Jeg leste Janne Haaland Matlarys innlegg i Aftenposten 21/9 fant senere lenken til innlegget på katolsk.no. Der skriver professor Matlary ganske interessant:
«Hvordan kan du som er en moderne, norsk topputdannet kvinne være katolikk?» spurte en journalist. Jeg svarte: «Ditt spørsmål røper dine fordommer». Da ble hun opprørt.
Med 1,3 milliarder katolikker i verden er det å være katolikk noe av det vanligste som er, det «alle» er. Om man legger til 700 millioner protestanter, blir kristendommen det mest utbredte av alt i hele verden som gruppemarkør. Å være norsk blir en severdighet, det er bare 5 millioner av oss.
Journalistens spørsmål var sikkert ikke ment slik, men var likevel et forsøk på marginalisering: Å være katolikk, eller kristen, for den saks skyld, står i motsetning til fremskrittet, frigjøring, modernitet, profesjonalitet, styrke. Dette var den implisitte fordom i hennes spørsmål.
Denne type definisjonsmakt utøves i alle sosiale relasjoner; ordene som brukes som beskrivende, er ofte normative i stedet, gjerne negativt ladet. Å bruke definisjonsmakten til å marginalisere motstandere er en gammel debatteknikk, men dette fører til enten skinndebatter eller marginalisering. Resultatet blir at noen tema er tabu, de debatteres ikke. Det er dristig av meg å skrive dette, rent sagt ubehagelig, men det er viktig: Tenk etter, uten fordommer og baktanker, hvilke tema debatteres ikke i norsk offentlighet i dag?
Idealet for offentlig debatt er en «herredømmefri dialog», som filosofen Habermas forfekter. Dette betinger at ingen bruker makt til å definere debattens premisser, er åpne mht. egne premisser og at argumentenes egentyngde er det som teller. Men ser vi på kontroversielle temaer som abort, familiebegrepet, kristendommens plass i offentligheten, etc., debatteres dette ikke ut fra disse kriteriene. ….
Les gjerne videre, der Matlary skriver mer om bl.a. abort som et moderne tabu – pluss en del kommentarer til innlegget.