Jeg var på Menighetsfakultetet i går, for å høre professor Bernt Torvild Oftestads avskjedsforelesning. Jeg tror det var bare andre gang jeg var med på noe slikt; første gang var da Carl Fredrik Wisløff sluttet i desember 1975.
Det var veldig hyggelig; å treffe mange gamle venner og høre et interessant foredrag – og også vennlige og interessante ord til Oftestad fra hans kollegaer Vidar Hånes og Jan Schumacher.
Hovedtemaet for foredraget var vel spørsmålet om hva slags felles «konfesjon» man vil prøve å bygge opp i Norge, etter at landet er blitt så grundig sekularisert – etter første sekulariseringsbølge på 1800-tallet og andre bølge etter 1945. Og behovet etter en slik felles «konfesjon» har blitt opplevd sterke etter det som skjedde 22. juli i fjor.
Vårt Land skriver om dette og fokuserer på noe som ikke var veldig sentralt i forelesningen, og de intervjuer bistandsadvokater til Utøya-offer, som reagerer på det de hører (men de vet vel ingen ting om hva foredraget egentlig tok opp):
Oftestad brukte sin avskjedsforelesning til å påpeke at massakrer som den på Utøya, jevnlig rammer kristne. «Massakrer à la Utøya rammer jevnlig kristne, familier og enkeltpersoner, i en rekke land: Pakistan, Egypt, Tyrkia, Nigeria. Den politiske makteliten i Norge har aldri vært særlig opptatt av forfølgelsen av de kristne. Ond og brå død har mange opplevd før 22.7.», sa Oftestad i forelesningen. …
… (en bistandsadvokat) … Jeg skjønner ikke hvorfor han trekker frem dette, det er jo to helt forskjellige ting han snakker om. Ungdommene på Utøya ble angrepet slik at de ikke skulle kunne drive politisk arbeid senere, og det har ingenting med forfølgelse av kristne å gjøre. Dette var en svært dårlig sammenligning, sier han.