juli 2011

En leser har sendt meg dette bildet av St Olav kirke, fra 1926 (fra St Olav tidsskrift?). Følgende tekst står under bildet: «St. Olavskirken smykket til Kristi legemsfest. Til høyre sees den nye St Josefsstatue.»

Her ser vi tydelig kommunionsbenken – plassert på «vanlig» sted. En leser forteller meg at disse benkene var flyttbare. I bildet fra 1951 (som jeg setter inn igjen, under) er det kommet i alle fall to forandringer; prekestolen er blitt modernisert/ forenklet, og det er kommet kommunionsbenker (i marmor, tydeligvis) som står litt lenger nede på kirkegulvet. (I 1975 skrev forøvrig en av arkitektene at kommunionsbenken og andre ting som var i marmor (bl.a. alteret) måtte bort, fordi det materialet ikke passet inn. Underlig påstand.)

27. januar 1973 skriver St Olav tidsskrift at St Paul kirke er «nyrestaurert med et glimrende resultat». De hadde et lite bildet av hele kirken på forsiden og et større bildet av koret – NB FØR Weidemanns-korset kom opp – inni bladet. Men ikke emr tekst enn det står under det bildet.

De tre bildene under viser St Oalv domkirke i 1935, 1940 og 1951. Vi kan se at prekestolen er blitt forenklet i løpet av disse årene. Kommunionsbenken forvirrer meg litt; på første bilde ser vi ingen slik benk, og på det siste bildet står den et par meter nede på gulvet, og ikke på toppen av trappen mot koret – som man vel burde forvente. (Den er på toppen av trappen i St Paul kirke i alle fall – bilder av den komemr snart.) Litt underlig var det også at brudeparet kom så veldig langt inn i koret i brudemessen i 1951. Siste bilde er tatt ved nyinnvielsen i 1976.

(De tre første bildene over er fra http://www.oslobilder.no, som skriver: «Bildene kan lastes ned og brukes vederlagsfritt privat og til undervisning i den oppløsningen de er publisert på oslobilder.»

Bildet over er tatt fra St Olav tisskrift nr 19 1976, og viser gjeninnvielsen/ velsignelsen av St Olav domkirke søndag 10. oktober 1976.

Hvis vi sammenligner med St Paul kirke i Bergen (under) som ble renovert ved årsskiftet 1972-73, så ser St Olav bedre ut – her ble bl.a. tabernakelet beholdt synlig i apsis. Begge kirkene ble bygget litt framover fra koret (uvisst av hvilken grunn); dette ble tatt bort i Bergen i 1990, men i St Olav ble dette faktisk utvidet til begge sider.

Les videre for å se hele reportasjen i St Olav nr. 19 1976. …

St Olav domkirke 10. oktober 1976Les mer »

Som en kommentar til de to innleggene jeg nettopp har skrevet om forandringen av St Olav domkirke i 1976, viser jeg et bilde (over) av en kirke som også oppfyller alle den nye messens og de moderne liturgienes krav. Jeg kan legge til at kirken i bildet (the Brompton Oratory i London) har en stor og opphøyet prekestol ca 10 meter nede på kirkegulvet, og et dåpskapell nederst i kirken.

Poenget her er at den nye liturgien ikke krevde at kirken måtte forandres på noen som helst måte. Likevel forandret (ødela) folk kirke etter kirke utover 70-tallet. Les mer om dette her.

Jeg skrev i går om en masteroppgave som beskriver ombyggingen av St Olav domkirke i Oslo i 1976. På en måte er det underlig av oppgaven ikke referer til debatten om menigheten virkelig ønsket at messen skulle feires versus populum (men man diskuterte om det gamle alteret skulle få lov å stå, uten å brukes), om prekestolen skulle rives, om kommunionsbenken skulle tas bort, om dåpskapellet og døpefonten skulle flyttes fram i kirken etc. Dette er etter mitt syn egentlig de viktigste spørsmålene.

