Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.
I min korte gjennomgang av oppgaven kan jeg nevne at Sara (ganske kort) også presenterer sine synspunkter på mer generelle liturgiske spørsmål, bl.a. om enkelte elemeter hun syns er blitt uklare i vår tid. Her noen sitater fra s 35-36:
Novus Ordo Missae er knyttet til en forståelse av messen som i alle fall i praksis skiller seg fra det offerkonseptet vi har studert. Av flere grunner vi vil se på senere har messens vesen endret seg i tankegangen til mange katolikker, fra å være et offer til Gud, til en liturgisk handling som er mest rettet mot de tilstedeværende menneskene. Slik sett kan man si at messen har endret seg til en mer protestantisk forståelse av en søndagsgudstjeneste, der forkynnelsen er et viktig element og liturgen forholder seg mye til de troende. ….
Noen av de liturgiske avvikene kommer av mer eller mindre uforskyldte misforståelser rundt de liturgiske reformene, der biskopen eller presten har blitt feilinformert om detaljene rundt implementeringen av reformene i praksis, og trukket feil konklusjoner med tanke på hvordan resultatet skal se ut. Kilden til slike avvik vil kunne defineres som uvitenhet eller inkompetanse, og forhåpentligvis regnes for å ha blitt begått uten overlegg. Men mange av de samme avvikene kan også begås med overlegg, noe som også skjer på grunnlag av visse teologiske holdninger som de ansvarlige personer gir bevisst uttrykk for gjennom dette. Slike situasjoner kan for eksempel oppstå som resultat av å overtolke en instruksjon, eller en mer dyptgående uenighet med Kirkens lære. Som eksempel på et slikt avvik kan nevnes alterets og prestens posisjon under messen. ….
…… noen av misforståelsene som dessverre er meget vanlige både blant prester og lekfolk. De som argumenterer for versus populum-praksisen påstår vanligvis at oldkirkens praksis var slik (en historisk feil som har blitt definitivt tilbakevist), at messen ikke er et offer til Gud, men en bønnesamling der menigheten er subjektet (en utbredt holdning som er eksempel på uenighet med Kirkens lære), eller at folkets “aktive deltagelse” krever dette – og med den siste påstanden er vi inne på nok en misforståelse, som har stor betydning for valg av musikk i messen: hva som menes med folkets “aktive deltagelse” i konsildokumentet om liturgi og i tidligere kirkelige dokumenter hvor dette nevnes.
Allerede fra starten av 1900-tallet og den liturgiske bevegelse oppfordret pavene til å motivere menigheten til en mer aktiv deltagelse i gudstjenesten. Meningen var å gjøre menigheten mer bevisst og oppmerksom på hvilke tekster som ble lest i messen, fremfor å la folket be individuelle bønner. Derfor ble det for eksempel trykket messebøker for folket på latin med oversettelse til bruk i messen. I moderne tid forveksles ofte participatio activia med participatio actuosa; det råder en overbevisning om at liturgien må tilpasses menigheten mest mulig for å engasjere den – for eksempel ved å bruke mest mulig folkespråk, la presten stå med ansiktet mot folket og synge salmer som folk kan delta i å synge.
I konsildokumentet Sacrosanctum Concilium tillates det riktignok å synge på folkespråket i messen som følge av denne forståelsen av aktiv deltagelse, men det stadfestes samtidig at den gregorianske sang “skal normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger” og at “bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for gjeldende særretter” . Dette gjelder både når det gjelder hvilket språk messen feires på, og hvilket språk det synges på. Det ville være meningsløst å beholde latinen i messen dersom det samme konsilets oppfatning av “aktiv deltagelse” kun handlet om pedagogiske tilrettelegginger av liturgien. …