke bekymre seg for omvendelse av jødene, men vente på tiden som er fastsatt av Gud.» Denne formuleringen av Benedikt XVI i andre bind av boken Jesus fra Nasaret vekker internasjonal oppsikt. Jeg tror utsagnet må forstås i lys av kirkens forhold til jøder ned gjennom historien, sier Rolf G. Heitinann, generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon.»

Rolf Gunnar Heitmann (min venn fra tidlig 80-tall) sier flere fornuftige ting om dette:

Heitmann leder selv en organisasjon som har som mål å få jøder til å tro at Jesus var Messias. Han tolker pavens siste uttalelser om kristen misjon blant jøder som en bekreftelse på det Den katolske kirke vedtok under 2. Vatikankonsil på 60-tallet, nemlig at jødene ikke kan lastes kollektivt for prosessen mot Jesus.

Vi må også huske på at israelsmisjon er noe annet i dag enn tidligere. Å komme til tro på Kristus er ikke det samme som å gi slipp på sin jødiske identitet. Tvert imot: Den kristne tro er jødisk, framholder Heitmann. ….

… Heitmann tror ikke paven nå forfekter det syn at det jødiske folk blir frelst «uavhengig av evangeliet». En slik utvikling vil være svært overraskende, sier Heitmann. Han merker seg at paven understreker Israels spesielle plass i frelseshistorien.

Hvordan tror du pavens uttalelser vil bli oppfattet?

Jeg tror de kan slå begge veier. Noen vil ta det til inntekt for sitt negative syn på israelsniLisjon, men det kan også åpne for en konstruktiv debatt om kirkens jødiske røtter og hva det vil si å være jøde og kristen i dag. En slik debatt hilser jeg mer enn velkommen.

Vårt Lands artikkel viser også til en artikkel av John Allen i Natinal catholic Reporter – en artikkel jeg ser mer på her.

«Helgener drar oppmerksomhet fra Jesus»

Katolsk, Økumenikk /

Vårt Land har i dag flere artikler om den katolske kirke, bl.a. et stort oppslag om saligkåringa av pave Johannes Paulus, der luthersk biskop Ole Christian Kvarme, og hans domprost Olav Dag Hauge, ikke hadde noen problemer med det som skjedde sist søndag. De var også til stede i messen i Trefoldighetskirken her i Oslo (som markerte dette), og gledet seg stort over å være med.

Men Vårt Land intervjuer også dr. theol. Arne Helge Teigen, fra Fjellhaug skoler, og under overskrifta «Drar oppmerksomhet fra Jesus» siterer de ham bl.a. slik:

Selv er jeg lutheraner, og mener at helgener får en posisjon som drar oppmerksomheten bort fra Jesus Kristus, som ifølge Bibelen er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, sier han.

Teigen ser ikke noe bibelsk grunnlag hverken for at noen skal kåres til helgen, eller at noe menneske kan oppnå den fullkommenhet som helgenkåringen forutsetter. Han avviser også den katolske læren om helgenes rolle som hjelpere og forbedere for de døde, som ifølge katolsk tro renses i skjærsilden.

Er helgenpraksisen i Den katolske kirke et økumenisk binder?

Ja, det tror jeg. Grunnen er at den kommer i konflikt med den evangeliske lære om at Jesus Kristi frelsesverk er nok til å frelse et menneske. Den bygger jo på en lære om at menneskers fortjenester er avgjørende for frelsen, sier Teigen.

Jeg må si det er skuffende at en dr. theol. i år 2011 skal misforstå det katolske synet på helgener så grundig. For: 1) Helgener drar ikke oppmerksomheten bort fra Jesus, tvert imot viser de hvordan vi andre menensker kan leve mest mulig nær ham. 2) Helgener har ikke vært fullkomne, men Kirken kan med sikkerhet fastslå at disse har kommet gjennom skjærsilden og står foran Guds trone – der de også kan be for oss. 3) Helgener hjelper ikke bare de døde, de kan gå i forbønn for både levnede og døde – og som forbedere er de ikke vesnesforskjellige fra mennesker vi omgås, og som også ber for oss.

Og 4) helgener har absolutt ingen ting å gjøre med disse to tingene som Teigen får seg til å si – jeg forstår ikke hvordan en teolog kan si noe så feilaktig – » .. konflikt med den evangeliske lære om at Jesus Kristi frelsesverk er nok til å frelse et menneske» og «.. bygger jo på en lære om at menneskers fortjenester er avgjørende for frelsen». La meg gjenta: Disse to siste sitatene har fullstendig misforstått det katolske synet på helgener.