Men egentlig er det ikke underlig at oppgaven ikke referer denne debatten; for disse spørsmålene ble ikke diskutert i 1975/76. For man hadde allerede (så vidt jeg vet) brukt et bordalter (som stod foran høyalteret) i ca 10 år, sannsynligvis brukte man ikke kommunionsbenken lenger (men gikk ned på kirkegulvet for å dele ut kommunion), og heller ikke prekestolen. Døpefonten/ dåpskapellet ute i våpenhuset ble muligens brukt utover 70-tallet (eller man hadde brukt et dåpsfat framme i kirken), men nå ønsket man tydeligvis å flytte det.

Muligens er det personer som husker og kan fortelle hvordan man feiret messen og andre liturgier i St Olav kirke de siste årene fram til 1976?

Til sist vil jeg nevne at aller siste setning i masteroppgaven er følgende: «Så gjenstår det for ettertiden å fjerne ”baderomsflisene” og ”Stonehenge-alteret” og få gitt kirken det preg som er en domkirke verdig.»

Gulvflisene er der fortsatt, men etter at nye antemensaler (i 5 elelr 6 ulike farger) ble innkjøpt for et knapt år siden, ser alteret mye bedre ut. Det var biskop Eidsvig som tok initiativ til dette (så langt jeg har forstått). Han gjorde også noe lignende (som sogneprest) i St Paul kirke i Bergen i 1990/91, da et antemensale i tre (med bilder av Kristus og apostlene Peter og Paulus) ble satt foran steinalteret i den kirken. (St Paul kirke ble forøvrig modernisert allerede i 1972.)

Etter et tips i en kommentar her på bloggen i går kveld, har jeg i dag lest en interessant mastergradsoppgave i kunsthistorie fra 2007, skrevet at Samuel Aga: «Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.» Oppgaven kan leses i sin helhet her, og jeg kommer tilbake til den; her bare deler av konklusjonen:

Det ser ut til at man har forsøkt å følge to av Kirkens retningslinjer ved ombyggingen, og det var senere retningslinjer som ikke blir antydet i konsilteksten. For det første at alteret skulle være frittstående og få en mer prominent plassering (at messen skulle feires versus populum, som både biskop og arkitekt var opptatt av i forbindelse med ombyggingen, er som nevnt tidligere i oppgaven ifølge kardinal Ratzinger uten mandat) og at døpefont (dåpskapell) skulle plasseres på en slik måte at hele menigheten kunne delta i dåpshandlingen. Men det ser ut til at den aktive deltakelse sett på en ytre måte dominerte, uten at andre aspekter ble skikkelig tatt vare på, slik som skjønnhet, inspirere til mental deltakelse, organisk utvikling og så videre.

Utover dette virker forandringene som de er inspirert av ideer innen Den liturgiske bevegelse, slik som fjerning av sidealtre og kommunionsbenk, vektlegging av messefeiring versus populum, minimalistisk utforming. I tillegg ble ombyggingen også formet ut fra brytningen mellom en estetiserende arkitekt, og en sogneprest og et menighetsråd som betraktet ombyggingen ut fra en mer praktisk pastoral og økonomisk synsvinkel. Og mellom disse en biskop som forsøkte å megle. …. Ved å gjøre dette blir resultatet slående likt det som ble gjort i mange andre kirker, under påvirkning fra deler av Den liturgiske bevegelse. Av alle disse forskjellige impulser kan det se ut som det er påvirkning fra Consilium (ekspertene som skulle implementere Sacrosanctum Concilium) og Den liturgiske bevegelse som har stått sterkest ved ombyggingen i St. Olav domkirke. Det eneste som skiller seg ut er plasseringen av tabernaklet. Dette fikk en mer tradisjonell plassering enn det som var vanlig ved ombygginger på denne tiden.

Forandringene bærer preg av den livløshet som mange ominnredede kirker fikk i dette tidsrommet og ikke den edle skjønnhet som konsilet ønsket. Etter 1970-tallet ønsket man mer skjønnhet og mindre minimalisme i St. Olav domkirke, som for eksempel at det ble satt opp en Maria-statue for å fremme tro og fromhet. Det er verd også å merke seg at mange av de kirker som ble ”restaurert” i dette tidsrommet har siden blitt ombygget på nytt for blant annet å gjenskape vakrere kirkerom med transcendent karakter.

