I masteroppgaven om katolske musikk – som jeg har referert til tidligere – er det også utdrag fra en interessant diskusjon om sang i katolske messer i Norge; tre leserinnlegg i St Olav fra 1944:
Det er en fryd på en klar maimorgen å vandre gjennom skog og eng og høre lerken, nattergalen, gjøken og turtelduen synge sine viser. Ja selv en hønsegård byr på morsomme konserter, når høns og gjess, ender og kalkuner med sine kyllinger synger og ber om mat, og takker vår Herre, når de er mette. Men ingen stemme, ikke engang nattergalens, er så vakker som den menneskelige. Og skjønnere enn i alle arier og romanser klinger den, når menneskene synger i kirken til Guds ære. Det er derfor bare gledelig at «St. Olav» og forøvrig mange andre røster i de katolske land oppfordrer alle til å delta i kirkesangen. Men iveren kan somme tider være alt for stor. …. det kan nok ikke gå an at alle synger Introitus, Alleluja med verset, offertorium og Communio. Disse deler av den liturgiske tekst skifter med hver søndag, og er som regel nokså vanskelige. Det er nok at koret innøver dem, men koret må da også gjøre det, og ikke nøye seg med recitatif.
Kyrie derimot, Gloria, Sanctus og Agnus Dei, og især Credo vilde ta seg praktfullt ut hvis hele menigheten sang dem. Likeledes svarene: Amen, «Et cum spiritu tuo», «Habemus ad Dominum», «Dignum et justum est».
Men, no kommer det viktigste, de gregorianske melodier er kunst. De motiver de springer ut fra er som regel ganske enkle, men den melodiske linje utfolder ofte en rytmisk rikdom og gratie som de beste moderne komponister etterlikner dem; ikke engang den klassiske fiolinmusikk kan oppvise maken til dem. Slike melodier kan ikke hver fugl uten videre synge med sitt nebb. De må læres ved tålmodig øvelse, og fram for alt ved nøyaktig overveielse av de regler for den gregorianske sang som finnes gjengitt i Graduale Romanum. Men, kjære sangfugl, ikke tap motet, de kan læres av alle som har en sangstemme og såpass musikalsk sans at de hører det selv når de synger galt. En kråke lærer aldri at kvidre som en lerke, men den menneskelige stemme kan lære all slags melodier, også de gregorianske, når den som fikk en sangstemme av Gud virkelig vil bruke den til Hans ære og derfor også er villig til å underkaste seg den nødvendige disiplin.
Uten disiplin, uten øvelse blir sangen aldri det den skal være. Ta noe så lett som den melodi som salmen «Miserere» synges etter våre aftenandakter under krigen. Den melodi er så enkel og så vakker i seg selv. Og likevel lyder den undertiden så elendig! Det går så langsomt, så tungvint og slepende at en uvilkårlig tenker på en lastebil som kjører gjennom en myr.
Hva skal det da gjøres for at menigheten virkelig skal kunde delta i kirkesangen? Det ble framsatt et forslag om at det skal holdes sangøvelser for koret og menigheten sammen, med spesiell sikte på de gregorianske melodier som synges til høymessen. Ideen er god. Jeg vilde ønske at den snart kunde bli virkeliggjort i praksis. Foreløpig rettes det en appell til alle menigheter om at de skal gjøre seg fortrolig med en tanke som jo svarer til den hellige faders og alle biskopers ønske. – En gammel kantor.
Det var første innlegg – og debatten fortsetter.
Til den fugl som vil synge med sitt nebb.
Det er mange av oss er som er helt enig med denne fugl. Når presten har intonert «Asperges me», er det en fest å reise seg, og istemme «Domine osv.». I de ca. 20 år jeg har deltatt i den hl. messe har det vært en glede for meg å synge svarene i vekselsangen med prest og menighet. Og det er slett ikke bare koret som skal svare, dette vedkommer like meget hele menigheten. Dessverre er det ikke alle som har den mening. Jeg har opplevd at enkelte ser på den som synger med slett skjult forbauselse, for ikke å si mishag, som det skulde være gjort for å gjøre seg bemerket, og man får lyst til å tie! Som vi leste i «Din messe og ditt liv» er vi alle, enhver enkelt en personlig deltaker i dette hl. drama, og vi kan ikke bedre motarbeide adsprethet hos oss selv enn ved å følge messens gang på den måte. Og det er ikke for å tilfretsstille sin lyst til å synge, men for å få det mest mulig utbytte av sin deltakelse i den hl. messe. Jeg er selvfølgelig fullt oppmerksom på at ikke alt det koret synger er egnet for menighetssang, men den som har litt gehør og litt stemme lærer fort å synge det som kommer igjen i alle messer, man må bare være litt forsiktig, så man faller helt inn med koret, at ikke stemmen fra menigheten kommer som no ved siden av koret. Det er godt at noen har slått til lyd for dette, og håper det resulterer i mer intens deltakelse i denne hl. handling. – Kirkegjenger.
Menighetssang. (Enhver fugl osv.) – En røst fra provinsen:
Jeg var forleden i høgmesse i en av Oslos kirker. Utmerket sangkor, – bevares – rene konserten. Og koret klarte også oppgaven alene – helt alene. Ikke en lyd fra menigheten, jo forresten; i Credo hevet der seg to eller tre røster. Den norske salmen til slutt var det heller ingen utenom koret som interesserte seg noe videre for. Det var visst heller ikke meningen, for noen tavle med nummer var ikke å se. Heller ikke var der lagt ut salmebøker i kirken.
I all ærbødighet og uten nærmere kommentar må en vel ha lov til å si at dette hører ingen steds heime. Vår menighet er av de mindre. Samtidig er den merkverdig fattig på gode sangstemmer, så de som er brukbare har forlengst funnet vegen opp på koret. Men det faller da allikevel ikke oss som er igjen nede inn annet enn at vi må og børe være med – iallefall i vekselsangen med presten, i Credo og de norske salmene (Kyrie, Gloria osv. greier vi simpelthen ikke). Det spiller ingen vesentlig rolle om det ikke akkurat blir konsert av det. – Vi trodde vi også på dette område lå langt etter hovedstaden – stedet hvor en kan være katolikk og enda så noenlunde være i fred, men …. – H. G.