Hva skjedde med messen i 1969?

Katolsk, Liturgi /

Vatkankonsilets liturgidokument, Sacrosanctum concilium, ble vedtatt 4. desember 1963, og der står det i artikkel 23: «Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – må alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt. Videre skal de generelle lover for liturgiens struktur og indre mening tas i betraktning, samtidig som man baserer seg på de erfaringer som er vunnet ved den seneste tids liturgiske reformer og ved de spesielle tillatelser som er blitt gitt her og der. Endelig skal nye ting bare innføres i den monn det er sikkert at Kirkens sanne beste krever det; og man må være fullt viss på at de nye former betyr en på sett og vis organisk utvikling av dem som allerede eksisterer.» (Les større utdrag av teksten her.)

Når jeg så de siste årene gradvis har lært å kjenne Kirkens tradisjon fra før 1969 (tidligere hadde jeg bare hørt den avfeiet med krasse betegnelser), har jeg innsett at mye av det som ble gjort i kampens hete (1964-70) ikke på noen måte kan sies å være absolutt påkrevd (se over) og heller ikke kunne vise til noen organisk utvikling (se igjen over). – Noen ganger trodde man riktignok at man hadde funnet en oldkirkelig praksis, som man nå ville gjenopplive, men dette viste seg ofte å være misforståelser.

Fr. Hunwicke, i artikkelserien som jeg nå studerer, peker ganske tydelig på hva som skjedde i 1969 (i motsetning til hva som som skjedde under revisjonen etter Tridentinerkonsilet):

It was not, like the Missal of Paul VI, a rite marked on every single page with revolutionary innovations. Nobody denies that the ‘Tridentine’ Missal differs very little from earlier editions. Nobody claims that alterations were made in the Canon which had no basis in its textual history; that a dozen or so alternative ‘Eucharistic Prayers’ were added; or that the Collects, Epistles, and Gospels of every single Sunday were changed. Nobody can deny that all this is true of the Pauline Missal. (Well, I suppose that in the Pauline Missal two or three Sundays after Epiphany somehow managed to keep their collects. And Palm Sunday.)

…. the Pauline missal was not just one more light, slight, evolutionary revision of the Pian Missal. Those who most strongly argue that the Pian events and the Pauline events were parallel and congruous can hardly avoid the conclusion that Paul did not desire … any more than Pius intended … to consign the traditional forms of the Roman Rite to the rubbish dump.

I offer these thoughts as my meditation upon the words I quoted in my last post from Cardinal Ratzinger: that it is contrary to the Spirit of the Church to abolish the rites which have served the piety and lives of generations of Christians.

Fr. Hunwickes artikkelserie om messens liturgi kan leses i sin helhet her: del 1 – del 2 – del 3 – del 4 – del 5.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo kommende søndag

Liturgi, TLM /

Kommende søndag – 8. mai – feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Joseph kirke i Akersveien, kl 19.00 – med muligheter for skrifte fra kl 18.30.

Denne søndagen feirer vi 2. søndag etter påske, og tekstene for messen kan leses på latin og norsk her. Musikken til messens proprium er her – og til ordinarium synges Messe I og Credo I.

Det blir et par små forandringer i messen denne gangen: 1) det blir delt ut et program med bl.a. dagens epistel og evangelium på norsk; disse tekstene blir derfor ikke lest på norsk fra prekestolen. 2) Vi synger en hymne på norsk under prestens inngang; før messen begynner.

Programmet for denne søndagen kan man se her.

(Legg merke til at søndagen i den gamle kalenderen heter 2. søndag etter påske, mens den i den nye kalenderen heter 3. søndag i påsketiden.)

Hadde pave Benedikt lov til å tillate bruk av den tradisjonelle latinske messen?

Katolsk, Liturgi /

Fr. Hunwicke har på sin blogg en artikkelserie om liturgien, som tar utgangspunkt i en artikkel i januar 2011 nummeret av «Worship», skrevet av en amerikansk kirkerettsekspert, Chad Glendinning. Hovedpunktet i artikkelen ser ut til å være at pave Bendikt tar feil når han sier at den tradisjonelle latinske messen aldri var blitt fobudt, og at paven derfor også tar feil når han i dokumentet Summorum Pontificum i 2007 tillater en friere bruk av den tradisjonelle messen. Fr. Hunwicke angriper dette argumentet først og fremst ved å hevde at vi her ikke i særlig grad snakker om kirkerett, men heller om liturgiske lover. Her er et utdrag av det han skriver om dette:

My intention is to examine the earlier teaching of Joseph Cardinal Ratzinger on the post-Conciliar events and to suggest that his judgement as Pope upon the non-abrogation of the Old Missal is a theological statement as important as, and indeed very closely related to, his teaching in his justly celebrated Address to the Roman Curia about a Hermeneutic of Continuity. Unlike Glendinning and the canonists he quotes, I see Papa Ratzinger’s pronouncement in this matter as another sign of his very considerable greatness. And as an ecumenical step of very profound significance. …

«The liturgy cannot be compared to a piece of technical equipment, something manufactured, but to a plant, something organic that grows and whose laws of growth determine the possibilities of further development». Notice that he uses the term ‘laws’ in a way which has nothing whatsoever to do with enacted legislation. He is discerning principles of ecclesial life which go deeper than Canon Law. …. After the Second Vatican Council, the impression arose that the pope really could do anything in liturgical matters, especially if he were acting on the mandate of an ecumenical council. Eventually, the idea of the givenness of the liturgy, the fact that one cannot do with it what one will, faded from the consciousness of the West. …. The pope’s authority is bound to the Tradition of faith, and that also applies to the liturgy. It is not ‘manufactured’ by the authorities. Even the pope can only be a humble servant of its lawful development and abiding integrity and identity.» …. It seems to me that Cardinal Ratzinger’s concerns are less with Canon Law than with an unwritten law inscribed in the very nature of the Church (the embodiment of authentic tradition), which trumps the law embodied in transient canonical codes and enactments. …

(Fr. Hunwickes artikkelserie kan leses her: del 1 – del 2 – del 3 – del 4– del 5.)

Pius V og Missale Romanum

Katolsk /

Fr. Hunwicke skrev for en ukes tid siden flere artikler om liturgisk utvikling, og tar bl.a. opp hva pave Pius V gjorde etter konsilet i Trent, da han standardiserte den katolske messen. Siden vi i dag minnes denne hellige paven, kan det passe å se på hva han virkelig gjorde med messen etter konsilet i Trent. Kort sagt: Han førte videre 98% av det som hadde blitt brukt i messen tidligere, han godtok alle riter som var mer enn 200 år gamle (og der han var sikker på deres katolisitet, de områder som han nylagede messer (og det hadde vært en del liturgisk esperimentering også på den tid) skulle gå over til å bruke den romerske ritus – for å sikre at alt var fullt ut katolsk.

Fr. Hunwickes artikkelserie kan leses her: del 1 – del 2 – del 3 – del 4– del 5. Og om Pius Vs forandringer i messen (som jeg personlig aldri kaller tridentisk, men heller tradisjonell) skriver Fr. Hunwicke

«Pius V … decided to introduce the Missale Romanum, the Mass book of the Church of the City of Rome, as indubitably Catholic, in all places where it could not be demonstrated that the liturgy was of at least 200 years’a antiquity. In other cases the liturgy in use could be retained, since its Catholic character could be considered certain. There was therefore no question of forbidding the use of a traditional Missal which had been juridically valid until that time … »

…. Sometimes a parallel is suggested between S Pius V, revising the Roman Rite after and by mandate of the Council of Trent, and Paul VI, revising it after and by mandate of Vatican II. This is, I believe, a gross misunderstanding (i) of what S Pius was about, as he describes his own actions in Quo primum; and (ii) of the considerable differences between those two events.

…. In the later sixteenth century, there was a fair amount of liturgical experimentation – and S Pius intends to suppress such innovations in the Eucharist (just as he suppressed Quignonez’ ‘novum Breviarium’). He does not intend to suppress established rites with a couple of centuries’ history. … What we have here is not a policy of universal standardisation by an autocrat, but the mandated preservation of the old and sanctified dialects of the Roman Rite combined with a firm suppression of recent faddery.

…. Nobody denies that the ‘Tridentine’ Missal differs very little from earlier editions. Nobody claims that alterations were made in the Canon which had no basis in its textual history; that a dozen or so alternative ‘Eucharistic Prayers’ were added; or that the Collects, Epistles, and Gospels of every single Sunday were changed. Nobody can deny that all this is true of the Pauline Missal*. One pope publishes a very light standardisation with a 98% unchanged text; another pope publishes a vastly different rite. …

… I do not like some propaganda of the SSPX which appears to suggest that Quo primum made the Pian edition immutable. Certainly no future Pontiff deemed it immutable; they presided over its organic evolution. …

… I offer these thoughts as my meditation upon the words I quoted in my last post from Cardinal Ratzinger: that it is contrary to the Spirit of the Church to abolish the rites which have served the piety and lives of generations of Christians.