… Når det gjelder St. Olav domkirke ser det ikke ut til at virkelig dramatiske endringer ble gjort, men de som ble gjort var tidstypiske. Det kan se ut til at enkelte innen Kirken på 1960- og 70-tallet var preget av en oppbruddsstemning (det kardinal Ratzinger kalte kulturrevolusjon) og dette fikk kirkeutsmykning/ interiør unngjelde for. Men det som skjedde i St. Olav domkirke var ingen kulturrevolusjon. Det var en bleket kopi av en kulturrevolusjon foretatt andre steder, og ikke en av de verste kopier.

De er tre ting i måten messene oftest feires på i vår tid som gir lite mening for meg; at man oftest ikke bruker et tradisjonelt alter, men et bord vendt mot folket, at folk mottar kommunion i hånden, og at folk står når de mottar kommunion, isteden for å knele på kommunionsbenken. Disse forandringene ble ikke gjort av Vatikankonsilet, heller ikke av kommisjonen som forandret messen etter konsilet – det ble visst bare slik.

I dag leser jeg at kommunionsbenkene noen steder i USA er på vei tilbake igjen. Og begrunnelsen noen gir er følgende:

Altar (Communion) rails are returning for all the right reasons. Said Father Markey: “First, the Holy Father is requiring holy Communion from him be received on the knees. Second, it’s part of our tradition as Catholics for centuries to receive holy Communion on the knees. Third, it’s a beautiful form of devotion to our blessed Lord.”

James Hitchcock, professor and author of Recovery of the Sacred (Ignatius Press, 1995), thinks the rail resurgence is a good idea. The main reason is reverence, he said. “Kneeling’s purpose is to facilitate adoration,” he explained.

When Stroik proposed altar rails for the Shrine of Our Lady of Guadalupe, “Cardinal [Raymond] Burke liked the idea and thought that was something that would give added reverence to the Eucharist and sanctuary.”

In Eastern Orthodox churches, there is an iconostasis — a wall of icons and religious paintings that separate the nave from the sanctuary — rather than altar rail separating the sanctuary. While the altar rail is usually about two feet high, the iconostasis veils most of the sanctuary. “The altar rail is nothing compared to that,” he says, “and these are our Eastern brethren. We can benefit and learn something.”

I noen kommentarer sier lesere at de ser ingen bevegelse i retning av at kommunionsbenkene nå begynner å komme tilbake – og realister her i Norge må vel si det samme.

Hvorfor forsvant så kommunionsbenkene? Hovedartikellen nevner noen grunner, og en kommentar her, fra Anthony Symondson, SJ, sier følgende:

I have never entirely understood why altar rails were removed beyond discouraging the faithful from receiving Holy Communion kneeling. Some say that they work against a ‘communitarian’ interpretation of worship but that is nonsense. In most churches they are hardly seen from the nave unless one occupies the front benches. Their principle value, beyond supporting kneeling communicants, is that they define the ritual enclosure and perhaps that is the main reason why ‘progressives’ removed them.

Messens liturgi trenger i praksis alltid å forbedres og fornyes, men på noen steder og språk mer enn ellers. (I Norge syns jeg f.eks. at de norske høymessene ofte er bedre enn messer på andre språk.) Her er en rapport fra Birmingham i England som viser at noen er i ferd med å ta tak i hvordan messer på engelsk kan feires (mye) bedre:

«The first task of the new Institute of Liturgical Music will be to introduce the singing of the texts of the new ICEL translation of the Missal, and of the Graduale Parvum, in both Latin and English, to clergy and laity alike, as part of the general renewal of liturgy which is the major desideratum of the inauguration of the new English translation of the Missal. The Institute will be launched at the Birmingham Oratory by Archbishop Longley of Birmingham on Saturday September 17th, the first anniversary of Cardinal Newman’s beatification. The principal event of the launch will be the 11 a.m. Mass, which has become the weekly Pilgrimage Mass to the Shrine and Church of Blessed John Henry Newman since his beatification. This Mass, celebrated by the Archbishop, will also provide a showcase for the Graduale Parvum.

Sessions of the Institute will take place, at least during the first year of its life, either as day-courses held for laity on Saturdays, or as evening classes for the clergy, at the Oratory in Birmingham. …