Under konferansen Adoratio 2011, skriver Fr. Simon Henry følgende referat om hva kardinal Ranjith fra Columbo, Sr Lanka, sa:
In his address to the Conference (Cardinal Ranjith) spoke of the lack of faith in many parts of the Church itself, a lack of faith in the objective presence of the Lord in the Holy Eucharist. He thought there was often a lack of wonder and reverence for the Blessed Sacrament, quoting St Augustine saying, «We would sin if we did not adore Him before receiving Him.»
The Cardinal spoke of the meaningless and tasteless (in many senses) experience of the Eucharist in many parishes because of a noisy and frenetic atmosphere that was no longer devout, adoring and contemplative. These aspects are not of choice but essential to a celebration of the Mass – an experience much more usual in the «Tridentine» Mass.
Of the priest facing the people instead of the Lord, he said that it promoted an attitude of showmanship, a silent body language of entertainment inevitably enters into the Mass. It is an innovation never advocated by the Second Vatican Council and is not respectful of the awesome mystery of the Holy Eucharist. (There was here an extended interruption for as applause echoed around the auditorium.)
He re-iterated the view that active participation does not mean outward activity but interior adoration, which takes a great deal of effort and spiritual activity. Later over dinner he was also telling us of some of the changes he has made in his own diocese:
Each and every church has altar rails once again for the reception of Holy Communion, which is to be received kneeling. The allowance to deviate from the universal norm of Holy Communion on the tongue has been withdrawn. So Communion is always on the tongue. …
Personlig syns jeg disse tre tingene som nevnes her, er de aller mest problematiske med dagens katolske messepraksis; at presten feirer eukaristien vendt rett mot folk (heller enn mot Gud, vendt samme vei som folket), og at kommunionen mottas stående og i hånden. Og det underligste er at disse tingene ikke en gang ble nevnt under konsilet; de ble heller ikke innført med messereformen i 1969; det har faktisk ikke blitt bestmt noe sted at det skal være slik – det har bare blitt slik. Pave benedikt har pogså argumentert grundig med denne praksisen, men det er ytterst få som følger ham.
Viktige ord fra kardinal Ranjith!
Prestene må selv begynne for at noe skal skje. Man må annonsere at fra den og den dato utdeles den hl. kommunion IKKE i hånden lengre. Bruken av alterjenter må reduseres for så å fases ut totalt og bruken av disse «ekstraordinære» utdelerne må gjøres faktisk ekstraordinært, i tråd med forskriften fra 1997. Det er den som er styringsdokumentet og den blir daglig brutt i alle norske menigheter. Jeg har nesten aldri sett denne forskriften etterlevd overhodet, for de eksplisitte forutsetningene som kreves er nær sagt ALDRI tilstede.
Prestene må selv begynne å ta tak i dette. Uten dem skjer der ingenting. Det er de som er hyrdene, ikke legfolket.
[Prestene kan ikke nekte kommunion i hånden når biskopne har tillat det. Når det gjeølder kommunionsutdelere, skal presten bruke dem i ekstraordinære sammenhenger; mitt inntrykk er at noen (en del) prester gjør det, andre ikke. RED.]
Nei man sitter vel med inntrykket at i de fleste menigheter blir enhver messe med over 50 kommunikanter tolket som «ekstraordinær». Om det er en dyp teologisk sannhet i at kommunionen alltid er ekstraordinær, var det vel likevel ikke det som var meningen bak ordningen. Hva jeg ikke forstår, er frykten for at dette hellige skal ta litt tid. Hvorfor skal det ikke det? Det trenger sjelden bli noen tidsklemme innfor påfølgende messefeiring om man utvider timeplanen litt.
KJ,
Så absolutt.
Det styrende dokumentet legger klare føringer for de ekstraordinære som er så gudsjammerlig ordinære.
Pastor,
En prest kan vel si til en biskop at han er enig med selveste storesjef i Roma og ikke lenger vil dele ut kommunionen i hånden? Det er ikke bispen som bestemmer over prestens samvittighet.
Biskopen kan ikke tvinge noen til å bruke alterjenter heller. Styggedommen med utdeling av kommunion i hånden er et samvittighetsspørsmål, i likhet med bruk av alterjenter. Ingen prest kan tvinges til noen av delene.
Katolikker har rettigheter når det gjelder å motta sakramentene, Trond; når de oppfyller kriteriene for å motta et sakrament, kan ingen nekte dem det. Reglene for håndkommunion er at om en bispekonferanse ønsker tillatelse til dette, kan de søke Vatikanet, og når de får en slik tillatelse, er det vanskelig for en prest å nekte de troende dette.
Ministranter er en del lettere, for ingen har rett til å være minstrant. En prest kan altså velge hvem han ønsker å bruke i større grad. (Men her er det jo også en pris å betale, mht kritikk klager til biskopen osv, så en prest må selv avgjøre hva han ønsker å gjøre.)
Ja, jeg må jo surmulende gi etter der. Det er vel bispekonferansen som egentlig avgjør dette, er det ikke?
Siden presten ikke kan motsette seg dette, så kan han vel innstendig oppfordre til tradisjonell kommunisering samt undervise de troende i og om dette, synes jeg.
For eksempel er det jo passende å undervise de troende i hva pavens grunner er for å ønske å unngå håndkommunion.
Biskop Schneiders bok «Dominus Est» er jo et ypperlig som utgangspunkt for en serie homilier om emnet.