Minnedag for den hellige Pius V

Liturgi, TLM /

Det er minnedag for Pius V i den tradisjonelle kalenderen – ikke i den nye. katolsk.no skriver om dette slik: «Pius V ble saligkåret den 1. mai 1672 (dokumentet (Breve) var datert den 27. april) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 22. mai 1712 av pave Klemens XI (1700-21). Hans minnedag var 5. mai før kalenderrevisjonen i 1969, men i dag minnes han den 30. april. Han er den eneste pave fra nyere tid (ved siden av den hellige Pius X) som er blitt helligkåret.»

I de tradisjonelle tidebønnene leste vi i dag til Matutin (i 3. lesning):

Pius, born at Bosco in Lombardy, entered the Order of Preachers at the age of fourteen. When he had been ordained to the priesthood, he preached in many churches, and his sermons bore much spiritual fruit. For a long time he carried out the office of Inquisitor in a way that was both vigorous and praiseworthy. He was promoted by Paul IV to the bishoprick of Nepi and Sutri, and two years later he was enrolled among the Cardinals of the Church. Pius IV transferred him to the See of Mondóvi in Piedmont, where he visited his whole diocese and remedied many abuses. Thereafter, he returned to Rome, where he was engaged in many important affairs. When Pius IV died, he was elected Pope, contrary to all expectation ; and thereafter he changed nothing in his way of life except his outer garments. Not so much by arms as by the prayers he poured out, he overcame Selim, the Sultan of the Turks, who had gathered together a huge fleet at Lepanto. In the year 1572, while preparing a new expedition against the Turks, he died peacefully in the Lord, at the age of sixty-eight. His body is venerated by the faithful in the basilica of St. Mary Major. Clement XI enrolled him among the Saints.

Om noen vil lese dette på latin, kan de fortsette. …

Minnedag for den hellige Pius VLes mer »

Ubuntu 11.04 64-bits utgaven og Flash

Data/blogg /

Jeg oppdaterte min Linux/Ubuntu-maskin fra versjon 10.10 til 11.04, og oppdaget til min forskrekkelse at Fash ikke virket. Jeg så etetr flere muligheter som ikke fungerte for meg, men denne her kan jeg anbefale:

How do I install Adobe Flash Player on Ubuntu 11.04 64-Bit Edition? … These three commands might save you a lot of headache. They did for me!

sudo add-apt-repository ppa:sevenmachines/flash
sudo apt-get update
sudo apt-get install flashplugin64-installer

Breviarium Romanum

Katolsk, Liturgi /

Jeg har nevnt noen ganger at jeg for 3-4 måneder siden begynte å lese de tradisjonelle katolske tidebønnene. Når man begynner med noe nytt, er det alltid en del detaljer man må lære, og jeg vet ikke om noen prester eller ordensfolk i Norge som bruker disse tidebønnene her i Norge – etter at pastor Taxt døde.

Derfor hender det at jeg sjekker med Father Z. om jeg virkelig har forstått hvordan det skal gjøres. Det gjorde jeg nå i dag tidlig; sjekket vesper fra i går som han (i natt, norsk tid) hadde lest inn og lagt ut på bloggen sin her. Lytt gjerne til bønnene der.

Bloggerkonferansen i Vatikanet

Data/blogg, Katolsk /

Prestebloggeren «The Hermeneuticalness» skriver at konferansen var mye bedre enn han hadde regna med:

The Vatican meeting of bloggers was a great success by all accounts. With touching honesty, bloggers who were formerly skeptical have basically agreed that «Yes, they understood us, they weren’t trying to control us, and they were keen to co-operate with bloggers.» ….

Her summary for CNA of the Vatican meeting:
«What I think is that they (the Vatican) are trying to do today is to send out a message to the national bishops conferences to say ‘let them go, bloggers are here to stay and that they’re going to keep saying things that people don’t want them to say and they’re going to keep looking under rocks that nobody wants them to look under’.» …

Saligkåring i Roma fredag, lørdag, søndag, mandag

Katolsk /

På denne korte videoen kan man se hva som skulle skje/ skjedde i Roma de siste dagene: Fredag ble pave Johannes Pauls kiste flyttet fra krypten opp i Peterskirken, lørdag kveld var det en stor samling (200 000) i Cirkus Maximus, søndag kl 10.00 begynte saligkåringsmessen og etter messen kunne folk (i alle fall noen få av dem) få komme inn i Peterskirken for å ære den salige Johannes Paul, og i dag, mandag, kl 10.30 er det en takksigelsesmesse på Petersplassen.

Skroll til toppen